2 Samuelsbok 12:16
David søkte Gud for guttenes skyld. Han fastet strengt og gikk inn og lå hele natten på jorden.
David søkte Gud for guttenes skyld. Han fastet strengt og gikk inn og lå hele natten på jorden.
David ba Gud for barnet; han fastet, gikk inn og lå hele natten på jorden.
David søkte Gud for gutten. Han fastet strengt, gikk inn og tilbrakte natten mens han lå på jorden.
David ba til Gud for barnet; han fastet og gikk inn og tilbrakte natten liggende på jorden.
David søkte Gud for gutten. Han fastet strengt og dro inn i huset og lå på jorden om natten.
David ba til Gud for barnet, og han fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten.
Derfor ba David Gud for barnet; og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.
David ba til Gud for barnet. Han fastet strengt og tilbrakte natten liggende på jorden.
David ba til Gud for barnet. Han fastet strengt, og når han kom hjem, lå han hele natten på bakken.
David ba derfor til Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.
David bad derfor til Gud for barnet; han fastet og lå hele natten på jorden.
David ba derfor til Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og lå hele natten på jorden.
David ba til Gud for barnet. Han fastet, gikk inn og lå hele natten på bakken.
David pleaded with God for the child. He fasted and spent the nights lying on the ground in sackcloth.
Og David søgte Gud for Drengen, og David fastede meget og gik ind og blev Natten over, og laae paa Jorden.
David therefore besought God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night upon the earth.
David søkte derfor Gud for barnets skyld, og David fastet, gikk inn og lå hele natten på jorden.
David therefore pleaded with God for the child; and he fasted, and went in, and lay all night on the ground.
David therefore besought God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night upon the earth.
David ba derfor til Gud for barnet; han fastet og lå natten igjennom på jorden.
David søkte Gud for barnet, og David fastet strengt. Han gikk inn og la seg på jorden hele natten.
David søkte derfor Gud for barnets skyld, og David fastet og gikk inn og lå på jorden hele natten.
Så ba David til Gud for barnet. Han fastet strengt og lå på jorden hele natten.
And Dauid besoughte God for the childe, and fasted, and wente in, and laie all nighte vpon the earth.
Dauid therefore besought God for the childe, and fasted and went in, and lay all night vpon the earth.
Dauid therefore besought God for the childe, and fasted, and went in, & laye all night vpon the earth.
David therefore besought God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night upon the earth.
David therefore begged God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night on the earth.
and David seeketh God for the youth, and David keepeth a fast, and hath gone in and lodged, and lain on the earth.
David therefore besought God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night upon the earth.
David therefore besought God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night upon the earth.
So David made prayer to God for the child; and he took no food day after day, and went in and, stretching himself out on the earth, was there all night.
David therefore begged God for the child; and David fasted, and went in, and lay all night on the earth.
Then David prayed to God for the child and fasted. He would even go and spend the night lying on the ground.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet, og han ville ikke spise med dem.
18På den syvende dagen døde gutten. Men Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at gutten var død, for de tenkte: 'Mens gutten levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da fortelle ham at gutten er død? Han kan gjøre noe desperat.'
19Da David så at tjenerne hans hvisket sammen, forsto han at gutten var død. David spurte tjenerne sine: 'Er gutten død?' De svarte: 'Ja, han er død.'
20David reiste seg fra jorden, vasket og salvet seg, skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han hjem til sitt hus og ba om å få mat og spiste.
21Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
22Han svarte: 'Mens gutten ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: 'Hvem vet? Kanskje vil Herren være nådig mot meg, så gutten får leve.'
23Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han kommer ikke tilbake til meg.'
24David trøstet sin kone Batseba. Han gikk inn til henne og lå med henne, og hun fødte en sønn. Han kalte ham Salomo. Herren elsket ham.
13David sa til Natan: 'Jeg har syndet mot Herren.' Natan svarte: 'Herren har tatt bort din synd. Du skal ikke dø.'
14Men fordi du ved denne handlingen har foraktet Herren, skal gutten som er født til deg dø.'
15Natan dro hjem. Herren slo gutten som Urias kone hadde født til David, og han ble alvorlig syk.
8David sa til Uria: 'Gå ned til ditt hus og vask dine føtter.' Uria gikk ut fra kongens hus, og det ble sendt en gave etter ham fra kongen.
9Men Uria sov ved inngangen til kongens hus sammen med alle hans herres tjenere og gikk ikke ned til sitt hus.
10De fortalte David: 'Uria gikk ikke ned til sitt hus.' David sa til Uria: 'Har du ikke kommet fra en reise? Hvorfor gikk du ikke ned til ditt hus?'
