Daniel 10:15
Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.
Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.
Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte med meg slike ord, bøyde jeg ansiktet mot jorden og var stille.
Og da han talte slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og var uten ord.
Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
Mens han snakket med meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han hadde talt disse ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og ble stum.
While he was speaking to me with these words, I bowed my face to the ground and became speechless.
Og der han talede med mig efter disse Ord, (da) vendte jeg mit Ansigt mod Jorden og blev stum.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
Da han talte slik til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
And when he had spoken such words to me, I set my face toward the ground, and became speechless.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
og da han talte til meg etter disse ordene, la jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg om disse tingene, vendte jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg etter disse ordene, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
Etter at han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og kunne ikke si noe.
Now when he had spoken these wordes vnto me, I kest downe my heade to ye grounde, and helde my tunge.
And when he spake these wordes vnto me, I set my face towarde the grounde, and helde my tongue.
Now whe he had spoken these words vnto me, I cast downe my head to the grounde, and held my tongue.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
`And when he speaketh with me about these things, I have set my face toward the earth, and have been silent;
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
And after he had said these words to me, I kept my face turned to the earth and was unable to say anything.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
While he was saying this to me, I was flat on the ground and unable to speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7Jeg, Daniel, så synet alene, mens de mennene som var med meg ikke så synet. En stor skrekk falt over dem, så de flyktet og gjemte seg.
8Så jeg ble alene igjen og så denne store visjon. Ingen styrke var tilbake i meg, min farge vendte seg til en dødens blekhet, og jeg hadde ingen kraft igjen.
9Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10Se, en hånd rørte ved meg og gjorde at jeg skalv på mine hender og knær.
11Han sa til meg: 'Daniel, du høyt elskede mann, gi akt på de ord jeg taler til deg og stå oppreist, for nå er jeg sendt til deg.' Mens han talte dette ordet til meg, sto jeg opp skjelvende.
12Da sa han til meg: 'Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen da du gav ditt hjerte til å forstå og ydmyke deg for din Gud, har dine ord blitt hørt. Jeg er kommet på grunn av dine ord.
16Se, en som lignet en menneskesønn rørte ved mine lepper. Da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som stod foran meg: 'Herre, på grunn av synet har mine smerter vendt seg mot meg, og jeg har ingen styrke igjen.
17Hvordan kan min herres tjener tale med min herre nå? For ingen styrke er tilbake i meg, og ingen ånd er igjen i meg.'
18Igjen rørte han som så ut som et menneske ved meg og styrket meg.
19Han sa: 'Frykt ikke, du høyt elskede, fred være med deg. Vær sterk, ja, vær sterk!' Da han talte med meg, ble jeg styrket og sa: 'Talen, herre, for du har styrket meg.'
15Mens jeg, Daniel, betraktet synet og forsøkte å forstå det, sto det foran meg noe som så ut som en mann.
16Jeg hørte en manns røst fra Ulai, som ropte og sa: 'Gabriel, forklar synet til denne mannen!'
17Han kom da bort til der jeg sto, og da han kom, ble jeg så redd at jeg falt med ansiktet mot jorden. Han sa til meg: 'Forstå, menneskesønn, at synet gjelder endetiden.'
18Mens han talte med meg, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot bakken, men han rørte borti meg og reiste meg opp til der jeg sto.
22Og Herrens hånd var over meg om kvelden før han som var flyktet kom, og han åpnet min munn til han kom til meg om morgenen. Min munn ble åpnet, og jeg var ikke stum lenger.
23Herrens ord kom til meg, og det lød slik:
14Nå er jeg kommet for å gi deg forståelse av hva som skal skje med ditt folk i de siste dager, for synet er også for de kommende dager.
3Synet jeg så var lik det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen. Og synet var som det synet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da falt jeg på mitt ansikt.
15En ånd gikk forbi mitt ansikt; hårene på min kropp reiste seg.
16Den sto stille, men jeg kjente ikke dens vesen; en skikkelse var foran mine øyne, det var stillhet, og så hørte jeg en stemme:
27Jeg, Daniel, ble helt utmattet og lå syk i flere dager. Deretter sto jeg opp og gjorde min tjeneste for kongen. Jeg var forundret over synet, men ingen forsto det.
22Herrens hånd var over meg der, og han sa til meg: «Reis deg, gå ut i dalen, og der vil jeg tale med deg.»
23Så reiste jeg meg og gikk ut i dalen, og se, Herrens herlighet sto der, lik den herligheten jeg hadde sett ved Khebar-elven. Og jeg falt på mitt ansikt.
24Da kom Guds Ånd inn i meg og satte meg på mine føtter. Han talte til meg og sa: «Gå inn og lukk deg inne i ditt hus.»
13De som søker mitt liv, setter feller for meg; de som ønsker meg vondt, snakker om undergang og grunner hele dagen på svik.
14Men jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, jeg åpner ikke munnen.
8Jeg hørte, men forsto ikke, så jeg sa: Min herre, hva skal slutten på dette være?
3Så vendte jeg mitt ansikt til Herren Gud for å søke ham med bønn og inntrengende bønner, med faste, i sekk og aske.
9Fri meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til hån for dåren.
1Da sa han til meg: «Menneskesønn, stå opp på føttene dine, så skal jeg tale til deg.»
2Da kom Ånden inn i meg da han talte til meg, og den reiste meg opp på føttene mine. Jeg hørte ham som talte til meg.
2Jeg sa: «Jeg vil våke over mine veier, så jeg ikke synder med min tunge. Jeg vil sette en munnkurv for min munn mens den onde er foran meg.»
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.
15Jeg, Daniel, ble opprørt i ånden innenfor meg, og synene i hodet skremte meg.
16Jeg nærmet meg en av dem som stod der og spurte ham om sannheten i alt dette. Så fortalte han meg og forklarte meg tolkningen av disse tingene:
4Alle som skalv for Israels Guds ord på grunn av de landflyktiges overtredelser, samlet seg om meg mens jeg satt full av sorg til kveldsofferets tid.
26Jeg vil la tungen din klebe seg til ganen, og du skal bli stum og ikke være en tilretteviser for dem, for de er et opprørsk hus.
6Da sa jeg: «Å, Allmektige Herre Gud, jeg vet ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er bare en gutt.»
6Da endret kongen sin ansiktsfarge, og hans tanker skremte ham. Båndene i hans hofter løstes, og knærne hans skalv.
10De fornemmes stemme stilnet, og deres tunge klebet til ganen.
5Se på meg og bli forferdet, og legg hånden på munnen.
25og jeg talte til de bortførte om alle Herrens ord som Han hadde vist meg.
15Så kom jeg til de bortførte ved Tel-Abib, som bodde ved Khebar-elven, og jeg satt der blant dem i syv dager, forbløffet blant dem.
9Så rakte Herren ut hånden, rørte ved min munn og sa til meg: «Se, jeg har lagt mine ord i din munn.»
20Så sa jeg til dem: Herrens ord ble gitt til meg:
5Jeg løftet blikket og så en mann kledd i lin, med en belte av fint gull fra Ufas rundt livet.
21ja, mens jeg ennå talte i bønnen, kom den mannen Gabriel, som jeg før hadde sett i et syn, flygende raskt til meg ved tiden for kveldsofferet.
10Og han sa til meg: «Menneskesønn, alle mine ord som jeg skal tale til deg, ta til hjertet og hør med ørene dine.»