2 Krønikebok 32:18
De ropte høyt på jødiske til folket i Jerusalem som var på muren for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne innta byen.
De ropte høyt på jødiske til folket i Jerusalem som var på muren for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne innta byen.
Så ropte de med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forvirre dem, så de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på judeisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem redde, for å kunne innta byen.
De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Da ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren for å skremme dem og forstyrre dem, slik at de kunne innta byen.
Da ropte de med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og få dem til å føle seg usikre; slik at de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til innbyggerne i Jerusalem som var på muren, for å skremme og skremme dem til å overgi byen.
De ropte med høy røst på jødisk til folket i Jerusalem, som var på muren, for å skremme dem og få dem til å panikere, slik at de kunne innta byen.
Så ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Deretter ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på bymuren, for å skremme og forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
Så ropte de med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forvirre dem, slik at de kunne ta byen.
De ropte med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som stod på muren, for å skremme dem og gjøre dem motløse, slik at de kunne innta byen.
They called out loudly in Hebrew to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten and terrify them in order to capture the city.
Og de raabte med høi Røst paa Jødisk til Folket i Jerusalem, som var paa Muren, for at gjøre dem frygtagtige og forfærde dem, at de kunde indtage Staden.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
Så ropte de med høy stemme på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme dem og skake dem, slik at de kunne innta byen.
Then they cried out with a loud voice in the language of Judah to the people of Jerusalem on the wall, to frighten them and to trouble them, that they might capture the city.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
De ropte med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og forvirre dem, så de kunne innta byen.
Og de ropte med høy røst på jødenes språk mot folkene i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og for å forstyrre dem, så de kunne innta byen.
Og de ropte med høy stemme på jødenes språk til folket i Jerusalem som var på muren, for å skremme dem og forstyrre dem, så de kunne ta byen.
Disse tingene sa de, ropte ut med høy røst på jødenes språk, til folket i Jerusalem som var på muren, med den hensikt å forstyrre dem og sette frykt i dem, slik at de kunne ta byen;
And the cryed with loude voyce in the Iewish langage vnto the people of Ierusalem that were vpon the wall, to make them fearfull and to be fayntharted, that they might wynne the cite.
Then they cryed with a loude voyce in the Iewes speech vnto the people of Ierusalem that were on the wall, to feare them and to astonish them, that they might take the citie.
And they cried with a loude voyce in the Iewes speach vnto the people of Hierusalem that were on the wall, to feare them, and to make them faynt hearted, and that they might so take the citie.
Then they cried with a loud voice in the Jews' speech unto the people of Jerusalem that [were] on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
They cried with a loud voice in the Jews' language to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten them, and to trouble them; that they might take the city.
And they call with a great voice `in' Jewish, against the people of Jerusalem who `are' on the wall, to frighten them, and to trouble them, that they may capture the city,
And they cried with a loud voice in the Jews' language unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
And they cried with a loud voice in the Jews' language unto the people of Jerusalem that were on the wall, to affright them, and to trouble them; that they might take the city.
These things they said, crying out with a loud voice in the Jews' language, to the people of Jerusalem who were on the wall, with the purpose of troubling them and putting fear into them, so that they might take the town;
They cried with a loud voice in the Jews' language to the people of Jerusalem who were on the wall, to frighten them, and to trouble them; that they might take the city.
They called out loudly in the Judahite dialect to the people of Jerusalem who were on the wall, trying to scare and terrify them so they could seize the city.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Så sto overmunnskjenken fram og ropte med høy røst på judeisk: «Hør ordet fra den store kongen, kongen av Assyria!
19De talte om Jerusalems Gud som om han var en av gudene til de andre folkeslagene, skapt av menneskehender.
26Da sa Eljakim, Hilkias sønn, og Sjebna og Joak til overmunnskjenken: «Snakk, vær så snill, til dine tjenere på arameisk, for vi forstår det. Snakk ikke til oss på judeisk i hørselsvidde av folket som er på muren.
16Hans tjenere talte enda mer mot Herren Gud og mot hans tjener Hiskia.
17Han skrev også brev til å spotte Herren Israels Gud og talte imot ham. Han sa: 'Som gudenes av nasjonene i de andre landene ikke har reddet sine folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud frelse sitt folk fra min hånd.'
13Rabshake stod da og ropte høyt på hebraisk: 'Hør ordene fra den store kongen, kongen av Assyria!'
11Da sa Eljakim, Shebna og Joah til Rabshake: 'Snakk med dine tjenere på arameisk, for vi forstår det, men snakk ikke med oss på hebraisk i nærvær av folket som er på murene.'
1Og med høy røst ropte han i mine ører og sa: 'La tilsynsmennene for byen komme nær, hver med sitt ødeleggende våpen i hånden.'
9Etter dette sendte Sankerib, kongen av Assyria, sine tjenere til Jerusalem mens han selv og hele hans rike var ved Lakisj. De sa til Hiskia, kongen av Juda, og til hele Juda som var i Jerusalem:
10'Så sier Sankerib, kongen av Assyria: Hva stoler dere på som gjør at dere oppholder dere omringet i Jerusalem?'
7Så satte jeg folket på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene, etter familier med sine sverd, spyd og buer.
