Lukas 24:37
Men de ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd.
Men de ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd.
Men de ble skrekkslagne og redde og trodde de så en ånd.
Da ble de forskrekket og redde, og de trodde de så en ånd.
De ble forskrekket og redde og trodde de så en ånd.
Men de ble redde og forferdete, og antok at de så en ånd.
Men de ble redde og skremt, for de trodde at de så en ånd.
Men de ble skremt og forferdet, og trodde de hadde sett en ånd.
Da ble de skremt og redde, og trodde de så en ånd.
Men de ble forskrekkede og fylt med frykt og trodde at de så en ånd.
De ble forferdet og fylt av frykt og trodde de så en ånd.
De ble forskrekket og fylt med frykt, og trodde de så en ånd.
Men de ble så skremt at de antok at de hadde sett et åndelig vesen.
Men de ble forskrekket og redde og trodde at de så en ånd.
Men de ble forskrekket og redde og trodde at de så en ånd.
De ble forferdet og fylt av frykt, for de trodde de så en ånd.
They were startled and frightened, thinking they saw a ghost.
De ble forferdet og fylt av frykt og trodde at de så en ånd.
Da forfærdedes de og betoges af Frygt, og meente, at de saae en Aand.
But they were terrified and affrighted, and supposed that they had seen a spirit.
De ble skremte og redde, og trodde de så en ånd.
But they were terrified and frightened, and supposed that they had seen a spirit.
But they were terrified and affrighted, and supposed that they had seen a spirit.
Men de ble skremt og fylte med frykt, og trodde de så en ånd.
Men de ble skrekkslagne og redde, og trodde at de så en ånd.
Men de ble skremt og redde, og tenkte at de så en ånd.
But{G1161} they were terrified{G4422} and{G2532} {G1096} affrighted,{G1719} and{G2532} supposed that{G1380} they beheld a spirit.{G4151}
But{G1161} they were terrified{G4422}{(G5685)} and{G2532} affrighted{G1719}{G1096}{(G5637)}, and supposed{G1380}{(G5707)} that they had seen{G2334}{(G5721)} a spirit{G4151}.
And they were abasshed and afrayde supposinge yt they had sene a sprete
But they were abashed and afrayed, supposinge that they had sene a sprete.
But they were abashed and afraide, supposing that they had seene a spirit.
But they were abasshed and afrayde, & supposed that they had seene a spirite.
But they were terrified and affrighted, and supposed that they had seen a spirit.
But they were terrified and filled with fear, and supposed that they had seen a spirit.
and being amazed, and becoming affrighted, they were thinking themselves to see a spirit.
But they were terrified and affrighted, and supposed that they beheld a spirit.
But they were terrified and affrighted, and supposed that they beheld a spirit.
But they were terrified and filled with fear, and supposed that they had seen a spirit.
But they were startled and terrified, thinking they saw a ghost.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35 Og de fortalte om det som hadde skjedd på veien, og hvordan de kjente ham igjen da han brøt brødet.
36 Og mens de talte om dette, stod Jesus selv midt iblant dem og sa: Fred være med dere!
25 Og i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.
26 Og da de så ham gå på sjøen, ble de forferdet og sa: Det er et spøkelse; og de skrek av frykt.
27 Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot; det er meg, frykt ikke.
38 Og han sa til dem: Hvorfor er dere engstelige, og hvorfor er hjertene deres fulle av tvil?
39 Se mine hender og mine føtter: det er jeg selv; rør ved meg og se; for en ånd har ikke kjøtt og bein slik dere ser at jeg har.
40 Og da han hadde sagt dette, lot han dem se sine hender og føtter.
41 Og fordi de enda av glede og undring ikke trodde, spurte han dem: Har dere noe å spise her?
48 Han så at de hadde vanskeligheter med å ro, fordi vinden var imot dem. Rundt den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og han ville passere dem.
49 Men da de så ham gå på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de ropte høyt.
50 Alle så ham og ble forskrekket. Straks talte han til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Frykt ikke.
51 Han gikk opp til dem i båten, og vinden stilnet. De ble helt overveldet,
2 Og de så at steinen var rullet bort.
3 Og de gikk inn, men Herrens Jesu kropp var ikke der.
4 Mens de var i tvil om dette, så de to menn i skinnende klær ved siden av seg.
5 Og mens de bøyde ansiktene mot jorden i frykt, sa disse til dem: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
8 De gikk raskt ut fra graven, for de var grepet av frykt og stor undring. De sa ingenting til noen, for de var fylt av frykt.
4 Men da de så opp, la de merke til at steinen var rullet bort, og den var veldig stor.
5 Da de gikk inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit kappe, og de ble fylt av undring.
6 Han sa til dem: Vær ikke bekymret. Dere leter etter Jesus fra Nasaret, han som ble korsfestet; han er stått opp; han er ikke her. Se, stedet hvor de la ham!
6 Da de hørte dette, falt disiplene ned på ansiktene sine i stor frykt.
7 Og Jesus kom og rørte ved dem og sa: Reist dere og frykt ikke.
11 Men disse ordene virket som tomme tales, og de trodde ikke på dem.
12 Men Peter reiste seg og løp til graven, og da han bøyde seg inn så han kun linklærne, og gikk hjem, full av undring over det som hadde skjedd.
31 Da åpnet øynene deres seg, og de kjente ham igjen, men han ble usynlig for dem.
40 Han sa til dem: Hvorfor er dere redde? Har dere ennå ingen tro?
41 Og de ble svært redde og sa til hverandre: Hvem er dette, som til og med vinden og sjøen adlyder?
4 Vaktmennene skalv av frykt for ham, og ble som døde.
22 Og det var noen kvinner blant oss som forundret oss, for de gikk tidlig til graven,
23 og hans kropp var ikke der; de kom og sa at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever.
24 Og noen av dem som var med oss dro til graven, og fant det slik kvinnene hadde sagt, men ham så de ikke.
25 Og han sa til dem: O, uforstandige og treg til å tro på alt det profetene har sagt!
19 Etter å ha rodd tre-fire mil, så de Jesus komme gående på sjøen nær båten, og de ble redde.
20 Men han sa til dem: Det er jeg, vær ikke redde.
11 Men da de hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.
12 Etter dette viste han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de gikk på vei ut på landet.
19 Om kvelden den samme dagen, den første dag i uken, mens dørene var lukket av frykt for jødene der disiplene var samlet, kom Jesus og sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere!
20 Etter dette viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.
16 Men øynene deres ble holdt igjen, så de ikke kunne kjenne ham igjen.
17 Og han sa til dem: Hva er det dere snakker om mens dere går?
5 De så det, ble fylt av undring; de ble forferdet og flyktet i frykt.
26 Åtte dager senere var disiplene igjen inne, og Thomas var med dem. Da kom Jesus, enda dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere!
8 De forlot graven raskt, fylt av frykt og stor glede, og løp for å gi disiplene beskjed.
9 På veien møtte Jesus dem og sa: Vær glade! De gikk fram, grep føttene hans og tilba ham.
10 Da sa Jesus til dem: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea; der skal de se meg.
17 Da de så ham, tilba de ham, men noen tvilte.
8 Og hans ord kom dem i hu.
26 Alle ble grepet av undring, priste Gud og sa fryktsomt: «I dag har vi sett utrolige ting.»
33 Og de reiste seg i samme time og vendte tilbake til Jerusalem, hvor de elleve og de som var med dem var samlet.