Sefanja 2:15
Dette er den strålende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt en ødemark, en hvilested for villdyr! Hver den som går forbi henne skal hvesse, og vifte med hånden.
Dette er den strålende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt en ødemark, en hvilested for villdyr! Hver den som går forbi henne skal hvesse, og vifte med hånden.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: Jeg er den eneste, det finnes ingen ved siden av meg. Hvordan er hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Hver den som går forbi, skal plystre hånlig og riste på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg, og ingen annen! Hvordan er hun blitt til en ødemark, en liggeplass for villdyr? Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg og ingen ved siden av meg! Hvordan er den blitt til en ødemark, et hvilested for villdyr! Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den jublende byen som bodde så trygt, som sa i sitt hjerte: Jeg er, og ingen annen! Hvor er den blitt til en ødemark, et tilholdssted for dyr! Alle som går forbi, visler og vifter med hånden.
Dette er den stolte byen som trodde på sin sikkerhet: 'Jeg er, og ingen er lik meg.' Hvordan har den blitt til en ørken, et tilholdssted for ville dyr! Alle som passerer forbi, skal plystre og vifte med hånden i hån.
Dette er den stolte byen som levde i sorgløshet, som sa i sitt hjerte: Jeg er, og det finnes ingen annen enn meg; hvordan kunne hun bli en ødemark, et tilfluktssted for dyr! Alle som går forbi henne, skal hese og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen, som bodde trygt og sa i sitt hjerte: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt til en skremmelse, et hvilested for ville dyr? Alle som går forbi den skal hvesse tenner og vifte med hånden.
Dette er den storprangende byen som satt trygt og sa til seg selv: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den nå blitt til et redselssted, et tilfluktsted for villdyr! Alle som går forbi, skal pipe og gjøre hånlige bevegelser med hånden.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den selvsikre byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: ‘Jeg er, og det finnes ingen som meg.’ Hvordan har den blitt til en ødemark, et sted hvor ville dyr kan hvile! Enhver som passerer, skal forakte den med et hvesende blikk og en viftende hånd.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen som sitter trygt og sier i sitt hjerte: Jeg er det, og uten like. Å, hvordan er den blitt til en ødemark, hvilested for dyr! Enhver som går forbi henne skal plystre og vifte med hånden.
This is the jubilant city that dwelled securely and said in her heart, 'I am, and there is no one besides me.' How she has become a desolation, a resting place for wild animals! Everyone who passes by her hisses and shakes his fist.
Dette er den byrdefulle byen, som sitter trygt og sier til sitt hjerte: 'Jeg, og ingen annen.' Hvorledes har den blitt til en ødemark, en hvilested for dyr! Alle som passerer forbi skal plystre og riste på hodet.
Dette er den glædelige Stad, den, som boede tryggeligen, som sagde i sit Hjerte: Jeg (er det), og foruden mig Ingen ydermere; hvorledes er den bleven en Forskrækkelse, (vilde) Dyrs Leie? hver, som gaaer forbi den, maa hvidsle og ryste med sin Haand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
Dette er den byen som levde i sikkerhet og sa i sitt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun ikke blitt en ødemark, en rede for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne skal hvisle og vifte hånden.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how has she become a desolation, a place for beasts to lie down in! Everyone that passes by her shall hiss, and shake his hand.
Dette er byen som levde i glede, som sa i sitt hjerte, "Jeg er, og det er ingen ved siden av meg." Hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyrene å legge seg i! Alle som passerer henne skal fnyse og riste sine never.
Dette er den selvgode byen som lever trygt, som sier i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr. Alle som går forbi henne, hvisker og vifter med hånden.
Dette er den glade byen som bodde bekymringsløst, som sa i sitt hjerte, Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyr å ligge i! Alle som passerer henne skal plystre og vifte med hånden.
Dette er byen som var full av glede, som levde uten frykt for fare, og sa i sitt hjerte, Jeg er, og det finnes ingen annen: hvordan er hun blitt gjort til ødemark, et sted for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne vil plystre og vifte med hånden.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the proude and carelesse cite, that sayde in hir herte: I am, and there is els none. O how is she made so waist, yt the beestes lye therin? Who so goeth by, mocketh her, and poynteth at her with his fynger.
