4 Mosebok 16:34
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Og hele Israel som var omkring dem, flyktet ved deres rop, for de sa: 'For at ikke jorden også skal sluke oss!'
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved deres skrik, for de sa: La ikke jorden sluke også oss!
Alle israelittene som var omkring dem, flyktet ved ropet deres. De sa: Jorden vil sluke oss også!
Alle israelittene som sto rundt dem, flyktet ved skriket deres og sa: «Så ikke jorden også sluker oss!»
Da brøt alle Israels barn som stod rundt omkring dem, ut i rop og skrik og flyktet, for de sa: "Jorden kunne svelge oss også!"
Og hele Israel som var rundt dem, flyktet på deres rop, for de sa: "La oss fare, i tilfelle jorden sluker oss også."
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: 'Lest jorden også skal svelge oss opp.'
Hele Israel som var rundt dem, flyktet ved lyden av deres rop, for de sa: "At ikke jorden også skal sluke oss!"
Alle israelittene omkring dem flyktet ved skrikene deres, for de sa: 'Jorden vil sluke oss også!'
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Alle Israels barn rundt omkring flyktet av skrekkens gråt, for de sa: «Ellers kan også jorden svelge oss!»
Hele Israel som var omkring dem, flyktet på ropet av dem, for de sa: La jorden ikke sluke oss også.
Så flyktet hele Israel som var rundt dem, for de sa: "La ikke jorden sluke oss også!"
All the Israelites around them ran away at their cries, saying, 'The earth might swallow us too!'
Og al Israel, som var trindt omkring dem, flyede for deres Røst; thi de sagde: Paa det at Jorden ikke opsluger os.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Og hele Israel som var rundt dem flyktet ved deres rop: for de sa: La ikke jorden sluke oss også.
And all Israel that were around them fled at their cry: for they said, Lest the earth swallows us up also.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up also.
Hele Israel som var omkring dem flyktet ved deres skrik; for de sa: Måtte ikke jorden sluke oss også.
All Israel som sto rundt dem, flyktet da de hørte skrikene, og de sa: 'Så ikke jorden også sluker oss!'
Alle israelittene som stod rundt dem, flyktet ved skrikene deres og sa: La oss komme vekk, så ikke jorden sluker oss også.
Og hele Israel rundt dem flyktet ved deres skrik, av frykt for at de skulle gå ned i jordens indre.
And all Israel that were aboute them fledde at the crye of them. For they sayed: The erthe myghte happelye swalowe vs also.
And all Israel yt were aboute the, fled at ye crye of the, for they sayde: That ye earth swalowe not vs also.
And all Israel that were about them, fled at the crie of them: for they said, Let vs flee, least the earth swalow vs vp.
And all Israel that were about them, fled at the crye of them: And they sayde, lest the earth swalowe vs vp also.
And all Israel that [were] round about them fled at the cry of them: for they said, Lest the earth swallow us up [also].
All Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
and all Israel who `are' round about them have fled at their voice, for they said, `Lest the earth swallow us;'
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel that were round about them fled at the cry of them; for they said, Lest the earth swallow us up.
And all Israel round about them went in flight at their cry, For fear, said they, that we go down into the heart of the earth.
All Israel that were around them fled at the cry of them; for they said, "Lest the earth swallow us up!"
All the Israelites who were around them fled at their cry, for they said,“What if the earth swallows us too?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30'Men hvis Herren skaper noe nytt, og jorden åpner sin munn og sluker dem med alt som tilhører dem, og de farer levende ned i dødsriket, da skal dere forstå at disse menn har hånet Herren.'
31Med det samme han hadde talt ut alle disse ordene, revnet jorden under dem.
32Og jorden åpnet sin munn og slukte dem, sammen med deres hus, alle menneskene som hørte til Korah og alt deres gods.
33De med alt som tilhørte dem fór levende ned i dødsriket. Jorden dekket over dem, og de ble utslettet fra menigheten.
10Jorden åpnet seg og slukte dem sammen med Korah, da mennene samlet seg mot Herren og ble fortært av ild, to hundre og femti menn. De ble et tegn.
