Markus 6:26
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene sine, ville han ikke si nei til henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene sine, ville han ikke si nei til henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av eden og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av edene og gjestene ville han ikke nekte henne.
Da ble kongen dypt bedrøvet, men for edenes og for gjestenes skyld ville han ikke avvise henne.
Og kongen ble meget bedrøvet; men på grunn av edene og dem som satt til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Og kongen ble meget bedrøvet; men på grunn av edene og dem som lå til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Og kongen var svært trist; men for edens skyld, og for deres skyld som satt med ham, ville han ikke avvise henne.
Selv om kongen ble svært bedrøvet, ville han ikke avvise henne av hensyn til sine eder og dem som satt til bords.
Og kongen ble meget sorgfull; men for sin eds skyld, og for deres skyld som satt til bords med ham, ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sin ed og av hensyn til dem som satt til bords, kunne han ikke avvise henne.
Kongen ble svært lei seg, men på grunn av sitt løfte og for gæstenes skyld, som satt med ham, ville han ikke avslå henne.
Og kongen ble dypt bedrøvet, men for edens skyld og på grunn av gjestene sine ville han ikke avslå henne.
Og kongen ble dypt bedrøvet, men for edens skyld og på grunn av gjestene sine ville han ikke avslå henne.
Kongen ble svært bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.
The king was greatly distressed, but because of his oaths and his dinner guests, he did not want to refuse her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og de som satt til bords, ville han ikke avvise henne.
Og Kongen blev bedrøvet; dog for Edernes Skyld og for deres Skyld, som sadde med tilbords, vilde han ikke afvise hende.
And the king was exceeding sorry; yet for his oath's sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sin ed og for dem som satt med ham, ville han ikke avvise henne.
And the king was exceedingly sorry; yet because of his oath's sake, and for the sakes of those who sat with him, he would not refuse her.
And the king was exceeding sorry; yet for his oath's sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke avslå det.
Kongen ble meget bedrøvet, men på grunn av sine edsavleggelser og dem som lå til bords, ville han ikke avvise henne.
Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sine eder og på grunn av gjestene ville han ikke si nei til henne.
And ye kynge was sory: howbe it for his othes sake and for their sakes which sate at supper also he wolde not put her besyde her purpose.
Then the kynge was sory: Yet for the oothes sake and the that sat at the table, he wolde not saye her nay.
Then the King was very sory: yet for his othes sake, and for their sakes which sate at table with him, he would not refuse her.
And the kyng was sory, howebeit, for his othes sake, & for their sakes whiche sate at supper also, he woulde not caste her of.
And the king was exceeding sorry; [yet] for his oath's sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
The king was exceedingly sorry, but for the sake of his oaths, and of his dinner guests, he didn't wish to refuse her.
And the king was exceeding sorry; but for the sake of his oaths, and of them that sat at meat, he would not reject her.
And the king was exceeding sorry; but for the sake of his oaths, and of them that sat at meat, he would not reject her.
And the king was very sad; but because of his oaths, and those who were with him at table, he would not say 'No' to her.
The king was exceedingly sorry, but for the sake of his oaths, and of his dinner guests, he didn't wish to refuse her.
Although it grieved the king deeply, he did not want to reject her request because of his oath and his guests.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3For Herodes hadde grepet Johannes, bundet ham og satt ham i fengsel på grunn av Herodias, sin bror Filips kone.
4For Johannes hadde sagt til ham: 'Det er ikke lovlig for deg å ha henne.'
5Og selv om han ønsket å drepe ham, fryktet han folket, for de holdt ham for å være en profet.
6Men da Herodes feiret fødselsdagen sin, danset datteren til Herodias for dem og behaget Herodes.
7Da lovet han med en ed å gi henne hva hun enn ba om.
8Og hun, på oppfordring fra sin mor, sa: 'Gi meg hodet til Johannes Døperen på et fat her.'
9Kongen ble bedrøvet, men på grunn av edene og de som lå til bords med ham, befalte han at det skulle gis henne.
10Og han sendte og lot Johannes bli halshugget i fengselet.
11Hans hode ble brakt på et fat, og gitt til piken, som brakte det til sin mor.
27Og straks sendte han en vaktmann og ga ordre om å hente Johannes' hode.
28Og han gikk av sted, halshugget Johannes i fengselet, og brakte hodet på et fat, og ga det til jenta, og jenta ga det til sin mor.
16Men da Herodes hørte det, sa han: 'Johannes, som jeg halshugget, han er stått opp fra de døde.'
17For Herodes hadde sendt ut folk og grepet Johannes og bundet ham i fengselet på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, da han hadde giftet seg med henne.
18For Johannes hadde sagt til Herodes: 'Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.'
19Og Herodias bar nag til ham og ønsket å drepe ham, men kunne ikke.
