Dommernes bok 11:30
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du virkelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du virkelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Dersom du virkelig gir ammonittene i min hånd,
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,
Og Jefta avla et løfte til HERREN og sa: Hvis du virkelig gir Ammons barn i min hånd,
Jefta ga et løfte til Herren og sa: 'Hvis du gir ammonittene i mine hender,'
Og Jeptah avla et løfte til Herren og sa: "Hvis du uten tvil gir ammonittene i min hånd,"
Jefta avga et løfte til Herren: Hvis du gir meg ammonittene i min hånd,
Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du uten feil gir Ammon-folket i mine hender,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Om du uten forbehold leverer ammonittene i mine hender,'
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du uten feil gir Ammon-folket i mine hender,
Jefta avga et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir ammonittene i mine hender,
And Jephthah made a vow to the Lord: 'If you give the Ammonites into my hands,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Dersom du virkelig overgir ammonittene i min hånd,
Og Jephthah lovede Herren et Løfte og sagde: Dersom du giver Ammons Børn visseligen i min Haand,
And Jephthah vowed a vow unto the LORD, and said, If thou shalt without fail deliver the children of Ammon into mine hands,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Hvis du uten tvil gir ammonittene i mine hender,
And Jephthah vowed a vow to the LORD, and said, If you will indeed deliver the children of Ammon into my hands,
Jefta ga Herren et løfte og sa: Hvis du gir ammonittene i min hånd,
Jefta lovet Herren: 'Hvis du gir ammonittene i mine hender,
Jefta lovet et løfte til Herren og sa: Hvis du virkelig vil gi ammonittene i min hånd,
Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du gir ammonittene i min hånd,
And Iephthae vowed a vowe vnto the LORDE, and sayde: Yf thou wilt delyuer the childre of Ammon in to my hande,
And Iphtah vowed a vowe vnto the Lorde, and said, If thou shalt deliuer the children of Ammon into mine handes,
And Iephthah vowed a vowe vnto ye Lorde, & sayd: If thou shalt deliuer the children of Ammon into my handes,
And Jephthah vowed a vow unto the LORD, and said, If thou shalt without fail deliver the children of Ammon into mine hands,
Jephthah vowed a vow to Yahweh, and said, If you will indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah voweth a vow to Jehovah, and saith, `If Thou dost at all give the Bene-Ammon into my hand --
And Jephthah vowed a vow unto Jehovah, and said, If thou wilt indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah vowed a vow unto Jehovah, and said, If thou wilt indeed deliver the children of Ammon into my hand,
And Jephthah took an oath to the Lord, and said, If you will give the children of Ammon into my hands,
Jephthah vowed a vow to Yahweh, and said, "If you will indeed deliver the children of Ammon into my hand,
Jephthah made a vow to the LORD, saying,“If you really do hand the Ammonites over to me,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31da skal det som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.»
32Så dro Jefta til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren overgav dem i hans hånd.
33Han slo dem fra Aroer til Minnit, tyve byer, og til Abel-Keramim, med et svært stort nederlag. Slik ble ammonittene ydmyket for Israels folk.
34Da Jefta kom hjem til Mispa, se, hans datter kom ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken annen sønn eller datter.
35Da han så henne, rev han sine klær og ropte: «Å, min datter! Du har brakt meg i dyp smerte, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
36Hun sa til ham: «Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, gjør med meg som det er gått ut av din munn, for Herren har hevnet deg på dine fiender, ammonittene.»
27Så, jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør urett mot meg ved å føre krig mot meg. La Herren, dommeren, avgjøre i dag mellom Israels folk og ammonittenes folk.»
28Men kongen av ammonittene hørte ikke på Jeftas ord som han hadde sendt til ham.
29Da kom Herrens ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gikk videre til Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han mot ammonittene.
1Og mennene fra Efraim samlet seg og dro nordover, og sa til Jefta: Hvorfor gikk du over for å kjempe mot Ammonittene uten å kalle oss til å gå med deg? Vi vil brenne ditt hus over deg med ild.
2Jefta svarte dem: Jeg og mitt folk var i stor strid med Ammonittene, og da jeg kalte på dere, reddet dere meg ikke ut av deres hender.
3Da jeg så at dere ikke reddet meg, satte jeg mitt liv på spill og dro over mot Ammonittene, og Herren overgav dem i min hånd. Hvorfor har dere da kommet opp mot meg i dag for å kjempe med meg?
4Da samlet Jefta alle mennene fra Gilead og kjempet mot Efraim, og mennene fra Gilead slo Efraim fordi de sa: Dere Gileaditter er flyktninger fra Efraim midt iblant Efraimiter og Manassitter.
