For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere til hjelp mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans makt og hans vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en avdeling soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hærfolk og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis. For vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg skammet meg for å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hjelp av soldater og ryttere til å beskytte oss mot fiender på vei, ettersom vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham, til det gode, men Hans kraft og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
Jeg skammet meg for å be kongen om soldater og ryttere til beskyttelse mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over dem som søker ham, til deres beste, og hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om en horde av soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden på veien; fordi vi hadde sagt til kongen at vår Guds hånd er over alle dem for godt som søker ham; men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hær og hester for å beskytte oss mot fienden på veien, siden vi hadde sagt til kongen: "Vår Guds hånd er over alle dem som søker Ham til det gode, men Hans styrke og sinne er mot alle dem som forlater Ham."
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For I was ashamed to ask the king for soldiers and horsemen to protect us from enemies along the way, since we had told the king, 'The hand of our God is favorable toward all who seek Him, but His power and wrath are against all who abandon Him.'
For jeg var flau for å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde fortalt ham: Vår Guds hånd er over de som søker ham for det gode, men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham, til deres beste, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham til deres gode, men hans makt og vrede er mot alle som forlater ham.'
Thi jeg skammede mig at begjære Krigsmagt og Ryttere af Kongen til at hjælpe os fra Fjenden paa Veien; thi vi havde sagt til Kongen, sigende: Vor Guds Haand er over alle dem, som søge ham, til Gode, og hans Styrke og hans Vrede er over Alle, som forlade ham.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fienden langs veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For I was ashamed to request from the king a band of soldiers and horsemen to protect us against the enemy on the way, because we had spoken to the king, saying, The hand of our God is upon all those for good who seek him; but his power and his wrath are against all who forsake him.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
for jeg var skamfull over å be kongen om en vaktstyrke og ryttere for hjelp mot fienden på veien, for vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham til det gode, men Hans styrke og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om en vaktstyrke av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg turde ikke av skam be kongen om en gruppe bevæpnede menn og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over hans tjenere til deres beste, men hans makt og vrede er mot alle som vender seg bort fra ham.
For I was ashamed{H954} to ask{H7592} of the king{H4428} a band of soldiers{H2428} and horsemen{H6571} to help{H5826} us against the enemy{H341} in the way,{H1870} because we had spoken{H559} unto the king,{H4428} saying,{H559} The hand{H3027} of our God{H430} is upon all them that seek{H1245} him, for good;{H2896} but his power{H5797} and his wrath{H639} is against all them that forsake{H5800} him.
For I was ashamed{H954}{(H8804)} to require{H7592}{(H8800)} of the king{H4428} a band of soldiers{H2428} and horsemen{H6571} to help{H5826}{(H8800)} us against the enemy{H341}{(H8802)} in the way{H1870}: because we had spoken{H559}{(H8804)} unto the king{H4428}, saying{H559}{(H8800)}, The hand{H3027} of our God{H430} is upon all them for good{H2896} that seek{H1245}{(H8764)} him; but his power{H5797} and his wrath{H639} is against all them that forsake{H5800}{(H8802)} him.
For I was ashamed to require of the kynge, soudyers & horsmen, to helpe us agaynst the enemye in the waye. For we had sayde vnto the kynge: The hande of oure God is for the best vpon all them that seke him, and his violence and wrath vpon all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the King an armie and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way, because we had spoken to the King, saying, The hande of our God is vpon all them that seeke him in goodnesse, but his power & his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the king souldiers and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way: for we had spoken vnto the king, saying: The hande of our God is vpon all them that seke him in goodnesse, & his power and wrath is against all them that forsake hym.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God [is] upon all them for good that seek him; but his power and his wrath [is] against all them that forsake him.
for I was ashamed to ask from the king a force and horsemen to help us because of the enemy in the way, for we spake to the king, saying, `The hand of our God `is' upon all seeking Him for good, and His strength and His wrath `is' upon all forsaking Him.'
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I would not, for shame, make request to the king for a band of armed men and horsemen to give us help against those who might make attacks on us on the way: for we had said to the king, The hand of our God is on his servants for good, but his power and his wrath are against all those who are turned away from him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken to the king, saying, "The hand of our God is on all those who seek him, for good; but his power and his wrath is against all those who forsake him."
