Jesaja 22:1
Synsdalens byrde. Hva feiler det deg nå, at du helt har gått opp på hustakene?
Synsdalens byrde. Hva feiler det deg nå, at du helt har gått opp på hustakene?
Utsagnet om Synsdalen. Hva feiler deg nå, siden alle har gått opp på takene?
Utsagn om Synedalen. Hva er det da med deg, siden dere alle har gått opp på takene?
Utsagn om Synsdalen: Hva er det med deg nå, siden dere alle har gått opp på takene?
Profetord om Synets dal. Hva er det med deg, at du er steget opp på alle hustak?
Dette er visjonen om dalbunnen: Hva har skjedd med deg, at du har klatret opp på takene?
Byrden av visionens dal. Hva plager deg nå, at du har steget opp på takene?
En melding over Skuedal: Hva mangler deg nå, siden du klatrer opp på takene?
Et budskap om dalen med visjonen: Hva feiler deg, at hele byen har gått opp på hustakene?
Profetien om synslandet. Hva plager deg nå, siden du har gått helt opp på takene?
Byrden fra visjonens dal. Hva plager deg nå, at du har steget helt opp til hustoppene?
Profetien om synslandet. Hva plager deg nå, siden du har gått helt opp på takene?
Utsagn om synets dal: Hva er det med deg nå, siden dere alle har gått opp på takene?
This is an oracle concerning the Valley of Vision: What is wrong with you now, that you have all gone up to the rooftops?
Dette er en profeti om Dalens syn: Hva er det med deg nå, som gjør at dere alle har gått opp på takene?
En Byrde over Skuedal: Hvad (fattes) dig nu, at du saaledes stiger op paa Tagene?
The burden of the valley of vision. What aileth thee now, that thou art wholly gone up to the housetops?
Profetien om synsdalen. Hva er det som plager deg nå, siden du alle har gått opp på takene?
The burden of the valley of vision. What troubles you now, that you have all gone up to the rooftops?
Byrden over synsdalen. Hva går det av deg nå, at du har gått helt opp på hustakene?
Byrden over Synsdalen. Hva er det nå med deg, at du har gått opp på takene, alle sammen?
Byrden for dalen med syner. Hva plager deg nå, siden du har klatret helt opp på takene?
Ordet om syns dal. Hvorfor har alle dine folk gått opp på hustakene?
The burden of the valley of vision. What aileth thee now, that thou art wholly gone up to the housetops?
The heuy burthen, apon the valley of Visions. What hast thou there to do, that thou clymnest vp in to the house toppe,
The burden of the valley of vision. What aileth thee nowe that thou art wholy gone vp vnto the house toppes?
The burthen of the valley of vision. What hast thou to do here, that thou clymbest to the house toppes?
¶ The burden of the valley of vision. What aileth thee now, that thou art wholly gone up to the housetops?
The burden of the valley of vision. What ails you now, that you are wholly gone up to the housetops?
The burden of the Valley of Vision. What -- to thee, now, that thou hast gone up, All of thee -- to the roofs?
The burden of the valley of vision. What aileth thee now, that thou art wholly gone up to the housetops?
The burden of the valley of vision. What aileth thee now, that thou art wholly gone up to the housetops?
The word about the valley of vision. Why have all your people gone up to the house-tops?
The burden of the valley of vision. What ails you now, that you have all gone up to the housetops?
The Lord Will Judge Jerusalem This is an oracle about the Valley of Vision: What is the reason that all of you go up to the rooftops?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Du som er full av uro, en by full av tumult, en by av glede; dine falne menn er ikke drept med sverd, de er ikke døde i kamp.
5For det er en dag med trengsel, nedtråkkelse og forvirring fra Herren, hærskarenes Gud, i synsdalen, med nedriving av murer og rop mot fjellene.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din flytende dal, du frafalne datter, som stolte på sine skatter, og sa: Hvem kan komme mot meg?
1Byrden om ørkenen ved sjøen. Som virvelvinder i sør farer igjennom, slik kommer det fra ørkenen, fra et fryktelig land.
2En vanskelig syn er blitt åpenbart for meg; den svikfulle bedrar, og røveren plyndrer. Dra opp, Elam; beleire, Media; all klage har jeg gjort ende på.
15Dette er den strålende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt en ødemark, en hvilested for villdyr! Hver den som går forbi henne skal hvesse, og vifte med hånden.
1Hør dette ordet som jeg bærer fram mot dere, nemlig en klagesang, Israels hus.
1Ve over den blodige byen! Den er full av løgn og plyndring; byttet forsvinner ikke.
20Løft opp dine øyne og se dem som kommer fra nord. Hvor er hjorden som ble gitt deg, din praktfulle flokk?
26Og hennes porter skal sørge og klage; og hun skal sitte forlatt på bakken.
12Derfor, for deres skyld, skal Sion pløyes som en mark, og Jerusalem skal bli til ruinhauger, og fjellet der huset står, skal bli som høye steder i skogen.
10Dag og natt går de rundt på dens murer; ondskap og sorg er i dens midte.
12Og den dagen kalte Herren Gud, hærskarenes Gud, til gråt, klage, bar hodet og kledning med sekkelerret.