35Og ild kom ut fra Herren og fortærte de 250 menn som hadde lagt røkelse på.
17Jorden åpnet seg og slukte Datan, og dekket over Abirams flokk.
18En ild blusset opp blant deres flokk, en flamme fortærte de ugudelige.
6Og hva han gjorde med Datan og Abiram, sønner av Eliab, Rubens sønn, hvordan jorden åpnet sin munn og slukte dem sammen med deres husstander, telt og alt liv som tilhørte dem midt iblant hele Israel.
12Du rakte ut din høyre hånd, jorden oppslukte dem.
18Hver tok sitt fyrfat, la ild i det, satte røkelse på det og stod ved inngangen til telthelligdommen sammen med Moses og Aron.
19Korah samlet hele menigheten mot dem ved inngangen til telthelligdommen, og Herrens herlighet viste seg for hele menigheten.
20Herren talte til Moses og Aron:
21'Skill dere ut fra denne menigheten, så vil jeg utslette dem i et øyeblikk.'
22Men de falt ned på sine ansikter og sa: 'Gud, du som gir ånd til alt kjød, en mann synder, og skal du da bli vred på hele menigheten?'
23Herren talte til Moses:
24'Tal til menigheten og si: Gå bort fra omkring boligene til Korah, Datan og Abiram.'
3da hadde de slukt oss levende, da deres vrede flammet opp mot oss.
2Da gikk det ut en ild fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.
26Han talte til menigheten og sa: 'Gå bort fra teltene til disse onde mennene og rør ikke noe av det som tilhører dem, for at dere ikke skal bli revet bort på grunn av alle deres synder.'
27Så gikk de bort fra omkring Korahs, Datans og Abirams boliger, og Datan og Abiram kom ut og stod ved inngangen til teltene sine sammen med sine koner, sine sønner og sine små barn.
10Men hele menigheten sa at de skulle steines. Da viste Herrens herlighet seg ved telthelligdommen for alle Israels barn.
12La oss svelge dem levende som dødsriket gjør, hele, som de som går ned i graven.
5Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.
24En ild kom fra Herren og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Da hele folket så det, jublet de og falt på sine ansikter.
12Så tok Aron det Moses hadde sagt, og løp inn i mengden. Og se, pesten hadde begynt blant folket. Han la røkelse på og gjorde soning for folket.
13Han sto mellom de døde og de levende, og pesten stoppet.
1Folket begynte å klage åpenlyst om sin ulykke i Herrens øyne. Herren hørte det, og hans vrede ble opptent. Herrens ild brøt ut blant dem og fortærte de ytterste delene av leiren.
2Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, sluknet ilden.
25Men nå, hvorfor skulle vi dø? Denne store ilden vil fortære oss. Hvis vi hører Herrens vår Guds røst igjen, vil vi dø.
33Mens kjøttet ennå var mellom deres tenner, før det ble tygget, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo dem med en veldig pest.
38Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og jorden, og den slikket opp vannet i grøften.
31da steg Guds vrede opp mot dem, og han drepte av deres kraftige menn, og slo ned Israels unge menn.
17Frykt, fallgruve og felle over deg, du jordens innbygger!
17Herrens herlighets syn var som en fortærende ild på fjelltoppene for Israels barns øyne.
10Da farao nærmet seg, løftet Israels barn øynene og så at egypterne kom etter dem, og de ble meget redde og ropte til Herren.
18Hele folket så lynene, flammene, lyden av hornet og det rykende fjellet. Folket så, og de skalv, og de holdt seg på avstand.
3Foran dem sluker ild, bak dem flammer brenner. Foran dem er landet som Edens hage, men bak dem er det en ødslig ørken. Ingenting slipper unna dem.
34Da Herren hørte lyden av deres ord, ble han vred og sverget:
21Herren sa til Moses: «Gå ned og advar folket, for at de ikke skal trenge seg frem til Herren for å se, slik at mange av dem omkommer.
18Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv kraftig.