1 Kongebok 21:4
Da gikk Akab hjem, bitter og sint over det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet til veggen, og nektet å spise.
Da gikk Akab hjem, bitter og sint over det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet til veggen, og nektet å spise.
Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab kom hjem mismodig og opprørt over det ordet som Nabot fra Jisreel hadde talt til ham: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem, tverr og sint på grunn av det Nabot fra Jisreel hadde sagt til ham. For han hadde sagt: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem forbitret og sint over det ordet Naboth fra Jisre'el hadde sagt til ham: «Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.» Han la seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise noe.
Akab kom hjem bedrøvet og bitter over hva Nabot, jezreelitten, hadde sagt; han sa: Jeg vil ikke gi deg min fars arv. Han la seg på sengen, snudde ansiktet bort, og ville ikke spise noe.
Akab gikk hjem, misfornøyd og sint på grunn av svaret Naboth fra Jisreel hadde gitt ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg min familiearv.» Så la han seg på sengen, snudde ansiktet bort og ville ikke spise noe.
Akab gikk da hjem, dypt opprørt og sint på grunn av det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: "Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv." Han la seg ned på sengen sin, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Da gikk Akab hjem, full av sinne og misnøye på grunn av det Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, fordi han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Akab la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Da Ahab gikk inn i sitt hus, var han tungt bedrøvet og misfornøyd over Naboths ord, for han hadde sagt: «Jeg vil ikke gi deg min fars arv.» Han la seg ned på sengen, vendte bort ansiktet og ville ikke spise noe brød.
Da gikk Akab hjem, full av sinne og misnøye på grunn av det Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, fordi han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Akab la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem, sint og opprørt over ordet Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg min fedrearv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Ahab went home sullen and angry because of what Naboth the Jezreelite had said when he told him, 'I will not give you my inheritance.' He lay on his bed, turned his face away, and refused to eat.
Da gikk Akab hjem, misfornøyd og sint over det Nabot fra Jisre’el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg mine forfedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Da kom Achab ilde tilfreds og vred til sit Huus for det Ords Skyld, som Naboth, den Jisreeliter, havde talet til ham og sagt: Jeg vil ikke give dig mine Fædres Arv; og han lagde sig paa sin Seng og vendte sit Ansigt omkring, og aad ikke Brød.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Akab gikk hjemover trist og misfornøyd på grunn av det Naboth fra Jisre'el hadde sagt til ham. Han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Så la han seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
And Ahab came into his house sullen and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give you the inheritance of my fathers. And he lay down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Ahab gikk hjem, sur og sint på grunn av svaret Naboth fra Jisreel hadde gitt ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg fedrearven min.» Han la seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Så gikk Akab hjem, sint og nedslått på grunn av den beskjeden Naboth fra Jisre’el hadde gitt ham: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet bort og nektet å spise brød.
Akab gikk inn i sitt hus, trist og misfornøyd på grunn av ordet Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Så gikk Akab hjem bitter og sint fordi Naboth fra Jisre'el hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg arven fra mine fedre. Han la seg på sengen og vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Then came Achab home, beinge moued and full of indignacion, because of the worde that Naboth the Iesraelite had spoken vnto him, & sayde: I wyl not geue the my fathers inheritaunce. And he laied him downe vpon his bed, and turned his face asyde, and ate no bred.
Then Ahab came into his house heauie & in displeasure, because of the word which Naboth the Izreelite had spoken vnto him. for hee had sayde, I will not giue thee the inheritance of my fathers, and he lay vpon his bed, and turned his face and would eate no bread.
