Josva 22:33
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette behaget Israels barn, og Israels barn priste Gud. De hadde ikke lenger i sinne å dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Saken var god i israelittenes øyne, og israelittene velsignet Gud, og de bestemte at de ikke skulle dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet som Rubens sønner og Gads sønner bodde i.
Dette behaget israelittene, og israelittene priste Gud; de sa ikke mer at de ville dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet der Reubens og Gads sønner bor.
Israelittene var tilfredse med svaret. De priste Gud og lot være å marsjere mot dem med våpen for å ødelegge det landet som Ruben og Gad bodde i.
Og det var godt i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de tenkte ikke på å gå opp mot dem i strid for å ødelegge landet der Reubens barn og Gads barn bodde.
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Dette var godt i Israels barns øyne, og Israels barn priste Gud. De sa ikke mer at de skulle dra ut for å føre krig mot dem for å ødelegge det landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
The Israelites were pleased with the report, and they praised God. They no longer talked about going to war against them to destroy the land where the Reubenites and the Gadites lived.
Rapporten tilfredsstilte Israels barn, og de priste Gud og sa ikke noe mer om å dra opp med en hær for å ødelegge landet som rubenittene og gadittene bodde i.
Og det Ord var godt for Israels Børns Øine, og Israels Børn lovede Gud; og de sagde ikke, at de vilde drage op over dem til Strid, til at fordærve det Land, som Rubens Børn og Gads Børn boede udi.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og saken behaget israelittene, og israelittene lovet Gud og hadde ikke lenger noen tanke om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
And the thing pleased the children of Israel, and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land where the children of Reuben and Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Det gledet Israels barn, og Israels barn velsignet Gud. De talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Israels barn var glade for dette; og de priste Gud, og hadde ikke mer tanke på å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge deres land.
And the thing{H1697} pleased{H3190} the children{H1121} of Israel;{H3478} and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288} God,{H430} and spake no more{H559} of going up{H5927} against them to war,{H6635} to destroy{H7843} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and the children of Gad{H1410} dwelt.{H3427}
And the thing{H1697} pleased{H3190}{(H8799)}{H5869} the children{H1121} of Israel{H3478}; and the children{H1121} of Israel{H3478} blessed{H1288}{(H8762)} God{H430}, and did not intend{H559}{(H8804)} to go up{H5927}{(H8800)} against them in battle{H6635}, to destroy{H7843}{(H8763)} the land{H776} wherein the children{H1121} of Reuben{H7205} and Gad{H1410} dwelt{H3427}{(H8802)}.
Then were the children of Israel well cotente with the thinge. And they praysed the God of Israel, and sayde nomore that they wolde go vp agaynst them with an armye, to destroye the londe that the childre of Ruben and Gad dwelt in.
And the saying pleased the children of Israel: and the children of Israel blessed God, and minded not to goe against them in battell, for to destroy the land, wherein the children of Reuben, and Gad dwelt.
And the saying pleased the children of Israel, and they blessed God, and dyd not entende to go agaynst the in battell, and to destroy the lande which the children of Ruben and Gad dwelt in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
and the thing is good in the eyes of the sons of Israel, and the sons of Israel bless God, and have not said to go up against them to war, to destroy the land which the sons of Reuben, and the sons of Gad, are dwelling in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the children of Israel were pleased about this; and they gave praise to God, and had no more thought of going to war against the children of Reuben and the children of Gad for the destruction of their land.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
The Israelites were satisfied with their report and gave thanks to God. They said nothing more about launching an attack to destroy the land in which the Reubenites and Gadites lived.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29 Langt ifra at vi skulle gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra Herren i dag ved å bygge et alter for brennoffer, for grødeoffer eller for offer - annet enn Herrens alter vår Gud, som står foran hans bolig.»
30 Da Filhas presten, og lederne av menigheten, til og med lederne for Israels tusener som var med ham, hørte ordene som Rubenittene, Gadittene og Manasse-sønnene talte, syntes de godt om dem.
31 Filhas, sønn av Eleasar presten, sa til Rubenittene, Gadittene og Manasse-sønnene: «Nå vet vi at Herren er iblant oss, fordi dere ikke har begått denne synden mot Herren. Nå har dere fridd Israels barn fra Herrens hånd.»
32 Filhas, sønn av Eleasar presten, og lederne vendte tilbake fra Rubenittene, Gadittene, ut av Gilead-landet, til Kanaans land, til Israels barn, og bragte dem budskapet tilbake.
21 Da svarte Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen og talte til lederne for Israels tusener:
1 Rubenittene og gadittene hadde en veldig stor mengde buskap. Da de så landet Jaser og landet Gilead, så de at det var et område som passet for buskap.
2 Gadittene og rubenittene kom og snakket med Moses, Eleasar, presten, og lederne av menigheten og sa,
9 Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen vendte tilbake og dro bort fra israelittene, fra Sjilo i Kanaan, for å dra til Gilead-landet, landet de eide etter Herrens befaling gitt av Moses.
10 Da de kom til området ved Jordan, i Kanaans land, bygde Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen der et alter ved Jordan, et stort alter til synlig skue.
11 Israelittene hørte si: «Se, Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen har bygget et alter i Kanaans land, ved grensen til Jordan, på den siden som hører til israelittene.»
