1 Samuelsbok 20:17
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk David til å avlegge ed igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk igjen David til å sverge av kjærlighet til ham, fordi han elsket ham som seg selv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å avlegge en ed igjen, fordi han elsket ham, slik han elsket sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan had David swear again by his love for him, because he loved him as he loved himself.
Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan blev ved at sværge David, fordi han elskede ham; thi han elskede ham, som han elskede sin Sjæl.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å sverge igjen, av den kjærligheten han hadde til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Ionathas proceaded further, and sware vnto Dauid (he loued him so well: for he loued him euen es his owne soule)
And againe Ionathan sware vnto Dauid, because he loued him (for he loued him as his owne soule)
And Ionathan sware againe vnto Dauid, because he loued him (For he loued him as his owne soule)
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
and Jonathan addeth to cause David to swear, because he loveth him, for with the love of his own soul he hath loved him.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan again took an oath to David, because of his love for him: for David was as dear to him as his very soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan once again took an oath with David, because he loved him. In fact Jonathan loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
2Og Saul tok ham den dagen og lot ham ikke lenger gå hjem til sin fars hus.
3Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Og Jonathan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, og også sine klær, til og med sitt sverd, sin bue og belte.
8Vis derfor godhet mot din tjener, for du har inngått en pakt i Herrens navn med din tjener. Men hvis det er noen misgjerning hos meg, så drep meg du. Hvorfor skulle du gi meg til din far?
9Jonatan sa: Det kommer ikke på tale; hvis jeg får vite at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
10David spurte Jonatan: Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. De gikk begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: Herren, Israels Gud, være vitne: Når jeg har utforsket min far om dette på denne tid i morgen, eller tredje dag, og hvis det er godt for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og åpenbare det for deg?
13Må Herren gjøre det mot Jonatan og mer, hvis det er min fars ønske å gjøre deg ondt, og jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far.
14Ikke bare mens jeg lever skal du vise meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør,
15men også skal du ikke kutte av din godhet mot mitt hus for all tid, ikke heller når Herren har utryddet Davids fiender hver eneste en fra jordens overflate.
16Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Må Herren kreve det fra Davids fiender.
1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan. Han sa: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Hva er min synd mot din far, siden han søker mitt liv?
2Jonatan svarte ham: Det er ikke slik; du skal ikke dø. Min far gjør ikke noe stort eller lite uten å fortelle det til meg; hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3David sverget og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn måtte ønske, vil jeg gjøre for deg.
5David sa til Jonatan: I morgen er det nymåne, og jeg skal jo sitte sammen med kongen ved bordet. La meg gå, så jeg kan skjule meg på marken til i overmorgen kveld.
41Straks som gutten var gått, reiste David seg fra sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, helt til David gråt høyt.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har båret ed foran Herren, og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, mellom min ætt og din ætt, for evig. Så reiste han seg og dro bort; og Jonatan gikk inn i byen.
16Og Jonatan, Sauls sønn, sto opp og gikk til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Og han sa til ham: «Frykt ikke, for min fars hånd, Saul, skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg; det vet også min far, Saul.»
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1Saul snakket med Jonathan, sin sønn, og med alle tjenerne sine, om at de skulle drepe David. Men Jonathan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Jonathan fortalte David: "Saul, min far, prøver å drepe deg. Så vær forsiktig i morgen, finn deg et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av faren min på marken der du er. Jeg vil snakke med ham om deg, og hvis jeg får høre noe, skal jeg fortelle deg det."
4Jonathan talte godt om David til sin far Saul og sa: "La ikke kongen synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg. Det han har gjort, har vært til stor nytte for deg.
5Han risikerte livet sitt og slo filisteren, og Herren gav Israel en stor seier. Du så det, og du gledet deg. Hvorfor vil du da synde ved å utgyte uskyldig blod og drepe David uten grunn?"
6Saul lyttet til Jonathans ord og sverget: "Så sant Herren lever, han skal ikke drepes."
7Jonathan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonathan David til Saul, og han var i hans nærhet som før.
25Hvordan er de mektige falt i kampens midte! Jonatan er slått ned på dine høyder.
26Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
17David holdt denne klagesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
18Så sa Jonatan til ham: I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for din plass vil være tom.
32Jonatan svarte sin far Saul og sa til ham: Hvorfor skal han bli drept? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham. Så visste Jonatan at hans far hadde bestemt å drepe David.
34Så reiste Jonatan seg i brennende sinne fra bordet og spiste ikke på den andre dagen i måneden, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Om morgenen gikk Jonatan ut på marken til den avtalte tiden med David, og en liten gutt var med ham.
44Saul sa: Gud gjøre så og mer også, for du skal sikkert dø, Jonatan.
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø? Han som har brakt denne store frelsen i Israel? Det være langt fra det! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for han har virket med Gud i dag. Folket fridde Jonatan, så han ikke døde.
27Men neste dag etter nymånen, den andre dagen, var Davids plass fortsatt tom. Da sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28Jonatan svarte Saul: David ba meg om lov til å dra til Betlehem.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Han ble meget glad i ham og gjorde ham til sin våpenbærer.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønnen til Jonatan, Sauls sønn, på grunn av Herrens ed som var mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og inn foran dem.
39For, så sant Herren lever, han som frelser Israel, selv om det er i Jonatan min sønn, skal han dø. Men blant folket var det ingen som svarte ham.
22David sverget til Saul. Og Saul dro hjem igjen; men David og hans menn dro opp til festningen.
39Men gutten visste ikke noe om saken, bare Jonatan og David visste.
22Og Saul befalte sine tjenere og sa: Snakk med David i det skjulte og si: Se, kongen gleder seg over deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli nå kongens svigersønn.
28Og Saul så og visste at Herren var med David; og Mikal, Sauls datter, elsket ham.