8Da så jeg meg omkring og reiste meg og sa til de edle, lederne og resten av folket: Vær ikke redde for dem. Husk Herren, den store og fryktinngytende, og kjemp for deres brødre, sønner og døtre, koner og hjem.
8Derfor har Herrens vrede kommet over Juda og Jerusalem. Han har gjort dem til redsler, et øde og en hån, slik dere ser med egne øyne.
31For denne by har vært til vrede og harme for meg fra den dag de bygde den og til denne dag, og den må fjernes fra mitt ansikt
32på grunn av all den ondskap som Israels barn og Judas barn har gjort for å vekke min vrede, dem selv, deres konger, deres fyrster, deres prester, deres profeter, Judas menn og Jerusalems innbyggere.
11De som bygde på muren og de som bar last, utførte arbeidet med den ene hånden mens de holdt våpenet i den andre.
12Hver av bygningsarbeiderne hadde sverdet spent ved sin side mens de bygde, og hornblåseren sto ved min side.
6Han satte krigshøvedsmenn over folket og samlet dem ved torget ved byporten. Han oppmuntret dem med disse ordene:
14Alle kaldeernes hær, som var med sjefen for livvakten, rev ned alle Jerusalems murer rundt omkring.
17Så sa jeg til dem: Dere ser hvilken nød vi er i; Jerusalem ligger i ruiner, og portene er brent opp med ild. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være i vanære.
36Nå, derfor, sier Herren, Israels Gud, om denne byen som dere sier er gitt i hendene på Babylons konge gjennom sverd, sult og pest:
19De brente Guds hus, rev ned murene i Jerusalem, og brente alle palasser med ild og ødela alle kostbare gjenstander.
35Hvem blant alle gudene i disse landene har reddet sitt land fra min hånd, så skulle Herren redde Jerusalem fra min hånd?
3De sa til meg: De som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og forakt. Jerusalems mur er nedbrutt, og portene er brent opp med ild.
1Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at reparasjonen av Jerusalems murer skred frem og at de ødelagte delene begynte å bli tettet, ble de meget rasende.
2De slo seg alle sammen og sammensverget seg for å komme og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der.
2Se, jeg legger Jerusalem som en berusende kalk for alle folkeslagene rundt; også over Juda skal det komme beleiring mot Jerusalem.
20Folket ropte, og prestene blåste i hornene. Da folket hørte lyden av hornet, ropte de høyt, og muren falt sammen. Folket gikk rett inn i byen, hver for seg, og inntok den.
18til Jerusalem og byene i Juda, til deres konger og ledere, for å gjøre dem til en øde og redselsfull ruin, til spott og forbannelse, slik det er i dag;
10Kalderne, som var med lederen for livvakten, rev ned Jerusalems murer rundt omkring.
38Det andre takkekoret gikk motsatt vei, og jeg fulgte etter dem med halvparten av folket på muren, over Ovnens tårn og opp til den brede muren.
12La det bli kjent for kongen at jødene som kom opp fra deg til oss, er kommet til Jerusalem. De bygger opp igjen den opprørske og onde byen. De fullfører murene og reparerer grunnvollene.
2Da Hiskia så at Sankerib kom og hadde til hensikt å føre krig mot Jerusalem,
1Dette er ordet som kom til Jeremia fra Herren, da Nebukadnesar, kongen av Babylon, og hele hans hær, og alle de riker under hans makt, og alle folkene, kjempet mot Jerusalem og alle byene rundt, og sa:
12De skal plyndre din rikdom og ta ditt bytte, ødelegge dine murer og rive ned dine vakre hus. Dine steiner, tømmer og jord skal de kaste i vannet.
22La skrik høres fra deres hus, når du plutselig fører røverbander over dem. For de har gravd en grav for å fange meg, og skjult feller for mine føtter.
2Juda sørger, og byportene er svake. De ligger i sorg på bakken, og Jerusalem roper i nød.
22Også jeg vil slå hendene sammen, og min vrede skal komme til ro. Jeg, Herren, har talt.
6I det sto det skrevet: «Blant folkene er det hørt, og Geshem sier det også, at du og jødene planlegger opprør, og derfor bygger du muren. Dessuten skal du etter det som er sagt, være deres konge.»
8Herren bestemte å ødelegge muren rundt Datteren av Sion; han strakk ut målesnoren, og han holdt ikke tilbake sin hånd fra å ødelegge. Han lot voll og mur sørge; de tynget sammen. Sela.
18De ropte på kongen, men Eljakim, Hilkias sønn, som var hoffsjefen, og skriveren Sjebna, samt Joak, Asafs sønn, rikshoffmesteren, gikk ut til dem.
30De vil løfte stemmen om deg og skrike bittert; de vil strø støv på hodene sine og rulle seg i asken.
16Kom i hu blant folkeslagene, se, forkynn over Jerusalem: Voktere kommer fra et fjernt land og løfter røsten mot byene i Juda.
22Da kom Eljakim, Hilkias sønn, slottshøvdingen, sammen med Shebna sekretæren og Joah, Asafs sønn, historieskriveren, til Hiskia med frynsete klær og rapporterte til ham ordene fra Rabshake.
8Kaldeerne brente ned kongepalasset og husene til folket, og de rev ned Jerusalems murer.