Men folket sa: 'Du må ikke gå ut, for om vi flykter, vil de ikke legge merke til oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.'
Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
Men folket sa: "Du må ikke dra ut! For om vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss. Du er nå verd som ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen."
Men folket sa: «Du må ikke dra ut! For selv om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. For nå er du verd like mye som ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å komme oss til hjelp fra byen.»
Men mennene svarte: «Du skal ikke dra ut, for hvis vi må flykte, vil ingen merke det; og hvis halvparten faller, vil heller ingen bry seg om det. Du er mer verdifull for oss enn ti tusen andre. Det er best at du holder deg i byen, så du kan sende hjelp.»
Men folket svarte: Du skal ikke dra ut. For om vi må flykte, bryr de seg ikke, og om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke. Men du er verd ti tusen av oss, derfor er det bedre at du støtter oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå ut, for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og selv om halvparten dør, vil de ikke bry seg om oss: men du er mer verdifull enn ti tusen av oss: derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen."
Men folket svarte: Du skal ikke dra med oss ut. Hvis vi må flykte, bryr ingen seg om oss, og hvis halvparten av oss dør, bryr ingen seg om oss. Du er like viktig som ti tusen av oss; det er bedre at du bistår oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke dra ut, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Nå er du like mye verdt som ti tusen av oss. Det er bedre at du støtter oss herfra."
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: «Du skal ikke gå ut med oss, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss omkommer, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er verdt titusen av oss – derfor er det best at du kommer ut for å hjelpe oss fra byen.»
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå med oss. Hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss. Selv om halve hæren vår faller, legger de det ikke merke til. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre om du støtter oss fra byen."
But the people replied, 'You must not go with us. If we are forced to flee, no one will care about us. Even if half of us die, no one will pay attention. But you are worth ten thousand of us. It is better for you to provide support from the city.'
Men Folket sagde: Du skal ikke drage ud, thi om vi flyede, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, eller om Halvdelen af os døde, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, men nu er du ligesom ti Tusinde af os; saa er det nu bedre, at du kommer os til Hjælp fra Staden.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er mer verdt enn titusen av oss, derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen.
But the people answered, You shall not go out: for if we flee away, they will not care for us; nor if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us: therefore now it is better that you support us out of the city.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket sa: Du må ikke gå ut; for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss; men du er verd ti tusen av oss. Nå er det bedre at du kan gi støtte fra byen.
Men folket sa: 'Du skal ikke gå ut, for om vi flykter helt, vil de ikke bry seg om oss. Om halvparten av oss dør, vil de ikke bry seg om oss heller. Men du er verdt ti tusen av oss, så det er bedre at du hjelper oss fra byen.'
Men folket sa, Du skal ikke gå med, for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; heller ikke om halvparten av oss dør, vil de bry seg om oss; men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
Men folket sa: Det er bedre at du ikke drar ut, for hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss skulle dø, betyr det ingenting for dem. Men du er verdt mer enn ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
Neuertheles the people sayde: Thou shalt not go forth, for though we fle, or die halfe of vs they shal not regarde vs. For thou art as ten thousande of vs. Therfore is this better that thou mayest helpe vs out of the cite.
But the people answered, Thou shalt not goe foorth: for if we flee away, they will not regarde vs, neither will they passe for vs, though halfe of vs were slaine: but thou art now worth ten thousande of vs: therefore nowe it is better that thou succour vs out of the citie.
And the people aunswered, Thou shalt not go foorth: for if we flee away, they wil not care for vs, neither shal they regard vs, though halfe of vs were slaine: but thou art nowe worth ten thousande of vs, Wherfore it is better that thou succour vs out of the citie.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now [thou art] worth ten thousand of us: therefore now [it is] better that thou succour us out of the city.
But the people said, You shall not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us; therefore now it is better that you are ready to help us out of the city.
And the people say, `Thou dost not go out, for if we utterly flee, they do not set `their' heart upon us; and if half of us die, they do not set `their' heart unto us -- for now like us `are' ten thousand; and now, better that thou be to us from the city for an helper.'
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, It is better for you not to go out: for if we are put to flight, they will not give a thought to us, and if death overtakes half of us, it will be nothing to them: but you are of more value than ten thousand of us: so it is better for you to be ready to come to our help from this town.
