1 Samuelsbok 24:16
Når David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: "Er dette din stemme, min sønn David?" Og Saul brast i gråt.
Når David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: "Er dette din stemme, min sønn David?" Og Saul brast i gråt.
Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er det din stemme, min sønn David? Og Saul hevet stemmen og gråt.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg; måtte han se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Må han se på saken og føre min sak og gi meg rettferd ut av din hånd.
Da David hadde sluttet å tale disse ord til Saul, sa Saul: Er dette din røst, min sønn David? Og Saul løftet sin røst og gråt.
Må Herren være dommer og avgjøre saken mellom meg og deg. Måtte han se og føre min sak og frie meg fra din hånd.»
Og det skjedde at da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet stemmen sin og gråt.
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Måtte han se og føre min sak og utlemme meg fra din hånd.
Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
May the LORD be our judge and decide between us. May He see and plead my case and vindicate me from your hand.
Da David var ferdig med å tale disse ordene til Saul, spurte Saul: «Er dette stemmen din, min sønn David?» Og Saul løftet sin røst og gråt.
Da David hadde avsluttet disse ord til Saul, sa Saul: «Er dette din stemme, min sønn David?» Og Saul hevet sin røst og gråt.
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han vil se og føre min sak, og han vil dømme meg fri fra din hånd.
Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Måtte Han se på saken og forsvare min sak og frikjenne meg fra din hånd.
Men Herren skal være Dommer og dømme imellem mig og imellem dig, og han skal see og udføre min Sag, og frie mig fra din Haand.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
Da David var ferdig med å tale disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette stemmen din, min sønn David? Og Saul løftet sin røst og gråt.
And it came to pass, when David had finished speaking these words to Saul, that Saul said, Is this your voice, my son David? And Saul lifted up his voice and wept.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
Det skjedde da David hadde talt disse ordene til Saul, at Saul sa: Er dette din stemme, min sønn David? Saul løftet opp sin røst og gråt.
Da David hadde sagt disse ordene til Saul, sa Saul: Er dette din stemme, min sønn David? Og Saul løftet opp sin røst og gråt.
Så la Herren være dommer og felle en dom mellom meg og deg, og se til min sak og beskytte meg fra å falle i dine hender.
And it came to pass, when David{H1732} had made an end{H3615} of speaking{H1696} these words{H1697} unto Saul,{H7586} that Saul{H7586} said,{H559} Is this thy voice,{H6963} my son{H1121} David?{H1732} And Saul{H7586} lifted up{H5375} his voice,{H6963} and wept.{H1058}
And it came to pass, when David{H1732} had made an end{H3615}{(H8763)} of speaking{H1696}{(H8763)} these words{H1697} unto Saul{H7586}, that Saul{H7586} said{H559}{(H8799)}, Is this thy voice{H6963}, my son{H1121} David{H1732}? And Saul{H7586} lifted up{H5375}{(H8799)} his voice{H6963}, and wept{H1058}{(H8799)}.
Now whan Dauid had spoken out these wordes vnto Saul, Saul saide: Is not this thy voyce my sonne Dauid? And Saul lifte vp his voyce, and wepte,
(24:17) Whe Dauid had made an end of speaking these words to Saul, Saul sayd, Is this thy voyce, my sonne Dauid? & Saul lift vp his voice, & wept,
When Dauid had made an ende of speaking these wordes to Saul, Saul sayde: Is this thy voyce my sonne Dauid? And Saul lift vp his voyce, and wept,
¶ And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, [Is] this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
It came to pass, when David had made an end of speaking these words to Saul, that Saul said, Is this your voice, my son David? Saul lifted up his voice, and wept.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
And it came to pass, when David had made an end of speaking these words unto Saul, that Saul said, Is this thy voice, my son David? And Saul lifted up his voice, and wept.
So let the Lord be judge, and give a decision between me and you, and see and give support to my cause, and keep me from falling into your hands.
It came to pass, when David had made an end of speaking these words to Saul, that Saul said, "Is this your voice, my son David?" Saul lifted up his voice, and wept.
When David finished speaking these words to Saul, Saul said,“Is that your voice, my son David?” Then Saul wept loudly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 Da kjente Saul Davids stemme og sa: "Er det din stemme, min sønn David?" Og David sa: "Min stemme, min herre konge!"
18 Han fortsatte: "Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hva ondt er det i min hånd?
7 David holdt mennene sine tilbake med strenge ord og tillot dem ikke å angripe Saul; og Saul forlot hulen og gikk sin vei.
8 Da reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: "Min herre konge!" Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og tilba.
9 David sa til Saul: "Hvorfor hører du på folk som sier at David vil deg ondt?
10 I dag har du selv sett hvordan Herren ga deg i min hånd i hulen. Noen ville drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.
11 Se nå, min far, se kappen din som jeg holder i hånden. Ved å skjære av kappestykket uten å drepe deg, kan du vite at jeg ikke har noen ond hensikt eller opprør i meg, og jeg har ikke syndet mot deg, men du jakter på meg for å ta mitt liv!