This is the reioycing citie that dwelt carelesse, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she made waste, and the lodging of the beastes! euery one that passeth by her, shall hisse and wagge his hand.
This is the proude and carelesse citie that sayd in her heart, I am, and there is els none besides me: O howe is she made so wast that the beastes lie in her? Who so goeth by, mocketh her, & poynteth at her with his finger.
This [is] the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I [am], and [there is] none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, [and] wag his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This `is' the exulting city that is dwelling confidently, That is saying in her heart, `I `am', and beside me there is none,' How hath she been for a desolation, A crouching-place for beasts, Every one passing by her doth hiss, He doth shake his hand!
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the town which was full of joy, living without fear of danger, saying in her heart, I am, and there is no other: how has she been made waste, a place for beasts to take their rest in! everyone who goes by her will make hisses, waving his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This is how the once-proud city will end up– the city that was so secure. She thought to herself,“I am unique! No one can compare to me!” What a heap of ruins she has become, a place where wild animals live! Everyone who passes by her taunts her and shakes his fist.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Alle de som går forbi, klapper i hendene over deg; de plystrer og rister på hodet over Jerusalems datter, sier de: "Er dette byen som de kalte for fullkommen skjønnhet, gleden for hele verden?"
8Jeg vil gjøre denne byen til ruiner, så alle som går forbi den, vil bli forferdet og plystre på grunn av alle dens plager.
14Flokker skal ligge midt iblant henne, alle slags villdyr; både pelikaner og pinnsvin skal bo i hennes søylekapiteler. Deres lyd skal synge i vinduene; øde skal være i dørtreskelen, for han har avdekket sedertreværket.
8Mange folkeslag skal gå forbi denne byen, og de skal si til hverandre: Hvorfor har Herren gjort slik mot denne store byen?
10Men den befestede byen skal bli forlatt, en bolig forlatt og forlatt som en ørken; der skal kalvene beite, der skal de legge seg ned og spise opp greinene.
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
13På grunn av Herrens vrede skal landet ikke bli bebodd, men bli en øde ødemark: alle som passerer Babylon, skal bli forbløffet og plystre over alle hennes plager.
13På mitt folks land skal det vokse torner og tistler; ja, over alle gledeshus, i den muntre byen.
14Fordi palassene skal stå tomme, den store folkemengden i byen skal forlates; høydene og tårnene skal være til huler for alltid, en glede for villhestrene, en beitemark for buskapen.
3For fra nord kommer et folk mot henne som vil gjøre landet øde, slik at ingen skal bo der. Både mennesker og dyr skal flykte bort.
8Så hør nå dette, du lystne, som bor trygt, som sier i ditt hjerte: 'Jeg er det, og det finnes ingen annen enn meg. Jeg skal ikke sitte som enke eller kjenne til barne tap.'
7Er dette deres gledelige by, som er bygget fra eldgamle dager? Hennes egne føtter skal bære henne langt bort for å bo der som fremmed.
7Jerusalem husker i sine lidelsers dager og sin karrighet alle de herlige tingene hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så henne og lo av hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt, og derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne nå, fordi de har sett hennes avskuelighet. Ja, hun sukker og vender seg bort.
9Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
10Motstanderen har bredt ut sin hånd over alle hennes kostbare ting, for hun har sett at hedningene har gått inn i hennes helligdom, de som du befalte ikke skulle tre inn i din menighet.
26Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
16For å gjøre landet deres til en ødemark, til et evig hån; hver den som går forbi det skal bli forferdet, og riste på hodet.
1Ve over den blodige byen! Den er full av løgn og plyndring; byttet forsvinner ikke.
15Rop i strid mot henne fra alle kanter: hun har gitt hånden sin; hennes grunnvoller har falt, hennes murer er kastet ned; for dette er Herrens hevn: hevn dere over henne, gjør med henne som hun har gjort.
