Klagesangene 4:3
Selv sjakalene drar ut brystene, de gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakalene drar ut brystene, de gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjøuhyrer drar brystet frem; de gir die til sine unger. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv sjakalene gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom som strutsene i ørkenen.
Selv sjakalene passer på sine unger; men datteren av mitt folk er blitt like hjerteløs som en struts som forlater sitt avkom.
Selv sjøuhyrene viser omsorg, de ammer sine unger; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv havdyrene gir melk til sine unger; datteren til mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler lar ungene die; men mitt folk har blitt grusomt som strutsene i ørkenen.
Sågar sjakaler bysser sine unger ved brystet, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjøuhyrene drar ut brystet for å amme sine unger; datteren til mitt folk har blitt grusom, lik strutser i ødemarken.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjakaler byr sine unger die, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Even jackals offer their breasts to nurse their young; but the daughter of my people has become cruel, like ostriches in the wilderness.
Selv sjakaler byr bryst og ammer ungene sine, mens mitt folks døtre er blitt grusomme, lik strutser i ørkenen.
Selv Drager frembyde Brystet, de give deres Unger Die; (men) mit Folks Datter (er bleven) som (den, der er) grum, som Strudser i Ørken.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjøuhyrene trekker fram brystet og gir die til sin avkom; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones; the daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjakalene gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv drager trekker brystet frem og gir amme til sine unger, men datteren av mitt folk har blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv ørkenens dyr har fullmelkede bryst som de gir sine unger: men min folkedatter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Even the jackals{H8577} draw out{H2502} the breast,{H7699} they give suck{H3243} to their young ones:{H1482} The daughter{H1323} of my people{H5971} is become cruel,{H393} like the ostriches{H3283} in the wilderness.{H4057}
Even the sea monsters{H8577} draw out{H2502}{(H8804)} the breast{H7699}, they give suck{H3243}{(H8689)} to their young ones{H1482}: the daughter{H1323} of my people{H5971} is become cruel{H393}, like the ostriches{H3283} in the wilderness{H4057}.
The Lamyes geue their yonge ones suck wt bare brestes: but the doughter of my people is cruel, and dwelleth in the wyldernesse: like the Estriches.
Euen the dragons draw out the breastes, and giue sucke to their yong, but the daughter of my people is become cruell like the ostriches in the wildernesse.
The dragons geue their young ones sucke with bare brestes: but the daughter of my people is cruel, like the Estriches in the wildernesse.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people [is become] cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even dragons have drawn out the breast, They have suckled their young ones, The daughter of my people is become cruel, Like the ostriches in a wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the beasts of the waste land have full breasts, they give milk to their young ones: the daughter of my people has become cruel like the ostriches in the waste land.
Even the jackals draw out the breast, they nurse their young ones: The daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
ג(Gimel) Even the jackals nurse their young at their breast, but my people are cruel, like ostriches in the wilderness.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Den sugende barns tunge klistrer seg til ganen av tørst; Småbarna ber om brød, men ingen bryter det til dem.
5 De som spiste delikate retter er ensomme i gatene; De som ble oppdratt i skarlagen omfavner møddinger.
14 For hun legger eggene sine på jorden, og varmer dem i støvet,
15 og glemmer at foten kan knuse dem, eller at et villdyr kan trå dem ned.
16 Hun behandler sine unger hardt, som om de ikke var hennes; selv om hennes arbeid er forgjeves, frykter hun ikke;
10 De medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; De var deres mat i ødeleggelsen av mitt folks datter.
30 Dens unger suger også opp blod; hvor det er falne, der er den.
56 Den mest delikate og omhyggelige kvinne blant dere, som ikke ville sette fotsålen på bakken av delikatesse og ømhet, hennes øye skal være ondt mot hennes kjæreste mann, og mot sin sønn, og mot sin datter,
57 og mot sitt nyfødte barn som kommer ut mellom hennes føtter, og mot sine barn som hun skal føde; for hun skal i hemmelighet spise dem av mangel på alt, i beleiringen og i den nød som fiendene dine påfører deg i dine byer.
15 Kan en kvinne glemme sitt dietbarn, så hun ikke har medlidenhet med sitt livs sønn? Selv om de kan glemme, vil jeg ikke glemme deg.
5 Se, som ville esler i ørkenen, går de ut til sitt arbeid og søker nøye etter mat; ødemarken gir dem brød til deres barn.
3 De bøyer seg ned, de føder sine unge, og kaster sine smerter.
4 Deres unger blir sterke, de vokser opp i det åpne; de går ut, og vender ikke tilbake.
7 Kuen og bjørnen skal beite; deres unger skal ligge sammen, og løven skal spise halm som oksen.
8 Diebarnet skal leke ved slangens hull, og det avvente barnet skal rekke hånden ut mot ormens bo.
9 Det finnes de som river det farløse barnet fra brystet og tar det fattiges pant.
2 og si: Hva var din mor? En løvinne; hun lå blant løver, blant unge løver fostret hun sine unger.