I was embarrassed to request soldiers and horsemen from the king to protect us from the enemy along the way, because we had said to the king,“The good hand of our God is on everyone who is seeking him, but his great anger is against everyone who forsakes him.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21 Så utlyste jeg en faste der ved elven Ahava, så vi kunne ydmyke oss for vår Gud, for å søke fra ham en trygg vei for oss, våre små barn og all vår eiendom.
23 Så fastet vi og ba til vår Gud om dette, og han hørte vår bønn.
24 Deretter utpekte jeg tolv ledere blant prestene - Serebja, Hasjabja og deres ti brødre med dem.
31 Så dro vi fra elven Ahava på den tolvte dagen i den første måneden for å dra til Jerusalem; og vår Guds hånd var over oss, og han befridde oss fra fiendens hånd og rovreddene på veien.
5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min ydmykelse, fortsatt med klærne og kappen revet i stykker, og falt på mine knær og strakte ut hendene mot Herren min Gud.
6 Jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer for å løfte mitt ansikt opp til deg, min Gud, for våre misgjerninger har vokst over vårt hode, og vår skyldighet er vokst opp til himlene.
7 Fra våre fedres dager har vi vært meget skyldige og frem til denne dag, og for våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene av landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam, slik som det er i dag.
8 Men nå er det for en liten stund blitt vist oss nåde fra Herren vår Gud, for å etterlate oss en rest som har unnsluppet, og å gi oss en nagle i hans hellige sted, slik at vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss noe liv i vår slaveri.
9 For vi er tjenere, men vår Gud har ikke forlatt oss i vår slaveri, men har utvidet miskunn mot oss i kongene av Persias nærvær, for å gi oss liv, for å reise opp vår Guds hus og reparere ruinene av det, og å gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
10 Nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
27 Lovet være Herren, våre fedres Gud, som har satt en slik ting som dette i kongens hjerte, for å pryde Herrens hus som er i Jerusalem;
28 og har utvidet nåde til meg foran kongen, og hans rådgivere, og foran alle kongens mektige fyrster. Jeg ble styrket etter Herrens min Guds hånd over meg, og jeg samlet ledere fra Israel for å dra opp med meg.
17 Så sa jeg til dem: Dere ser den onde tilstanden vi er i, hvordan Jerusalem ligger øde, og dens porter er brent med ild: kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott.
18 Jeg fortalte dem om min Guds gode hånd over meg, samt kongens ord han hadde talt til meg. De sa: La oss reise oss og bygge. Så styrket de sine hender for det gode arbeidet.
19 Men da Sanballat fra Horona, Tobia, ammonitteren, og Geshem, araberen, hørte det, hånte de oss og foraktet oss, og sa: Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20 Da svarte jeg dem og sa til dem: Himmelens Gud, han vil gi oss framgang; derfor vil vi, hans tjenere, stå opp og bygge: men dere har ingen del, ingen rett og ingen minne i Jerusalem.
8 Jeg sa til dem: Vi har, så godt vi kunne, løskjøpt våre brødre, jødene, som ble solgt til nasjonene; og vil dere nå selge deres brødre, slik at de må selges til oss? Da tidde de og fant ingenting å svare.
9 Jeg fortsatte: Det dere gjør er ikke bra. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud på grunn av forakten fra våre fiender blant nasjonene?
7 Videre sa jeg til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til guvernørene på den andre siden av elven, så de lar meg passere til jeg når Juda;
8 og et brev til Asaf, skogvokteren for kongen, så han kan gi meg tømmer til å lage bjelker til portene til borgen som hører til huset, og til byens mur og til huset jeg skal gå inn i. Kongen innvilget meg det etter min Guds gode hånd over meg.
9 Da kom jeg til guvernørene på den andre siden av elven, og ga dem kongens brev. Nå hadde kongen sendt med meg hærførere og ryttere.
