Høysangen 1:6
Se ikke ned på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke ned på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har brunet meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har svidd meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård voktet jeg ikke.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har brent meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, min egen vingård har jeg ikke voktet.
Ikke se på meg fordi jeg er solbrent; solen har gjort meg mørkere. Brødrene mine ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke passet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner ble harme på meg, de satte meg til å vokte vingårdene; men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, for solen har sett ned på meg; søsknene mine var sinte på meg; de gjorde meg til vokter av vinmarkene, men min egen vinmark har jeg ikke passet.
Se ikke ned på meg fordi jeg er solbrent, for solen har brent meg; min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vinmarkene; men jeg tok ikke vare på min egen vinmark.
Se ikke på meg fordi jeg er solbrent, for solen har brent meg. Min mors sønner ble sinte på meg, de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har sett på meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke tatt vare på.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, for solen har brent meg. Mine mors barn ble sinte på meg og lot meg passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke holdt.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, for solen har sett på meg. Min mors sønner ble sinte på meg; de satte meg til å passe vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke tatt vare på.
Ikke se på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vinmarkene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Do not stare at me because I am dark, because the sun has darkened me. My mother’s sons were angry with me; they made me take care of the vineyards, but my own vineyard I have not kept.
Seer ikke paa mig, at jeg er sortagtig, thi Solen haver brændt mig; min Moders Børns (Vrede) er optændt imod mig, de have sat mig til Viingaardenes Vogterinde; (men) jeg bevarede ikke min Viingaard, som jeg havde.
Look not upon me, because I am black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; but mine own vineyard have I not kept.
Se ikke på meg fordi jeg er svart, fordi solen har skint på meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vingårdene, men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Do not gaze at me because I am dark, because the sun has looked upon me. My mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards, but my own vineyard I have not kept.
Look not upon me, because I am black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; but mine own vineyard have I not kept.
Ikke se på meg fordi jeg er mørk, for solen har brent meg. Min mors sønner var sinte på meg. De gjorde meg til vokter av vingårdene. Jeg har ikke voktet min egen vingård.
Vær ikke redd meg fordi jeg er så mørk, Fordi solen har brent meg. Mine mors sønner var sinte på meg, De satte meg til å vokte vingårdene, Min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er solbrent, solen har svidd meg. Min mors sønner var sinte på meg, de satte meg til å vokte vingårdene; men min egen vingård har jeg ikke voktet.
Se ikke på meg fordi jeg er mørk, fordi solen har sett på meg. Min mors sønner var sinte på meg; de satte meg til å vokte vinmarkene, men min egen vinmark har jeg ikke voktet.
but yet am I faire & welfauoured withal. Maruell not at me yt I am so black, & why? ye Sonne hath shyned vpo me. For whan my mothers childre had euell wil at me, they made me ye keper of the vynyarde. Thus was I fayne to kepe a vynyarde, which was not myne owne.
Regard ye me not because I am blacke: for the sunne hath looked vpon mee. The sonnes of my mother were angry against mee: they made me the keeper of ye vines: but I kept not mine owne vine.
Marueyle not at me that I am so blacke, for why? the sunne hath shined vpon me: my mothers chyldren haue euyll wyll at me, they made me the keper of the vineyardes, but mine owne vineyarde haue I not kept.
Look not upon me, because I [am] black, because the sun hath looked upon me: my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vineyards; [but] mine own vineyard have I not kept.
Don't stare at me because I am dark, Because the sun has scorched me. My mother's sons were angry with me. They made me keeper of the vineyards. I haven't kept my own vineyard.
Fear me not, because I `am' very dark, Because the sun hath scorched me, The sons of my mother were angry with me, They made me keeper of the vineyards, My vineyard -- my own -- I have not kept.
Look not upon me, because I am swarthy, Because the sun hath scorched me. My mother's sons were incensed against me; They made me keeper of the vineyards; `But' mine own vineyard have I not kept.
Look not upon me, because I am swarthy, Because the sun hath scorched me. My mother's sons were incensed against me; They made me keeper of the vineyards; [But] mine own vineyard have I not kept.
Let not your eyes be turned on me, because I am dark, because I was looked on by the sun; my mother's children were angry with me; they made me the keeper of the vine-gardens; but my vine-garden I have not kept.
Don't stare at me because I am dark, because the sun has scorched me. My mother's sons were angry with me. They made me keeper of the vineyards. I haven't kept my own vineyard.
Do not stare at me because I am dark, for the sun has burned my skin. My brothers were angry with me; they made me the keeper of the vineyards. Alas, my own vineyard I could not keep!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Dra meg med deg! La oss skynde oss! Kongen har ført meg inn i sine kamre. Vi vil glede og fryde oss i deg; vi vil prise dine kjærtegn mer enn vin. Det er rett at de elsker deg.
5Jeg er svart, men vakker, Jerusalems døtre, som Kedars telt, som Salomos telttepper.
7Si meg, du som min sjel elsker, hvor fører du din hjord til hvile? Hvor lar du den ligge ved middagstid? For hvorfor skulle jeg være som en som flakker omkring blant dine venners flokker?
8Hvis du ikke vet det, du vakreste blant kvinner, følg da fårenes spor og beite dine kje ved gjeterens telt.
