Jesaja 53:4
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han bar våre sorger og tok på seg våre smerter; likevel regnet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, det var våre sykdommer han bar, våre smerter tok han på seg. Men vi tenkte at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre sorger tok han på seg. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorger og båret våre smerter; men vi anså ham for å være straffet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter; likevel regnet vi ham som plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorglaster og tatt på seg våre smerter, men vi anså ham for å være rammet, slått ned av Gud og rammet av nød.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi derimot regnet han for å være slått, rammet av Gud og plaget.
Surely he took up our pain and bore our suffering, yet we considered him stricken by God, smitten by him, and afflicted.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi regnet ham som plaget, slått av Gud og rammet.
Visseligen haver han taget vore Sygdomme (paa sig) og baaret vore Piner; men vi, vi agtede ham for (den, som var) plaget, slagen af Gud og gjort elendig.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre plager og bar våre sorger; likevel betraktet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Surely he has borne our griefs, and carried our sorrows: yet we considered him stricken, struck by God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre sykdommer og bar våre lidelser; men vi regnet ham som plaget, rammet av Gud og kvalt.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Men det var våre plager han tok, våre sykdommer bar han; mens vi regnet ham som en som var plaget, på hvem Guds slag var kommet.
Howbeit (of a treuth) he only taketh awaye oure infirmite, & beareth oure payne: Yet we shal iudge him, as though he were plaged and cast downe of God:
Surely hee hath borne our infirmities, and caried our sorowes: yet wee did iudge him, as plagued, and smitten of God, and humbled.
Howbeit, he only hath taken on him our infirmitie, and borne our paynes: Yet we dyd iudge hym as though he were plagued, and cast downe of God.
¶ Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
Surely our sicknesses he hath borne, And our pains -- he hath carried them, And we -- we have esteemed him plagued, Smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
But it was our pain he took, and our diseases were put on him: while to us he seemed as one diseased, on whom God's punishment had come.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
But he lifted up our illnesses, he carried our pain; even though we thought he was being punished, attacked by God, and afflicted for something he had done.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
6Vi gikk alle vill som sauer; hver av oss gikk sin egen vei. Men Herren lot all vår skyld ramme ham.
7Han ble mishandlet, men han bar det med verdighet; han åpnet ikke sin munn. Som et lam som føres til slakting, og som en sau foran sine skjærere, åpnet han ikke sin munn.
8Fra fengsel og dom ble han tatt bort. Og hvem tenkte i hans generasjon at han ble utryddet fra de levendes land for mitt folks synder, fordi han ble rammet?
9De ga ham en grav blant forbrytere, og hos de rike i hans død, fordi han aldri hadde gjort noe urett, og det aldri hadde vært svik i hans munn.
10Det var Herrens vilje å knuse ham ved lidelse. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skal lykkes i hans hånd.
11Etter sitt sjels slit skal han se og mettes. Gjennom sin kunnskap skal min rettferdige tjener gjøre mange rettferdige, og han skal bære deres misgjerninger.
12Derfor vil jeg gi ham del blant de mange, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant de syndere. Han bar manges synder og gikk i forbønn for dem.
1Hvem trodde budskapet vi hørte, og for hvem ble Herrens makt åpenbart?
2Han vokste opp som et skudd foran Herren, som en rot fra tørr jord. Han hadde verken skjønnhet eller prakt. Vi så ham, men utseendet hans tiltrakk oss ikke.
3Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann preget av sorg, kjent med sykdom. Som en man skjuler ansiktet for, var han foraktet, og vi anså ham for intet.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss slik at vi ikke har noe legedom? Vi ser etter fred, men det kommer ikke noe godt, og etter en tid med helbredelse, men se, det er bare redsel.
13Se, min tjener skal ha suksess, han skal bli opphøyd, løftet opp, og bli svært høy.
14Som mange ble forferdet over deg, slik var hans utseende ødelagt mer enn noe menneske, og hans skikkelse mer enn menneskebarn.
19Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
12Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se og merk om det finnes noen smerte som min smerte, som Herren har påført meg på sin brennende vredes dag.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den skulle bli min ødeleggelse. Han har lagt ut et nett for mine føtter, og han har ført meg tilbake. Han har gjort meg ensom, og hele dagen er jeg plaget.
14Mine overtredelser er bundet som et åk om hans hånd, de er snoet rundt min hals; han har svekket min styrke. Herren har gitt meg i hendene på dem jeg ikke kan stå imot.
9I all deres nød var han i nød, og hans engel frelste dem. I sin kjærlighet og med sin medfølelse løste han dem, han bar dem opp og støttet dem gjennom alle tider.
12For våre overtredelser er mange mot deg, og våre synder vitner mot oss; våre overtredelser er med oss, og vi kjenner våre misgjerninger.
24Dere som frykter Herren, lovpris ham! All Jakobs ætt, gi ham ære! Frykt ham, alle dere som tilhører Israel!
18Jeg har sett hans veier, men jeg vil helbrede ham; jeg vil lede ham og gi ham trøst, både ham og de som sørger over ham.
4Det er ingen velvære i kroppen min på grunn av din vrede, og det er ingen fred i beina mine på grunn av min synd.
6Og en skal spørre ham: 'Hva er disse sårene på hendene dine?' Han skal svare: 'Det er sårene jeg fikk i mine venners hus.'
3Han leger dem med knust hjerte, og han forbinder smertene deres.
26La deres hus bli øde, og la ingen bo i teltene deres.
35"De slo meg, men jeg følte det ikke; de banket meg, men jeg visste det ikke. Når skal jeg våkne opp for å lete etter det igjen?"
14Derfor har Herren sett på denne ulykken og brakt den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt han gjør, men vi har ikke hørt på hans røst.
1Jeg er mannen som har opplevd lidelse; Herren har ført meg inn i mørket med sin vrede.
3På ryggen min har plogmenn laget dype spor – merker av undertrykkelse.
22Bare i sin egen kropp kjenner han smerte; hans sjel sørger for ham.
19Mennesket blir også talt til med smerte i sin seng og plages av uro i sine bein.
43Du har forfulgt oss i vrede og drept oss uten medfølelse, som om vi var urettferdige.
20Du vet om min skam, min ydmykelse og min fornedrelse; all min motstand er foran deg.
32For han påfører oss ikke sorg uten hensikt, og gir ikke smerte uten grunn.
25Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og undertrykkelse?
1Kom, la oss vende tilbake til Herren, for han har revet oss, men han vil lege oss. Han har slått oss, men han vil helbrede sårene våre.
6Jeg ga min rygg til dem som slo meg, og mine kinn til dem som rev av meg skjegget; jeg skjulte ikke ansiktet mitt for vanære og spytt.
28La ham sitte alene og forbli stille når byrden hviler på ham.
4Han har knust kroppen min og huden min; han har brutt benene mine og fylt meg med fortvilelse.