Matteus 8:26
Og han sa til dem, Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så reiste han seg og irettesatte vindene og havet; og det ble stor stillhet.
Og han sa til dem, Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så reiste han seg og irettesatte vindene og havet; og det ble stor stillhet.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Så reiste han seg, truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
Han svarte: 'Hvorfor er dere redd, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så sto han opp og talte til vindene og havet; og det ble stor stilhet.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Da reiste han seg og truet vinden og sjøen, så det ble blikkstille.
Og han sier til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte strengt til vindene og havet, og det ble en stor stillhet.
Han svarte: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og bød vinden og sjøen; og det ble fullstendig stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere troløse?' Deretter sto han opp, befalte vindene og havet, og det ble helt stille.
Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Jesus svarte: 'Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?' Så reiste han seg, truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
He replied, 'Why are you so afraid, you of little faith?' Then He got up and rebuked the winds and the sea, and it became perfectly calm.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
Og han sagde til dem: Hvi ere I frygtagtige, I lidet troende? Da stod han op og truede Vindene og Søen, og det blev ganske blikstille.
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
And he said to them, Why are you fearful, O you of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
Han sa til dem: "Hvorfor er dere redde, dere lite troende?" Så reiste han seg, truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Da reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble stille.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte myndig til vindene og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg opp og truet vinden og sjøen, og det ble fullstendig stille.
And he sayd vnto them: why are ye fearfull o ye of lytell faithe? Then he arose and rebuked ye wyndes and the see and ther folowed a greate calme.
And he sayde vnto them: why are ye fearfull, o ye of lytell faithe? Then he arose, and rebuked the wyndes and the see, & there folowed a greate calme.
And he said vnto them, Why are ye fearefull, O ye of litle faith? Then he arose, & rebuked the winds & the sea: & so there was a great calme.
And he sayth vnto them: Why are ye fearefull, O ye of litle fayth? Then he arose, and rebuked the windes, and the sea: and there folowed a great calme.
And he saith unto them, ‹Why are ye fearful, O ye of little faith?› Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
He said to them, "Why are you fearful, oh you of little faith?" Then he got up, rebuked the wind and the sea, and there was a great calm.
And he saith to them, `Why are ye fearful, O ye of little faith?' Then having risen, he rebuked the winds and the sea, and there was a great calm;
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
And he said to them, Why are you full of fear, O you of little faith? Then he got up and gave orders to the winds and the sea; and there was a great calm.
He said to them, "Why are you fearful, O you of little faith?" Then he got up, rebuked the wind and the sea, and there was a great calm.
But he said to them,“Why are you cowardly, you people of little faith?” Then he got up and rebuked the winds and the sea, and it was dead calm.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35Og samme dag, da kvelden var kommet, sa han til dem, La oss krysse over til den andre siden.
36Og da de hadde sendt bort mengden, tok de ham slik som han var i båten. Og det var også med ham andre små båter.
37Og det oppsto et stort vindkast, og bølgene slo inn i båten, slik at den nå var fullt av vann.
38Og han var i akterskipet, sovende på en pute; og de vekket ham, og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
39Og han sto opp, og irettesatte vinden, og sa til havet, Vær stille, vær stille. Og vinden stilnet, og det ble stor fred.
40Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?
41Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvem er dette, som til og med vinden og havet adlyder?
22Og det skjedde en dag at han gikk om bord i et skip med disiplene sine; og han sa til dem, La oss seile over til den andre siden av sjøen. Og de la ut.
23Men mens de seilte, falt han i søvn: og det kom en storm av vind på sjøen; og de ble fylt med vann, og var i fare.
24Og de kom til ham og vekket ham og sa, Mester, Mester, vi går under. Da sto han opp og irettesatte vinden og vannets raserianfall: og de stilnet, og det ble ro.
25Og han sa til dem, Hvor er deres tro? Og de ble redde og undret seg og sa til hverandre, Hvilken slags menneske er dette! for han befaler både vinden og vannet, og de adlyder ham.
26Og de kom til Gadarenes land, som ligger overfor Galilea.
27Men mennene undret seg og sa, Hva slags mann er dette, at selv vindene og havet adlyder ham?
23Og da han gikk om bord i et skip, fulgte disiplene hans ham.
24Og se, det oppstod en stor storm på havet, så skipet ble dekket av bølgene; men han sov.
25Og disiplene kom til ham og vekket ham og sa, Herre, frels oss; vi går under.
24Men båten var allerede midt i sjøen, plaget av bølger; for vinden var imot.
25Og i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Og da disiplene så ham gå på sjøen, ble de urolige og sa: «Det er et spøkelse!» Og av frykt ropte de.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redd!»
28Og Peter svarte ham og sa: «Herre, hvis det er deg, befall meg å komme til deg på vannet.»
29Og han sa: «Kom!» Og da Peter var steget ned av båten, gikk han på vannet for å komme til Jesus.
30Men da han så vinden blase, ble han redd; og da han begynte å synke, ropte han og sa: «Herre, frels meg!»
31Og straks rakte Jesus ut hånden, greip ham og sa til ham: «Du Lite troende, hvorfor tvilte du?»
32Og da de var kommet opp i båten, stilnet vinden.
33Da de som var i båten, kom og tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn!»
17Og de gikk om bord i en båt og dro over sjøen mot Kapernaum. Og det var allerede mørkt, og Jesus hadde ikke kommet til dem.
18Og sjøen reiste seg på grunn av en stor vind som blåste.
19Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus gå på sjøen og nærme seg båten; og de ble redde.
20Men han sa til dem: "Jeg er; vær ikke redde."
47Og da kvelden kom, var båten midt i sjøen, og han alene på land.
48Og han så dem slite med å ro; for vinden var mot dem; og omtrent ved fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende over sjøen, og ville gå forbi dem.
49Men da de så ham gående på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og skrek.
50For de så ham alle og ble urolige. Og straks talte han til dem og sa: "Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde."
51Og han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet; og de ble meget forundret i seg selv, og undret seg.
7Og Jesus kom og berørte dem og sa: Stå opp, og vær ikke redde.
37Men de ble redde og forferdete, og antok at de så en ånd.
38Og han sa til dem: Hvorfor er dere opprørte? Og hvorfor stiger slike tanker opp i deres hjerter?
8Jesus skjønte det og sa til dem: O dere med liten tro, hvorfor resonerer dere med hverandre om at dere ikke har brød?
13Og han forlot dem og gikk igjen ombord i båten og dro til den andre siden.
1Og han begynte igjen å undervise ved havkanten, og det samlet seg en stor mengde til ham, slik at han steg om bord i en båt og satte seg på havet; og hele mengden var på land ved havet.
25Og Jesus irettesatte ham og sa: Ti still, og kom ut av ham.