And Ahab came into the house heauy and euyll apayde because of the worde whiche Naboth the Iesraelite had spoken to him, for he had sayde: I will not geue thee the inheritaunce of my fathers. And he layde him downe vpon his bed, and turned away his face, and woulde eate no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Ahab came into his house sullen and angry because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give you the inheritance of my fathers. He laid him down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
and Ahab cometh in unto his house, sulky and wroth, because of the word that Naboth the Jezreelite hath spoken unto him when he saith, `I do not give to thee the inheritance of my fathers,' and he lieth down on his bed, and turneth round his face, and hath not eaten bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
So Ahab came into his house bitter and angry because Naboth the Jezreelite had said to him, I will not give you the heritage of my fathers. And stretching himself on the bed with his face turned away, he would take no food.
Ahab came into his house sullen and angry because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, "I will not give you the inheritance of my fathers." He laid himself down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
So Ahab went into his palace, bitter and angry that Naboth the Jezreelite had said,“I will not sell to you my ancestral inheritance.” He lay down on his bed, pouted, and would not eat.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Hans kone Jesabel kom inn til ham og spurte: 'Hva har gjort deg så nedstemt at du ikke vil spise?'
6Han svarte henne: 'Jeg snakket med Nabot fra Jisre'el og sa: Gi meg vingården din for penger, eller hvis du ønsker det, kan jeg bytte den til deg med en annen vingård. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg vingården min.'
7Jesabel, kona hans, sa til ham: 'Er du ikke konge over Israel? Stå opp, spis, og vær fornøyd. Jeg skal ordne slik at du får Nabots vingård fra Jisre'el.'
8Så skrev hun brevet i Akabs navn, forseglet det med hans segl, og sendte det til de eldste og lederne i Nabots by.
9I brevene skrev hun: 'Kall inn til faste og sett Nabot fremfor folket.'
1Etter disse hendelsene hadde Nabot fra Jisre'el en vingård i Jisre'el, som lå rett ved Akabs hus, kongen av Samaria.
2Akab snakket med Nabot og sa: 'Gi meg vingården din, så jeg kan bruke den som grønnsakshage, fordi den ligger nær huset mitt. Jeg kan bytte med en bedre vingård, eller hvis du ønsker det, kan jeg betale deg for den.'
3Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby meg å gi deg arven etter mine fedre!'
11Innbyggerne i byen, de eldste og lederne som Jesabel hadde sendt brevet til, gjorde som det sto i brevet hun hadde skrevet til dem.
12De ropte ut en faste og satte Nabot fremfor folket.
13Deretter kom de to mennene og satte seg foran ham. De vitnet mot Nabot foran folket og sa: 'Nabot foraktet Gud og kongen.' Så førte de ham utenfor byen og steinet ham til døde.
14Deretter sendte de beskjed til Jesabel og sa: 'Nabot er steinet og død.'
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: 'Stå opp og ta Nabots vingård fra Jisre'el; han nektet å gi den til deg, og nå er Nabot død.'
16Da Akab hørte at Nabot var død, stod han opp og gikk ned til Nabots vingård for å ta den i eie.
17Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe, og han sa:
18Stå opp, gå ned for å møte Akab, Israels konge, som er i Samaria. Han er nå i Nabots vingård; han har dratt dit for å ta den.
19Du skal si til ham: 'Så sier Herren: Har du myrdet og tatt det? Og si også: 'Så sier Herren: På stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod.'
20Akab sa til Elia: 'Har du funnet meg, min fiende?' Han svarte: 'Ja, jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.'
21Så sier Herren: 'Se, jeg vil føre ulykke over deg og utslette etterkommerne dine; jeg vil utrydde alle mennene dine i Israel.'
22Jeg vil gjøre huset ditt som huset til Jeroboam, sønn av Nebat, og som huset til Baesa, sønn av Ahia, fordi du har provosert meg til vrede og fått Israel til å synde.'
23Og angående Jesabel har Herren sagt: 'Hundene skal spise Jesabel ved Jisre'els mur.'
24Den som tilhører Akab og dør i byen, skal hundene spise; den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen spise.'
25Det var ingen som var lik Akab, som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi kona hans, Jesabel, oppmuntret ham.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, tok på seg sekkestrie, fastet og gikk i sorg.