16Kronen har falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet!
17Derfor er vårt hjerte svakt; av disse ting er våre øyne uklare.
18Fordi Sions fjell er forlatt, vandrer revene på det.
11Gå din vei, du som bor i Safir, i skamfull nakenhet. Den som bor i Sa’anan er ikke gått ut. Klagen i Bet Ha’esel tar fra dere støtten.
1Hvordan sitter byen ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke. Hun var stor blant nasjonene, en fyrstinne blant provinsene, men nå er hun tvunget til å betale skatt.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen helbredelse for oss? Vi så etter fred, men det er ingen gode ting; og for tiden for helbredelse, men se trøbbel!
14Å Jerusalem, rens hjertet ditt fra ondskap, for at du kan bli frelst. Hvor lenge skal dine tomme tanker være hos deg?
16En dag med horn og alarm mot de befestede byene, og mot de høye tårnene.
14Over alle de høye fjellene og over alle de opphøyde høydene.
15Over alle de høye tårnene og over alle de befestede murene.
1Å, byrde over Damaskus. Se, Damaskus tas bort fra å være en by, og den skal bli en ruin.
1Byrden over Tyrus. Hyl, Tarshish-skip, for byen er lagt i ruiner! Det er ikke lenger noen hus, ingen inngang. Fra landet Kittim er det blitt åpenbart for dem.
13På mitt folks land skal det vokse torner og tistler; ja, over alle gledeshus, i den muntre byen.
10For fjellene vil jeg løfte en gråt og klage, og for ørkenens beitemarker en klage, for de er brent opp, så ingen kan gå gjennom dem; verken hører man lyden av buskap, både fuglene i himmelen og dyrene er borte; de er forsvunnet.
2I Guds syner førte han meg til Israels land og satte meg på et meget høyt fjell, og der var, som rammen av en by mot sør.
15Alle de som går forbi, klapper i hendene over deg; de plystrer og rister på hodet over Jerusalems datter, sier de: "Er dette byen som de kalte for fullkommen skjønnhet, gleden for hele verden?"
29For lyden av ryttere og bueskyttere flykter hele byen. De går inn i krattskogen, og klatrer opp på klippene. Hver by er forlatt, og ingen mann bor i dem.
5Stå opp, og la oss gå om natten og ødelegge palassene hennes.
31Da du bygde dine høyreiste steder på hvert veikryss og lagde dine høye plasser på hvert hjørne, og enda ikke var som en hore, i det du foraktet lønn;
2For du har gjort en by til en ruinhaug; en befestet by til en ruin: en herskapsbolig for utlendinger, slik at den ikke lenger er en by; den skal aldri bygges opp igjen.
8Mange folkeslag skal gå forbi denne byen, og de skal si til hverandre: Hvorfor har Herren gjort slik mot denne store byen?
18Ditt hjerte skal gruble over redselen. Hvor er skriveren? Hvor er mottakeren? Hvor er han som teller tårnene?
10Og det skal skje på den dagen, sier Herren, at det skal høres et rop fra Fiskerporten, og et hyl fra den andre, og et stort knus fra åsene.
1Herrens ord kom til meg og sa:
22Vinden skal ete opp alle dine hyrder, og dine elskere skal gå i fangenskap. Da skal du sannelig bli skamfull og ydmyket over all din ondskap.
1Ve de som er sorgløse i Sion, og stoler på fjellet i Samaria, de fremste blant nasjonene, og til dem som Israels hus kom!
2Juda sørger, og portene der slokner; de har mørke klær på seg, og Jerusalems rop stiger opp.
3Ditt hjertes stolthet har bedratt deg, du som bor i kløftene av klippen, høyt er din bolig; du sier i ditt hjerte, 'Hvem skal få meg til å stige ned til jorden?'
7Deres land er øde, deres byer er brent med ild; deres jord, fremmede fortærer den rett foran dere, og den er lagt øde, som omvelt av fremmede.
20Gå opp til Libanon og rop, og løft din røst i Basan, og rop fra Abarim, for alle dine elskere er ødelagt.
13Se, jeg er imot deg, du som bor i dalen, klippen på sletten, sier Herren, dere som sier: 'Hvem skal komme ned mot oss? Eller hvem skal komme inn i våre boliger?'
11Derfor, siden dere tråkker ned de fattige, og tar kornavgift fra dem, har dere bygd steinhus, men dere skal ikke bo i dem; dere har plantet vakre vingårder, men dere skal ikke drikke vin av dem.
23Herrens herlighet steg opp fra byens midte og sto over fjellet som er øst for byen.
25Hvordan er den lovpriste byen ikke blitt forlatt, gleden av min lovprisning!
25Og det skal være bekker og strømmer av vann på hvert høyt fjell og på hver høy bakke, på den dagen da den store slakt foregår, når tårnene faller.
9Hvorfor roper du nå høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått bort? For smerten har grepet deg som en fødende kvinne.
17De skal løfte en klagesang for deg, og si til deg: Hvordan er du ikke blitt ødelagt, du som ble befolket av sjøfarende, den berømte byen, som var sterk i havet, hun og hennes innbyggere, som skapte frykt på alle de som bodde der!