12 Da israelittene hørte dette, samlet hele menigheten seg i Sjilo for å dra opp mot dem i krig.
13 Israelittene sendte Filhas, sønnen til Eleasar presten, til Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen, til Gilead-landet,
15 De kom til Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen i Gilead-landet og talte til dem:
34 Rubenittene og Gadittene kalte alteret Ed, og sa: «For det skal være et vitne mellom oss at Herren er Gud.»
29 Moses sa til dem: "Hvis gadittene og rubenittene krysser over med dere, hver mann bevæpnet til kamp, for Herrens åsyn, og landet blir underkastet dere, da skal dere gi dem Gileads land som eiendom;
30 men hvis de ikke vil krysse over med dere, bevæpnet, skal de få eiendom blant dere i Kanaans land."
31 Gadittene og rubenittene svarte og sa: "Som Herren har sagt til dine tjenere, slik skal vi gjøre.
32 Vi skal krysse over, bevæpnet for Herrens åsyn, inn i Kanaans land, og vårt arveland skal være med oss på den andre siden av Jordan."
33 Moses ga til gadittene, rubenittene og halve Manasse stamme, sønnen til Josef, riket til Sihon, amorittenes konge, og riket til Og, kongen av Basan, landet med deres byer innenfor deres grenser, også landets byer rundt omkring.
24 Vi har heller ikke gjort dette av frykt, men av hensikt, da vi tenkte: I fremtiden kunne deres barn si til våre barn: Hva har dere med Herren, Israels Gud å gjøre?
25 For Herren har satt Jordan som en grense mellom oss og dere, dere Rubenitter og Gaditter. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å slutte å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: La oss nå bygge et alter, ikke for brennoffer eller for offer,
4 landet som Herren slo for Israels menighet, er et land for buskap; og vi, dine tjenere, har buskap."
5 De sa: "Hvis vi har funnet nåde for dine øyne, la dette landet gis oss, dine tjenere, som eiendom; før oss ikke over Jordan."
6 Moses sa til gadittene og rubenittene: "Skal deres brødre dra i krig mens dere sitter her?
7 Hvorfor avleder dere hjertene til Israels barn fra å krysse inn i det landet som Herren har gitt dem?
25 Gadittene og rubenittene svarte Moses og sa: "Dine tjenere skal gjøre slik min herre befaler.
26 Våre små barn, våre koner, våre flokker og hele vår buskap, skal bli i byene i Gilead;
12 Rubenittenes barn, Gadittenes barn, og halvparten av Manasses stamme krysset over bevæpnet foran Israels barn, slik Moses hadde sagt til dem.
8 Vi tok deres land og ga det som arv til rubenittene, gadittene og halve Manasses stamme.
12 Dette landet tok vi i besittelse på den tiden: fra Aroer, ved Arnon-dalen, og halvparten av fjelllandet i Gilead, og byene der, ga jeg til Rubenittene og Gadittene.
1 Så kalte Josva på Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen,
16 Til Rubenittene og Gadittene ga jeg fra Gilead til Arnon-dalen, midten av dalen, og deres grense, til elven Jabbok, som er grensen til Ammonittene.
12 Til Rubens stamme, Gads stamme og halvparten av Manasses stamme sa Josva:
6 Moses, Herrens tjener, og Israels barn slo dem; og Moses, Herrens tjener, ga det som eiendom til Rubenittene, Gadittene og den halve Manasse-stammen.
1 Da Bileam så at det gledet Herren å velsigne Israel, dro han ikke, som de andre gangene, for å søke trolldom, men han vendte ansiktet mot ørkenen.
2 fordi de ikke kom Israels barn i møte med brød og vann, men leide Balaam mot dem for å forbanne dem. Men vår Gud forvandlet forbannelsen til en velsignelse.
29 at du ikke vil gjøre oss noe ondt, slik som vi ikke har rørt deg, og slik vi bare har gjort deg godt, og sendt deg bort i fred.' Nå er du Herrens velsignede.»
42 Av Israels barns halvdel, som Moses hadde adskilt fra krigsmennene
14 for Rubens barns stamme etter deres familiers hus, og Gads barns stamme etter deres familiers hus, og den halve Manasses stamme har fått sin arv:
22 og landet er underlagt Herren; da kan dere vende tilbake og være skyldfrie overfor Herren og Israel; og dette landet skal være deres eiendom for Herrens åsyn.
8 Sammen med ham mottok rubenittene og gadittene sin arv, som Moses ga dem, på den andre siden av Jordan, østover, slik også Moses, Herrens tjener, ga dem.
25 De tok med seg av fruktene fra landet, brakte dem ned til oss, og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.
18 Israels barn ville ikke falle dem, fordi menighetens høvdinger hadde sverget til dem ved Herren, Israels Gud. Hele menigheten knurret mot høvdingene.
43 nemlig Bezer i ørkenen, i slettelandet, for Rubens stamme; og Ramot i Gilead, for Gads stamme; og Golan i Basan, for Manasses stamme.
25 Gud så på Israels barn, og Gud brydde seg om dem.
23 Grensen til Rubens barn var Jordan, og dens grense. Dette var arven til Rubens barn etter deres familier, byene og landsbyene i den.
16 De nærmet seg ham og sa: "Vi vil bygge innhegninger for vår buskap her, og byer for våre små barn;