17 Han sa til David: "Du er mer rettferdig enn jeg, for du har gjort meg godt, mens jeg har gjort deg ondt.
31 Ordene David hadde sagt ble hørt og meldt til Saul, og han kalte ham til seg.
25 Da sa Saul til David: "Velsignet være du, min sønn David. Du skal lykkes og du vil seire." Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
16 David sa til ham: «Ditt blod er over ditt eget hode, for din egen munn har vitnet mot deg, da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
17 David sang denne klagesangen over Saul og Jonathan, hans sønn:
15 Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg, måtte han se og føre min sak, og levere meg fra din hånd."
21 Da sa Saul: "Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke skade deg mer, fordi mitt liv i dag har vært verdifullt i dine øyne. Se, jeg har handlet uforstandig og gjort en stor feil."
22 David svarte og sa: "Her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme over og hente det.
24 Sauls tjenere fortalte Saul hva David hadde sagt.
21 Sverg derfor nå ved Herren at du ikke vil utrydde min ætt etter meg, og at du ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus."
22 David sverget dette til Saul. Så dro Saul hjem, mens David og hans menn gikk opp til festningen.
36 Og da han hadde avsluttet å snakke, kom kongens sønner inn og gråt høyt. Også kongen og alle hans tjenere brast i høylydt gråt.
21 Da sa Saul: 'Velsignet er dere for Herren, for dere har hatt medlidenhet med meg.'
3 På veien kom han til noen saueinnhegninger, hvor det var en hule. Han gikk inn i hulen for å dekke sine føtter, mens David og mennene hans satt innerst i hulen.
4 Da sa Davids menn til ham: "Se, dette er dagen da Herren sa til deg: Se, jeg gir fienden i din hånd, og du kan gjøre med ham som du synes er godt." David reiste seg da og skar forsiktig av et stykke av Sauls kappe.
5 Men etterpå slo Davids hjerte ham fordi han hadde skåret av stykket av Sauls kappe.
4 David sa til ham: «Hva har skjedd? Fortell meg det.» Han svarte: «Folket har flyktet fra slaget, mange har falt og dødd; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»
1 Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
58 Saul spurte ham: "Hvem er din far, unge mann?" Og David svarte: "Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem."
41 Da gutten var gått, kom David fram fra sør ved Ezel-steinen, kastet seg med ansiktet mot jorden, bøyde seg tre ganger, og de kysset hverandre og gråt sammen, til slutt sa David:
1 David talte til Jehova med ordene fra denne sangen den dagen Jehova hadde reddet ham fra alle hans fienders hender, og fra Sauls hånd,
21 David kom til Saul og trådte inn for ham, og Saul fattet stor kjærlighet til ham, så han ble hans våpenbærer.
22 Saul sendte bud til Isai og sa: «La David bli hos meg, for han har funnet nåde i mine øyne.»
23 Når den onde ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte; da kjente Saul lettelse, ble glad og den onde ånden forlot ham.
17 Herren har gjort med deg som han talte gjennom meg. Herren har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til din nabo, David.
8 For dere har alle sammensverget dere mot meg, og ingen har avslørt for meg at min sønn har inngått pakt med Jesse sønn. Ingen av dere har brydd seg om meg og avslørt for meg at min sønn har oppmuntret min tjener til å legge en felle for meg, slik som i dag.»
1 Da Saul vendte tilbake fra å forfølge filisterne, fikk han vite at David var i ørkenen ved En-Gedi.
4 Budbringere kom til Sauls by Gibeah og fortalte folket om saken. Da gråt hele folket høyt.
10 Og David sa: 'Herre, Israels Gud, din tjener har hørt at Saul har planer om å komme til Ke'ila for å ødelegge byen på grunn av meg.
13 Saul sa til ham: «Hvorfor har du sammensverget deg mot meg, du og Jesse sønn, ved å gi ham brød og et sverd og spørre Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og legge en felle for meg, slik som i dag?»
4 David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
1 Saul snakket med Jonathan, sønnen sin, og alle tjenerne sine om å drepe David.
22 Saul ga sine tjenere beskjed om å snakke med David og si: ‘Se, kongen ønsker å ha deg, og alle hans tjenere elsker deg, så bli kongens svigersønn.’
32 Jonathan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?»
19 Saul sendte så bud til Isai og sa: «Send meg din sønn David, som vokter sauene.»
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
13 David spurte den unge mannen som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innvandrer, en amalekitt.»
24 Saul sa til Samuel: «Jeg har syndet, for jeg har godt imot Herrens befaling og dine ord, for jeg fryktet folket og adlød deres stemme.
18 David sa til Saul: ‘Hvem er jeg, og hva er min slekt, min fars familie i Israel, at jeg skulle bli kongens svigersønn?’
1 Og David sa til sitt hjerte: «Nå blir jeg tatt en dag av Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn å unnslippe til filisternes land, for da vil Saul gi opp å lete etter meg i hele Israels land, og jeg vil ha unnsluppet hans hånd.»
33 Da ble kongen skjelvende, gikk opp til det øvre rommet over porten og gråt. Da han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
4 Kongen hadde dekket til ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
29 David sa: "Hva har jeg gjort nå? Var det ikke bare et ord?"