1Nå var Jefta, gileaditten, en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert kvinne. Gilead var far til Jefta.
2Gileads hustru fødte ham sønner, og da de vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne.»
3Da flyktet Jefta fra sine brødre og slo seg ned i landet Tob. Der samlet det seg løse menn omkring ham, og de dro ut i striden med ham.
4Etter en tid begynte ammonittene å føre krig mot Israel.
5Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.
6De sa til Jefta: «Kom og bli vår hærfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.»
7Men Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg ut av min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»
8De eldste i Gilead sa til Jefta: «Derfor har vi nå vendt tilbake til deg, for at du skal gå med oss og kjempe mot ammonittene, og du skal være vår leder over alle som bor i Gilead.»
9Jefta sa til de eldste i Gilead: «Hvis dere tar meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg da være deres leder?»
10De eldste i Gilead svarte Jefta: «Herren være vitne mellom oss; vi skal gjøre som du har sagt.»
11Da dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og høvding over seg. Og Jefta fortalte alle sine ord for Herren i Mispa.
12Jefta sendte bud til kongen av ammonittene og sa: «Hva har du imot meg som kommer for å kjempe mot meg i mitt land?»
13Kongen av ammonittene svarte budene til Jefta: «Fordi Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå skal du derfor gi dem tilbake uten strid.»
14Jefta sendte igjen bud til kongen av ammonittene.
15Han sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land eller ammonittenes land.
2Og Israel avla et løfte til Herren og sa: Hvis du virkelig gir dette folket i min hånd, vil jeg utslette deres byer fullstendig.
36Gideon sa til Gud: Hvis du vil redde Israel ved min hånd, som du har sagt,
2Når en mann avlegger et løfte til Herren, eller sverger en ed for å binde seg med et løfte, skal han ikke bryte sitt ord, men gjøre alt han har uttalt.
3Når en kvinne også avlegger et løfte til Herren, og binder seg med et løfte mens hun er i sin ungdom i sin fars hus,
1Da kom Nahas, ammonitten, opp og beleiret Jabesh Gilead, og alle mennene i Jabesh sa til Nahas: "Gjør en avtale med oss, så skal vi tjene deg."
39Da to måneder var gått, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter sitt løfte som han hadde gitt. Hun hadde ikke kjent noen mann. Dette ble en skikk i Israel,
40at Israels døtre gikk hvert år for å sørge over datteren til Jefta, gileaditten, fire dager i året.
11Og når Herren fører deg inn i landet til kanaanittene, som han med ed lovet deg og dine fedre, og gir det til deg,
7Jefta dømte Israel i seks år. Så døde Jefta, gileaditten, og ble begravet i en av Gileads byer.
11Hun avla et løfte og sa: 'Hærskarenes Herre, hvis du virkelig ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg, ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, så skal jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og det skal ikke komme barberkniv på hans hode.'
8For din tjener lovet et løfte mens jeg bodde i Gesjur i Aram, og sa: Hvis Herren lar meg vende tilbake til Jerusalem, skal jeg tjene Herren.
1Og Herren talte til Moses og sa,
17Ammonittene samlet seg og slo leir i Gilead. Israels barn samlet seg også og slo leir i Mispa.
18Folket og lederne i Gilead sa til hverandre: «Hvilken mann er den som begynner å kjempe mot ammonittene? Han skal være leder over alle innbyggerne i Gilead.»
16og sa: Ved meg selv har jeg sverget, sier Herren, fordi du har gjort dette og ikke spart din sønn, din eneste sønn,
5Slik kan jeg oppfylle eden jeg sverget deres fedre, om å gi dem et land som flyter av melk og honning, som det er denne dag. Jeg svarte da og sa: Så være det, Herre.
11Og Herren sendte Jerubbaal, Bedan, Jefta og Samuel, og han frelste dere ut av hendene på fiendene rundt omkring, og dere bodde trygt.
16For han sa: Herren har sverget å føre krig mot Amalek fra slekt til slekt.
11Herren sa til Israels barn: «Har jeg ikke befridd dere fra egypterne, amorittene, ammonittene og filisterne?
23Hvis vi har bygd et alter for å vende oss bort fra å følge Herren, eller for å ofre brennoffer eller matoffer på det, eller for å ofre fredsoffer derpå, så la Herren selv kreve det.
12For at du skal inngå i pakten med Herren din Gud og ta del i hans ed, som Herren din Gud inngår med deg i dag.