29For lyden av ryttere og bueskyttere flykter hele byen. De går inn i krattskogen, og klatrer opp på klippene. Hver by er forlatt, og ingen mann bor i dem.
25Hvordan er den lovpriste byen ikke blitt forlatt, gleden av min lovprisning!
4Hvorfor roser du deg i dalene, din flytende dal, du frafalne datter, som stolte på sine skatter, og sa: Hvem kan komme mot meg?
1Ve over den skitne og forurensede, over den undertrykkende byen!
39Derfor skal ørkenens ville dyr med øyenes ville dyr bo der, og ugleungerne skal bo der; og det skal aldri mer bli bebodd, og det skal ikke bo noen der fra generasjon til generasjon.
43Hennes byer er blitt til ødemark, en tørr land, og en villmark, et land der ingen mann bor, heller ikke passerer.
12I byen er ødeleggelse igjen, og porten er rammet av kaos.
17De skal løfte en klagesang for deg, og si til deg: Hvordan er du ikke blitt ødelagt, du som ble befolket av sjøfarende, den berømte byen, som var sterk i havet, hun og hennes innbyggere, som skapte frykt på alle de som bodde der!
21Hvordan har den trofaste byen blitt en horkvinne! Den var full av rettferdighet; rettferdighet bodde i den, men nå mordere.
10Så sier Herren: Igjen skal det høres på dette stedet, som dere sier er ødelagt uten menneske og uten dyr, i byene i Juda og i gatene i Jerusalem som er øde, uten menneske og uten innbygger og uten dyr,
7De skal bli øde blant de land som er ødelagte, og hennes byer skal være blant byene som er lagdøde.
1Synsdalens byrde. Hva feiler det deg nå, at du helt har gått opp på hustakene?
2Du som er full av uro, en by full av tumult, en by av glede; dine falne menn er ikke drept med sverd, de er ikke døde i kamp.
8På grunn av dette vil jeg jamre og klage, jeg vil gå barfot og naken. Jeg vil jamre som sjakaler, sørge som strutser.
6For så sier Herren Gud: Fordi du har klappet i hendene og trampet med føttene, og med hånfull glede har frydet deg over Israels land,
11Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, et tilholdssted for sjakaler, og jeg vil gjøre Judas byer øde, uten innbyggere.
7Løven har steget opp fra sitt kratt, og ødeleggeren av nasjonene er på vei. Han har dratt ut fra sitt sted for å gjøre landet ditt øde, og byene dine skal legges i ruiner uten innbyggere.
10Dag og natt går de rundt på dens murer; ondskap og sorg er i dens midte.
11Ugudelighet er i dens midte; svik og bedrag går aldri bort fra dens gater.
10Hun er tom, forlat og ødelagt: hjertet smelter, knærne skjelver, det er mye smerte i alle lender, og ansiktene til dem alle blir svarte av sorg.
3Hør jamringen fra hyrdene, for deres herlighet er ødelagt. Lyden av ungløvers brøl, for Jordans stolthet er lagt øde.
6Jeg har utryddet nasjonene, deres tårn er ødelagt. Jeg har lagt deres gater øde, slik at ingen går der; deres byer er ødelagt, uten mennesker, uten innbyggere.
37Og Babylon skal bli til hauger, en boligsted for drager, en forferdelse, og en hissing, uten en innbygger.
10Og det skal skje på den dagen, sier Herren, at det skal høres et rop fra Fiskerporten, og et hyl fra den andre, og et stort knus fra åsene.
7Og det skal skje at alle som ser på deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde. Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere til deg?
2For du har gjort en by til en ruinhaug; en befestet by til en ruin: en herskapsbolig for utlendinger, slik at den ikke lenger er en by; den skal aldri bygges opp igjen.
7Deres land er øde, deres byer er brent med ild; deres jord, fremmede fortærer den rett foran dere, og den er lagt øde, som omvelt av fremmede.
15Unge løver raser mot ham, brøler og gjør hans land til en ørken; hans byer er brent uten innbyggere.
22Se, lyden av et rykte er kommet, og en stor uro fra nordens land, for å legge Judas byer øde, til en bolig for sjakaler.