11Uria svarte David: 'Arken og Israel og Juda bor i hytter, og min herre Joab og min herres tjenere er leiret på marken. Skulle da jeg gå inn i mitt hus for å spise og drikke og ligge sammen med min kone? Så sant du lever og så sant din sjel lever, jeg vil ikke gjøre dette!'
12David sa til Uria: 'Bli her enda i dag, så skal jeg sende deg av sted i morgen.' Så ble Uria i Jerusalem den dagen og den følgende.
13David kalte ham til seg og han spiste og drakk foran ham, og David gjorde ham drukken. Ved kveldstid gikk Uria ut og la seg på leiet sammen med sin herres tjenere, men gikk ikke ned til sitt hus.
14Om morgenen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria.
11Da tok David tak i sine klær og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og Jonatan, hans sønn, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
31Kongen reiste seg, flerret klærne sine og kastet seg på jorden. Alle hans tjenere stod rundt ham med sønderrevne klær.
26Da Uria's hustru hørte at hennes mann, Uria, var død, holdt hun klage over sin ektemann.
27Da sorgen var over, sendte David bud og tok henne hjem til sitt hus, og hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
35Da hele folket kom for å overtale David til å ta mat mens det ennå var dag, sverget David: «Måtte Gud gjøre slik og slik med meg om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
19Da døde denne kvinnens sønn om natten, fordi hun la seg på ham.
20Så sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg mens jeg, din tjener, sov, og la ham i sine armer. Sin døde sønn la hun i mine armer.
20Han tok ham og bar ham til hans mor. Gutten satt på hennes fang til middagstid og døde.
30David gikk opp Oljeberget, stegende opp mens han gråt, med hodet tildekket og barføtt. Alle som fulgte ham, hadde dekket til hodet og gikk opp gråtende.
3David sendte bud og spurte om kvinnen, og noen sa: 'Er ikke dette Batseba, datter av Eliam, Uria hetittens kone?'
4David sendte bud og hentet henne, og hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter sin urenhet. Så vendte hun tilbake til sitt hus.
5Kvinnen ble med barn, og hun sendte bud og fortalte David: 'Jeg er med barn.'
6David sendte bud til Joab og sa: 'Send Uria hetitten til meg.' Og Joab sendte Uria til David.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: 'Se, det er jeg som har syndet, og det er jeg som har gjort urett; men disse fårene, hva har de gjort? La din hånd heller straffe meg og min fars hus.'
20Han ropte til Herren og sa: 'Herre, min Gud, har du også gjort denne enken, som jeg bor hos, ondt ved å la hennes sønn dø?'
8David sa til Gud: «Jeg har syndet meget ved å gjøre dette. Nå, ta bort din tjeners skyld, for jeg har handlet svært dåraktig.»
10Så la David seg til hvile med sine forfedre og ble begravet i Davids by.
34Han gikk opp og la seg på gutten, la munnen på hans munn, øynene på hans øyne og hendene på hans hender. Da han bøyde seg over ham, ble guttens kropp varm.
25På dette stedet bygde David et alter for Herren og ofret brennoffer og fredsoffer. Herren hørte bønn for landet, og plagen på Israel stanset.
41Da gutten gikk, stod David opp fra sør, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. Så kysset de hverandre og gråt sammen, men David gråt mest.
1Kong David var gammel og til årskommen. Selv om de dekket ham til med klær, kunne han ikke holde seg varm.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn,
3Samme natt kom Guds ord til Natan og sa:
16David løftet blikket og så Herrens engel stå mellom jorden og himmelen, med et sverd trukket ut i hånden og rakt ut over Jerusalem. Da kastet David og de eldste seg med ansiktet mot jorden, kledd i sekk.
11Da David stod opp om morgenen, kom Herrens ord til Gad, profeten og Davids seer:
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: «Riv deres klær i stykker, ta på sekkestrie, og sørg foran Abner.» Og kong David fulgte etter båren.
28Kongen sverget og sa: 'Så sant Herren lever, som har befridd meg fra all nød,'
21Da David kom til Ornan, så Ornan det og gikk ut fra treskeplassen, kastet seg ned for David med ansiktet mot jorden.
32Da Elisja kom til huset, se, da var gutten død, lagt på hans seng.
13Men da de var syke, kledde jeg meg i sekk og aske; jeg plaget min sjel med faste og ba, som om det gjaldt meg selv.
37Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihad, kongen av Gesur. Og David sørget over sin sønn Amnon alle de dagene.