28Deretter kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe og sa:
29Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for mitt ansikt? Fordi han har ydmyket seg, vil jeg ikke bringe ulykke i hans dager; men i hans sønns dager vil jeg bringe ulykken over hans hus.
25Jehu sa til sin offiser Bidkar: "Ta ham og kast ham på Nabots, jisreelittens, mark. Husk hvordan du og jeg red sammen etter hans far Ahab, og Herren uttalte denne dommen mot ham.
26I går så jeg blodet til Nabot og hans sønner, sa Herren, og jeg vil gjøre gjengjeld på denne marken, sa Herren. Ta ham nå og kast ham på marken som Herren har sagt."
40Så la Akab seg til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
23Han nektet og sa: 'Jeg vil ikke spise.' Men hans tjenere og kvinnen presset ham, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
43Da dro Israels konge hjem, missfornøyd og sint, og kom til Samaria.
36De vendte tilbake og fortalte ham det. Da sa han: "Dette er hva Herren talte gjennom sin tjener Elia, tisjbiten: 'På Jisreels mark skal hundene spise Jezabels kjøtt.'
37Jezabels kropp vil ligge som avfall på Jisreels mark, slik at ingen kan si: Dette er Jezabel."
9Jeg vil gjøre med Ahabs hus som jeg gjorde med huset til Jeroboam, Nebats sønn, og med huset til Baesa, Ahijas sønn.
10Jezabel skal bli spist av hunder på Jisreel-markene, og ingen skal begrave henne." Deretter åpnet han døren og løp.
42Så Akab gikk opp for å spise og drikke. Elia gikk opp på toppen av Karmel, bøyde seg til jorden og satte ansiktet mellom knærne.
21Han ropte til gudsmannen som var kommet fra Juda: 'Så sier Herren: Fordi du har vært ulydig mot Herrens ord og ikke holdt den befaling som Herren din Gud ga deg,
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet der Herren hadde sagt til deg: 'Ikke spis brød og ikke drikk vann,' skal ikke kroppen din bli begravet i din fedres grav.'
7Du skal utrydde Ahabs hus, din herre, slik at jeg får hevn for blodet til mine tjenere, profetene, og alle Herrens tjenere, som Jezabel har drept.
17De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
31Og som om det ikke var nok for ham å følge syndene til Jeroboam, Nebats sønn, tok han Jesabel, datter av Etbaal, kongen av sidonerne, til ekte. Han gikk og tilba Baal og bøyde seg for ham.
9Men Obadja sa: 'Hva har jeg gjort, at du overgir din tjener i Akabs hånd for å drepe meg?'
7Da kalte Israels konge på alle landets eldste og sa: «Vær så snill å se og forstå at denne mannen søker ulykke. For han sendte bud til meg for å kreve mine koner, mine barn, mitt sølv og gull, og jeg nektet ham ikke.»
20Så hans liv avskyr brødet sitt, og sjelen hans det han ønsker seg.
28Omri sovnet inn hos sine fedre og ble begravet i Samaria. Hans sønn Akab ble konge etter ham.
1Ahab fortalte Jezabel alt som Elia hadde gjort, og om hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.
4Derfor sier Herren: 'Sengen du har ligget i, skal du ikke forlate. Du skal dø.' Så snudde Elia seg og gikk.
17En tid senere ble sønnen til kvinnen som eide huset alvorlig syk. Sykdommen var så alvorlig at han til slutt ikke hadde liv i seg.
8Men gudsmannen svarte kongen: 'Selv om du gir meg halve kongeriket ditt, vil jeg ikke gå med deg, og jeg vil ikke spise brød eller drikke vann på dette stedet.
21Joram sa: "Spenn for!" De spente for vognen hans, og Joram, Israels konge, og Akasja, Juda-kongen, dro ut, hver i sin vogn, for å møte Jehu. De møttes på Nabots, jisreelittens, mark.