32 Nå altså, vår Gud, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som holder pakten og viser kjærlighet: Ikke la all den nød som har rammet oss, våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk, siden assyrerkongene fram til denne dag, synes liten for deg.
9 Men vi bar fram vår bønn til vår Gud og satte en vakt mot dem dag og natt, på grunn av dem.
13 Som det er skrevet i Mose lov, har all denne ulykken kommet over oss; enda har vi ikke formant Herrens vår Guds velvilje, for at vi skulle vende oss fra våre misgjerninger og ha forstand i din sannhet.
9 For de prøvde alle å skremme oss og sa: Deres hender vil bli for svake for arbeidet, slik at det ikke blir gjort. Men nå, [Gud], styrk du mine hender.
3 De sa til meg: De som er igjen av fangenskapet der i provinsen er i stor nød og skam; Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent med ild.
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager; og jeg fastet og ba til himmelens Gud.
5 Jeg sa: Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, den store og forferdelige Gud, som holder pakt og viser miskunn mot dem som elsker ham og holder hans bud:
12 Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen styrke mot denne store hær som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.
16 Da alle våre fiender hørte om det, fryktet alle de omliggende nasjonene og ble ydmyket i egne øyne; for de forsto at dette arbeidet var gjort av vår Gud.
13 Etter alt dette som har kommet over oss for våre onde gjerninger og for vår store skyld, da du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjener og har gitt oss en slik rest,
14 skal vi igjen bryte dine bud og inngå forening med folkene som gjør disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som unnslipper?
2 Kongen sa til meg: Hvorfor er ansiktet ditt trist, siden du ikke er syk? Dette må være sorg i hjertet. Da ble jeg svært redd.
10 Nå er det i mitt hjerte å inngå en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg bort fra oss.
18 Ved vår Guds gode hånd over oss brakte de oss en klok mann, av sønnene til Mahli, sønnen til Levi, Israels sønn; sammen med Serebja med hans sønner og brødre, atten;
14 Jeg så på alt og reiste meg og sa til adelsmennene, lederne og resten av folket: Vær ikke redde for dem; husk Herren, den store og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, sønner, døtre, hustruer og hjem.
15 Da våre fiender hørte at vi visste det og Gud hadde gjort deres planer nyttesløse, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
4 Hør oss, vår Gud, vi er foraktet! Vend deres hån tilbake på dem selv og la dem bli en bytte i et fangenskapsland!
8 Det skal være kjent for kongen at vi dro inn i provinsen Juda, til huset til den store Gud, som blir bygget av store steiner, og tømmer er lagt i veggene, og dette arbeidet pågår med iver og lykkes i deres hender.
19 Husk til meg, min Gud, til det gode, alt jeg har gjort for dette folket.
4 Da sa kongen til meg: Hva ønsker du? Så ba jeg til himmelens Gud.
36 De overleverte kongens befalinger til kongens satraper og landshøvdingene bortenfor elven: og de støttet folket og Guds hus.
14 Husk, min Gud, Tobia og Sanballat i henhold til deres gjerninger, og også profetinnen Noadja og de andre profetene, som forsøkte å skremme meg.
14 Siden vi nå lever på kongens salt, er det ikke passende for oss å se kongens vanære, derfor har vi sendt beskjed til kongen;
16 Jeg fortsatte arbeidet på denne muren og kjøpte ikke land. Alle mine tjenere var samlet her for arbeidet.
11 Herre, jeg ber deg, la ditt øre være oppmerksomt på din tjeners bønn og på dine tjeneres bønn, de som gleder seg over å frykte ditt navn; og hjelp din tjener til å lykkes i dag og å finne nåde hos denne mannen. Jeg var nemlig kongens munnskjenk.
8 Jeg utsteder også et dekret om hva dere skal gjøre for disse jødiske eldrene for byggingen av dette Guds hus: Fra kongens rikdommer, ja, fra skattene på den andre siden av elven, skal utgiftene bli dekket for disse mennene, så de ikke blir hindret.
12 Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg; jeg fortalte ingen mann hva min Gud hadde lagt i mitt hjerte å gjøre for Jerusalem; det var heller ingen dyr med meg, bortsett fra det dyret jeg red på.