20For Herodes hadde ærefrykt for Johannes, visste at han var en rettferdig og hellig mann, og voktet på ham. Når han hørte på ham, var han ofte rådville, men hørte gjerne på ham.
21Og en gunstig dag kom da Herodes feiret sin fødselsdag og holdt et gjestebud for sine stormenn, tusenførere og de fremste menn i Galilea.
22Og datteren til Herodias kom inn og danset, og hun behaget Herodes og gjestene hans. Da sa kongen til jenta: 'Be meg om hva du vil, og jeg skal gi det til deg.'
23Og han sverget til henne: 'Hva du enn ber meg om, vil jeg gi deg — opptil halve kongeriket.'
24Så gikk hun ut og sa til sin mor: 'Hva skal jeg be om?' Hun sa: 'Hodet til Johannes døperen.'
25Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa: 'Jeg vil at du straks gir meg hodet til Johannes døperen på et fat.'
19Men Herodes landsfyrste ble irettesatt av ham på grunn av Herodias, hans brors Filips hustru, og for alt det onde Herodes hadde gjort.
20Herodes la til dette til alt det andre, at han satte Johannes i fengsel.
33Han sa: "Slipp henne ned!" Så kastet de henne ned, og noe av blodet hennes sprutet på veggen og på hestene, og de trampet henne ned.
34Da gikk han inn og spiste og drakk, og sa: "Ta dere av den forbannede kvinnen og gravlegg henne, for hun var en konges datter."
14Da kongen hørte dette, ble han svært urolig, og han satte sitt hjerte på å redde Daniel, og inntil solnedgangen arbeidet han for å befri ham.
15Så kom mennene til kongen og sa: 'Vær oppmerksom, konge, på at loven til Medien og Persia er slik: At ethvert dekret eller forordning som kongen oppretter, ikke kan endres.'
28Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.»
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine, og mens han gikk på muren, kunne folket se og sekkeklærne var under det han hadde på.
9og Herodes sa: 'Jeg halshugget Johannes, men hvem er denne jeg hører slike ting om?' Og han ønsket å se ham.
4Og kongen spurte: 'Hvem er i gården?' Haman hadde nettopp kommet inn i den ytre gården av kongens hus for å si til kongen at Mordekai skulle hengsles på treet han hadde satt opp for ham.
5Kongens tjenere sa til ham: 'Se, Haman står i gården,' og kongen sa: 'La ham komme inn.'
25Kongen sa: 'Del det levende barnet i to, og gi den ene halvparten til den ene og den andre halvparten til den andre.'
26Da sa kvinnen hvis sønn var levende, til kongen, for hennes følelser for sønnen rørte seg opp i henne: 'Å, min herre, gi henne det levende barnet, og drep det ikke!' Men den andre sa: 'La det verken være mitt eller ditt — del det.'
27Kongen svarte og sa: 'Gi henne det levende barnet, og drep det ikke; hun er dets mor.'
6Resten grep tjenerne, mishandlet dem og drepte dem.
7Da kongen hørte det, ble han vred, og han sendte ut sine soldater, ødela disse morderne og brente byen deres.
15Nå er jeg kommet for å tale dette ordet til min herre kongen fordi folket skremte meg. Din tjenestekvinne sa: La meg tale til kongen; kanskje kongen vil gjøre som hans tjenestekvinne sier.
16Kongen vil sikkert høre og redde sin tjenestekvinne fra den mann som forsøker å utrydde meg og min sønn fra Guds arv.
7Kongen reiste seg i sin vrede fra vinfesten til hagen i huset, og Haman ble igjen for å be for sitt liv hos dronning Ester, for han innså at kongen hadde bestemt ondt mot ham.
12Men dronning Vashti nektet å komme ved kongens befaling, overbrakt av evnukkene. Da ble kongen meget vred, og hans sinne brant i ham.
17Han kalte på sin unge tjener og sa: 'Kast denne kvinnen ut herfra og bolte døren etter henne.'
6og ansiktet hans bleknet av skrekk. Tankene hans skremte ham, og hoftene hans ble svake, knærne slo mot hverandre.
14Mens de ennå snakket med ham, kom kongens evnukker og skyndte seg å bringe Haman til banketten som Ester hadde gjort i stand.
16De grep henne, og hun kom inn på hesteveien til kongens hus, og der ble hun drept.
5Kongen sa: "Skynd dere, hent Haman, så vi kan gjøre som Ester har sagt." Og kongen og Haman kom til festmåltidet som Ester hadde forberedt.
6Mens de drakk vin, spurte kongen Ester: "Hva er din bønn? Så skal du få det; hva er ditt ønske? Selv om du ønsker halvparten av riket, skal det bli oppfylt."
13Kvinnen sa: 'Hvorfor har du tenkt slik mot Guds folk? Kongen taler dette som en skyldig, da kongen ikke lar sin bortstøtte komme tilbake.
2Jeg ber deg, hold kongens bud, selv for Guds eds skyld.