But the people said, "You shall not go forth; for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us. But you are worth ten thousand of us. Therefore now it is better that you are ready to help us out of the city."
But the soldiers replied,“You should not do this! For if we should have to make a rapid retreat, they won’t be too concerned about us. Even if half of us should die, they won’t be too concerned about us. But you are like ten thousand of us! So it is better if you remain in the city for support.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David inspiserte folket som var med ham, og satte ledere over tusener og ledere over hundre.
2David sendte ut folket, en tredjedel under Joabs kommando, en tredjedel under Abisjai, Joabs bror og sønn av Seruja, og en tredjedel under Ittai fra Gat. Kongen sa til folket: 'Jeg vil selv gå med dere.'
4Kongen svarte dem: 'Jeg vil gjøre det som dere synes er best.' Så sto kongen ved siden av porten mens hele hæren dro ut i grupper på hundre og tusen.
14David sa til alle sine tjenere i Jerusalem: 'Skynd dere, la oss flykte, ellers vil ingen av oss unnslippe Absalom. Skynd dere å dra, ellers kommer han raskt og tar oss igjen og bringer ondskap over oss, og han vil ødelegge byen med sverd.'
15Kongens tjenere sa til ham: 'Vi er dine tjenere, klare til å gjøre hva vår herre kongen bestemmer.'
7Du elsker de som hater deg, og hater de som elsker deg. I dag har du vist at verken høvdinger eller tjenere betyr noe for deg. For i dag har jeg sett at hvis Absalom hadde vært i live, og alle vi andre hadde vært døde, da ville det vært riktig for deg.
21David kom til de to hundre mennene som hadde vært for svake til å følge ham, og som derfor hadde vært igjen ved Besor-elven. De gikk ut for å møte David og folket som var med ham. David nærmet seg folket og hilste dem.
22Men alle onde og retthaverske menn blant dem som fulgte David, sa: Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi reddet, bortsett fra hver manns kone og barn. La dem ta disse med seg og gå!
23Men David sa: Nei, mine brødre, dere skal ikke gjøre dette med det som Herren har gitt oss. Han har beskyttet oss og overgitt bandittene som kom mot oss i vår hånd.
24Hvem vil lytte til dere i denne saken? Den del som faller på den som gikk i kamp, skal være den samme som den delen som faller på den som ble igjen ved utstyret. De skal dele likt.
5'Jeg og alt folket som er med meg kommer til å nærme oss byen. Når de kommer ut mot oss som de gjorde første gangen, skal vi flykte for dem.'
6'De kommer til å jage etter oss til vi har lokket dem bort fra byen, for de vil si: ‘De flykter for oss som de gjorde før’, så vi vil flykte for dem.'
3Men Davids menn sa til ham: 'Se, vi er redde her i Juda. Hvor mye mer om vi drar til Ke'ila mot filisternes hærer?'
9Hvis de sier til oss: 'Vent til vi kommer til dere', så skal vi stå stille der vi er og ikke gå opp til dem.
16Da hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: Hva del har vi i David? Vi har ingen arv i Isais sønn. Hvert mann til sine telt, Israel! Se nå til ditt eget hus, David! Så dro hele Israel til sine telt.
17Kongen dro ut med hele folket på fot, og de stanset ved det fjerneste huset.
18Alle hans tjenere gikk forbi ham, og blant dem var alle keretittene, peletittene og alle gittittene, seks hundre menn som hadde fulgt ham fra Gat, som gikk foran kongen.
19Kongen sa til Ittai fra Gat: 'Hvorfor går du med oss? Gå tilbake og bli hos den nye kongen. Du er en utlending og i eksil fra ditt hjem.
20Du kom i går, og i dag skulle jeg få deg til å vandre med oss? Jeg må vandre dit jeg drar. Gå tilbake og ta dine landsmenn med deg. Måtte Herren vise deg godhet og trofasthet.'
12David spurte: 'Vil innbyggerne i Ke'ila overgi meg og mine menn til Saul?' Herren svarte: 'De vil overgi dere.'
13David og hans menn, som var omkring seks hundre, dro ut av Ke'ila og fortet seg omkring hvor de enn kunne. Da Saul fikk vite at David var sluppet unna Ke'ila, oppga han å dra ut.
12Joab sa: 'Hvis arameerne blir for sterke for meg, så kom og hjelp meg. Men hvis ammonittene blir for sterke for deg, så vil jeg komme og hjelpe deg.'