3 Hun oppfostret en av sine unger; han ble en ung løve, lærte å fange bytte, han fortærte mennesker.
11 Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er i angst; min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen til min folkedatter, fordi de små barna og spedbarna besvimer i byens gater.
12 De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? Når de besvimer som sårede i byens gater, når deres sjel utøses i sine mødres fang.
3 Ellers vil jeg kle av henne naken, som da hun ble født, gjøre henne som en ørken og sette henne som et tørt land, og drepe henne av tørst.
4 Ja, jeg vil ikke vise barna hennes nåde, for de er utukts barn.
5 For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem har handlet skammelig. Hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, de som gir meg brød og vann, ull og lin, olje og drikke.
17 Øyet som håner faren sin, Og forakter å adlyde sin mor, Dalenes ravner skal hakke det ut, Og ørneungene skal spise det.
14 Gi dem, o Herre - hva vil du gi? Gi dem en ufruktbar morsliv og tørre bryster.
5 Selv dådyret føder på marken og forlater sin unge, for det er ingen gress.
6 Og de ville eslene står på de bare høydene, de peser etter luft som sjakaler; deres øyne svikter, for det er ingen beite.
11 slik at dere kan dietes og bli mett på hennes trøstens bryst; at dere kan melke og glede dere over hennes herlighets overflod.
12 For så sier Herren: Se, jeg vil lede fred til henne som en elv, og folkenes herlighet som en overstrømmende bekk; da skal dere suge, bli båret på armen, og bli dullen på kneet.
16 Du skal drikke folkeslagenes melk og ammes av kongers bryst; og du skal vite at jeg, Herren, er din Frelser og din Forløser, Jakobs Sterke.
14 Ørkenens ville dyr skal møte ulvene, og geitebukken skal rope til sin kamerat; ja, nattmonsteret skal slå seg ned der, og finne seg et hvilested.
15 Der skal pilormen bygge rede, legge egg, klekke og samle under sin skygge; ja, der skal gribbene samles, hver med sin make.
20 Markens dyr skal ære meg, sjakalene og strutsene; for jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken, for å gi drikke til mitt folk, mine utvalgte,
23 De griper bue og spyd; de er grusomme og viser ingen nåde; deres stemme brøler som havet, de rir på hester, hver og en er klar til kamp, mot deg, Sions datter.
3 Derfor skal landet sørge, og alle som bor der, skal visne, sammen med dyrene på marken og fuglene under himmelen; ja, også fiskene i havet skal forsvinne.
21 Så kalte du på hukommelsen begjæret fra din ungdom, da din barm ble håndtert av egypterne for dine ungdoms bryster.
11 Som en ørn som vekker sitt rede, som flagrer over sine unger, bredte han ut sine vinger, han tok dem, han bar dem på sine vinger.
19 Reis deg, rop ut i natten, ved begynnelsen av nattevaktene; utøs ditt hjerte som vann foran Herrens åsyn: Løft opp dine hender til ham for livet til dine små barn, som besvimer av hunger ved hver gates hode.
20 Se, o Herre, og se til hvem du har gjort dette! Skal kvinnene spise sitt eget avkom, barna de har båret? Skal presten og profeten drepes i Herrens helligdom?
31 For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, smerten som av henne som føder sitt første barn, stemmen fra Sions datter som gisper etter pust, som rekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel besvimer foran morderne.
2 Sions dyrebare sønner, sammenlignet med fint gull, Hvordan blir de ansett som leirkrukker, verket av pottemakerens hender!
19 Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner: De jaget oss på fjellene, de lå i bakhold for oss i ørkenen.
9 Han gir dyrene deres føde, og ravneunger som skriker.
12 Selv om de oppdrar sine barn, vil jeg berøve dem, så det ikke blir noen igjen: ja, ve dem når jeg drar bort fra dem!
14 Det finnes en generasjon hvis tenner er som sverd, og deres jeksler som kniver, For å fortære de fattige fra jorden, og de trengende blant menneskene.
8 For dette vil jeg klage og jamre; jeg vil gå bortkledd og naken; jeg vil hyle som sjakaler, og sørge som strutser.
6 Børden over dyrene i Sørens land. Gjennom et land av nød og trengsel, hvor løvinne og løve, huggorm og farlige flygende slanger kommer fra, bærer de sin rikdom på unge eslers skuldre og sine skatter på kamelers pukler, til et folk som ikke skal gagne dem.
41 Hvem gir ravnen mat, når dens unger roper til Gud og flakker omkring uten føde?
14 Jeg har lenge vært taus; jeg har vært stille, og holdt meg tilbake. Nå skal jeg skrike ut som en kvinne i fødsel; jeg skal gispe og stønne samtidig.
9 Er min arv for meg som en flekket rovfugl? Er de rundt om henne rovfugler? Gå og samle alle markens dyr, bring dem til å fortære.