9Jeg sammenligner deg, min kjæreste, med en hoppe forspann i faraos vogner.
30Min hud er blitt svart og skjellende, og mine knokler brenner av tørke.
31Min harpe brukes til sørgesanger, og min fløyte til gråtens stemme.
7Hennes fyrster var renere enn snø, hvitere enn melk, rødere enn koraller, som safirer var deres form.
8Nå er deres utseende mørkere enn sot, de er ikke gjenkjent i gatene. Huden henger på deres ben, den er tørr som tre.
5Vend dine øyne vekk fra meg, for de overvelder meg. Ditt hår er som en flokk med geiter som strømmer ned fra Gilead.
10Vår hud er svertet som en ovn på grunn av feber fra sult.
6Jeg åpnet for min kjære, men han var gått bort og forsvunnet. Hjertet mitt sank da han talte. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.
7Vekterne som gikk omkring i byen fant meg; de slo meg og såret meg; vokterne av murene tok kappen fra meg.
8Jeg ber dere, Jerusalems døtre, hvis dere finner min kjære, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9Hva er din kjære mer enn annen kjære, du vakreste av kvinner? Hva er din kjære mer enn annen kjære, siden du ber oss så inntrengende?
10Min kjære er hvit og rød, utmerket framfor ti tusen.
11Hans hode er som det fineste gull, hans lokker er krøllete, svarte som ravn.
1La meg synge en sang for min kjæreste, en sang om min elskedes vingård. Min kjære hadde en vingård på en svært fruktbar høyde.
21For ødeleggelsen av mitt folk er jeg knust; jeg sørger, skrekk har grepet meg.
10Hvem er hun som opplyser som morgenen, vakker som månen, ren som solen, skremmende som hærskarer med sine bannere?
11Jeg kom ned til valnøtthagen for å se på dalens grønne skudd, for å se om vintreet hadde knoppet seg, og om granatepletrærne blomstret.
12Før jeg visste ordet av det, satte min lengsel meg blant mitt folks kongelige vogner.
16De er mørke av is, og i dem skjuler snøen seg.
1Hvor har din elskede gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har din elskede vendt seg hen, så vi kan lete etter ham sammen med deg?
6Før dagen svaler og skyggene flykter, vil jeg gå til myrraberget og til røkelses høy.
12Kom, min elskede, la oss gå ut på marken, la oss tilbringe natten blant landsbyene.
14Min elskede er for meg en klase hennablomster fra En-Gedis vingårder.
15Se, du er vakker, min elskede, se, du er vakker, dine øyne er som duer.
1Om bare du var som en bror for meg, som ble ammet ved min mors bryst! Da ville jeg finne deg utendørs, kysse deg og ingen ville forakte meg for det.
16Mitt ansikt er glødende av gråt, og på mine øyelokk hviler dødens skygge,
10Og din gane som den beste vin, som flyter jevnt til min elskede, nynnende på de sovendes lepper.
7De har lagt min vinranke øde og ødelagt mitt fikentre. De har helt avkledd den og kastet den bort; greinene er blitt hvite.
3Jeg har tatt av meg kjortelen, hvordan kan jeg kle den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, hvordan kan jeg tilsøle dem igjen?
3Vekterne som går omkring i byen fant meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?
4Nesten hadde jeg gått forbi dem, før jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg holdt ham fast og ville ikke slippe ham før jeg hadde ført ham inn i min mors hus, inn til rommet der jeg ble unnfanget.
12Min egen vingård er for meg selv. De tusen sølvstykkene er til deg, Salomo, og to hundre til voktene av dens frukt.
13Du som bor i hagene, vennene hører på din stemme, la meg høre den!
7Mitt øye er svak av sorg, og alle mine lemmer er som skygger.
4Hva mer kunne jeg gjøre for min vingård som jeg ikke allerede har gjort? Hvorfor håpet jeg på gode druer, men den bar ville druer?
1Ve meg, for jeg er blitt som de som samler inn sommerfrukter, som de som plukker druer i vinhøsten; der er ingen klase å ete, min sjel lengter etter de første modne fruktene.
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og betrakt om det finnes noen smerte som min smerte, som har kommet over meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
7Jeg er trett av mitt sukk; hver natt dynker jeg min seng, jeg fukter mitt leie med mine tårer.
2Hvorfor er dine klær røde, og dine klær som en som tråkker i vinpressen?
3Som et epletre blant skogens trær, slik er min elskede blant sønnene. I hans skygge lengtet jeg å sitte, og hans frukt var søt for min gane.
8Min arv har blitt for Meg som en løve i skogen; den har brølt mot Meg, derfor hater Jeg den.
10Jeg er en mur, og mine bryster som tårn, da kom jeg i hans øyne som en som fant fred.
8For på grunn av deg har jeg båret skam; skammen har dekket mitt ansikt.
1Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud; jeg har plukket min myrra med mitt krydder; jeg har spist min honningkake med min honning; jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk og bli beruset, kjære venner.
12Ondskap er innen i den, undertrykkelse og svik viker ikke fra dens gater.
5Hvem er det som kommer opp fra ørkenen, lenende på sin elskede? Under epletreet vekket jeg deg, der din mor fødte deg, der hun som fødte deg, bar deg fram.