13Vær sterk, og la oss være sterke for vårt folk og for våre Guds byer! Herren vil gjøre det som er godt i hans øyne.
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og folket ble fortalt at kongen satt i porten. Så kom hele folket frem for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
11Joab sa: 'Hvis arameerne er for sterke for meg, skal du komme meg til hjelp. Hvis ammonittene er for sterke for deg, skal jeg komme deg til hjelp.'
12Vær modige og la oss være sterke for vårt folk og for byene til vår Gud. Måtte Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
43Da svarte Judas menn Israels menn: 'Kongen tilhører oss på grunn av vår slektskap. Hvorfor er dere sinte for dette? Har vi spist av kongens mat eller fått noen gaver?'
3Men Joab svarte: «Måtte Herren øke sitt folk hundre ganger! Er ikke alle disse, konge, mine herre, dine tjenere? Hvorfor krever min herre dette? Hvorfor skulle det bli til skyld for Israel?»
6David sa til Abisjai: 'Sjeba, sønn av Bikri, vil volde oss større skade enn Absalom. Ta din herres tjenere og forfølg ham, ellers finner han seg befestede byer og slipper unna.'
32David sa til Saul: "La ingen miste motet på grunn av denne. Din tjener vil gå og kjempe mot denne filisteren."
12Da vendte Davids unge menn tilbake, kom og fortalte ham alt dette.
13David sa til sine menn: 'Bind hvert sitt sverd!' Og de gjorde det. David bandt også sitt sverd, og omtrent fire hundre menn fulgte David, mens to hundre ble tilbake ved utstyret.
33David sa til ham: 'Hvis du går med meg, vil du være en byrde for meg.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arv i Isais sønn! Til dine telt, Israel! Se nå etter ditt eget hus, David!» Så vendte Israel tilbake til sine hjem.
9Deretter reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: "Min herre, konge!" Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og viste ham ære.
6David vendte seg til Hittitten Ahimelek og til Abisai, Joabs bror og Srujas sønn, og sa: "Hvem vil gå med meg ned til Saul i leiren?" Abisai svarte: "Jeg vil gå med deg."
1David sa til seg selv: 'En dag vil jeg bli drept av Saul. Det er ingenting bedre for meg enn å flykte til filisternes land. Da vil Saul gi opp å lete etter meg overalt i Israel, og jeg vil slippe unna hans hånd.'
10Men hvis du er redd for å gå ned, så gå ned til leiren med din tjener Pura.
8Så reiste hele folket seg som én mann og sa: 'Ingen av oss går hjem til sine telt, ingen av oss vender tilbake til sitt hus.'
10Vi skal ta ti menn av hundre fra alle Israels stammer, hundre av tusen, og tusen av titusen, for å hente forsyninger til folket, slik at de kan gjøre mot Gibea i Benjamin det som tilsvarer all den ondskapen de har gjort i Israel.'
17Noen fra Benjamin og Juda kom til David på festningen.
15David sa til ham: Vil du føre meg ned til denne banden? Han svarte: Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller utlevere meg til min herre, så vil jeg føre deg ned til denne banden.
11Hvem vil føre meg til den befestede byen? Hvem vil lede meg til Edom?
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
19Og Ånden kom over Amasai, lederen for de tretti: "Vi er dine, David! Vi er med deg, sønn av Isai! Fred, fred til deg, og fred til de som hjelper deg, for din Gud hjelper deg." Da tok David imot dem og satte dem til ledere av troppen.
11Jeg gir rådet at hele Israel blir samlet til deg fra Dan til Be'er-Seba, like tallrike som sanden ved havet. Du selv må gå i kampens spiss.'
1På den tiden samlet filistrene sine hærer for å gå i krig mot Israel, og Akisj sa til David: 'Du vet godt at du og dine menn skal gå ut sammen med meg i hæren.'
7Israelittene ble beseiret der av Davids menn, og det var et stort blodbad den dagen; tjue tusen menn falt.
22David sa til Ittai: 'Gå og gå forbi.' Så gikk Ittai fra Gat og alle hans menn med ham og alle barn som var med ham.
17Men Abisjai, Serujas sønn, kom David til hjelp, slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham og sa: «Du skal ikke gå ut med oss i kamp mer, for at du ikke skal slukke Israels lampe.»