Apostlenes gjerninger 27:42
Soldatene rådet til å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene rådet til å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene for at ingen skulle svømme fra og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme ut og rømme.
Og soldatene besluttet at de skulle drepe fangene, for å være sikre på at ingen skulle svømme vekk og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme vekk og slippe unna.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte bort.
Soldatene bestemte at fangene skulle drepes, i frykt for at noen skulle svømme i land og flykte.
Soldatene hadde planlagt å drepe fangene for at ingen skulle svømme i land og unnslippe.
Soldatenes råd var å drepe fangene, slik at ingen skulle klare å svømme unna og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte i land og rømte.
The soldiers planned to kill the prisoners to prevent any of them from swimming away and escaping.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme bort og flykte.
Men det var Stridsmændenes Anslag, at de vilde ihjelslaae Fangerne, at ikke Nogen skulde undkomme ved at svømme bort.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
Soldatene rådde til å drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
And the soldiers' plan was to kill the prisoners, lest any of them swim away and escape.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
Soldatene planla å drepe fangene for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og unnslippe,
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og flykte.
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og rømme.
The soudears counsell was to kyll ye presoners lest eny of them when he had swome out shulde fle awaye.
The soudyers councell was to kyll ye presoners, lest eny of them whan he had swymmed out, shulde flye awaye.
Then the souldiers counsell was to kill the prisoners, least any of them, when he had swomme out, should flee away.
And the souldiers counsel was to kyll the prysoners, lest any of them, when he had swomme out, should runne away.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
And the soldiers' counsel was that they should kill the prisoners, lest any one having swam out should escape,
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any `of them' should swim out, and escape.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any [of them] should swim out, and escape.
Then the armed men were for putting the prisoners to death, so that no one would get away by swimming.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
Now the soldiers’ plan was to kill the prisoners so that none of them would escape by swimming away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
43Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i deres plan og befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg til land.
44De andre skulle følge etter, noen på planker og noen på vrakdeler fra skipet. Og slik skjedde det at alle kom trygt i land.
29Og fryktet lest vi skulle falle på klippeaktige steder, kastet de fire ankre ut fra akterstaven og ønsket for dagen
30Og da sjømennene var om å flykte ut av skipet, og satte båten ned i havet, under farge av som de ville kaste anker fra forstavnen
31Paulus sa til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.»
32Da kuttet soldatene tauene til båten og lot den falle bort.
37Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler om bord på skipet.
38Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hveten over bord i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke landet, men de så en vik med en strand og bestemte seg for, hvis mulig, å sette skipet der.
40Så kappet de ankerne og lot dem falle i sjøen, løsnet roretauene og heiste forseilet til vinden og styrte mot stranden.
41Men de traff et sted der to hav strømmer sammen og strandet skipet; baugen satte seg fast og ble liggende urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes vold.
1Da det var besluttet at vi skulle seile til Italia, overgav de Paulus og noen andre fanger til en som het Julius, en høvedsmann av Augustus' kohort.
15Og da skipet ble fanget, og ikke kunne bære opp mot vinden, lot vi det drive.
16Og da vi streifet under en viss øy som kalles Klauda, hadde vi mye arbeid med å få båten skikkelig
17Da de hadde tatt den opp, brukte de hjelpemidler, surret skipet; og fryktet for at de skulle falle i kvikksandene, slo de seil og ble slik drevet med
18Og da vi ble meget kastet omkring av stormen, lettet de skipet neste dag
19Den tredje dagen kastet vi ut med våre egne hender skipets redskap
20Og da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ingen liten storm lå på oss, ble alt håp om at vi skulle bli berget til slutt borte
21Men etter lang avholdenhet stod Paulus frem midt iblant dem og sa: I menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke gått fra Kreta og derved vunnet denne skaden og tap
22Og nå formaner jeg dere til å være ved godt mot: for det skal ikke skje tap på noen manns liv blant dere, kun av skipet
27Og fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville drepe seg selv, da han trodde fangene var rømt.
28Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør deg selv ingen skade: for vi er alle her.
9Nå da mye tid var brukt, og seilasen nå var farlig, fordi fasten allerede var forbi, formante Paulus dem,
10og sa til dem: 'Menn, jeg ser at denne reisen vil bli med skade og stort tap, ikke bare av ladningen og skipet, men også av våre liv.'
11Likevel trodde høvedsmannen mesteren og eieren av skipet, mer enn de ting som ble talt av Paulus.
12Og fordi havnen ikke var egnet til å overvintre i, rådet de fleste til å seile derfra også, hvis de på noen måte kunne komme til Fenike, og der overvintre; som er en havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest.
13Og når den sørlige vinden blåste mildt, antok de at de hadde oppnådd sitt formål, og seilte nær Kreta.
24Og sa: Frykt ikke, Paulus; du må fremstilles for Cæsar: og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg
25Derfor, vær ved godt mot, menn: for jeg tror Gud, at det skal bli slik som det ble sagt meg
26Men vi må støte på en viss øy
27Men da den fjortende natt var kommet, mens vi ble drevet opp og ned i Adriaterhavet, mente sjømennene om ved midnatt at de nærmet seg et eller annet land
10Men da det ble stor strid, ble ilde til mote for høvedsmannen, som fryktet at Paulus skulle bli revet i stykker av dem; og han bød at krigsfolket skulle gå ned og rive ham ut og føre ham inn i festningen.
18De som avhørte meg, ville løslate meg, for det var ingen dødsgrunn hos meg.
31Mens de forsøkte å drepe ham, kom meldingen om det til den øverste høvedsmannen over kohorten, at hele Jerusalem var i opprør.
32Han tok straks soldater og centurioner og løp ned til dem: da de så den øverste høvedsmannen og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
6Og der fant høvedsmannen et skip fra Aleksandria som skulle seile til Italia; og han satte oss ombord i det.
7Og når vi hadde seilt sakte i mange dager, og knapt var kommet overfor Knidos, siden vinden ikke tillot oss, seilte vi under Kreta, overfor Salmone.
15Nå altså, gi rådet beskjed om at han skal føres ned til dere, som om dere ville få greiere rede på hans sak; men før han er kommet nær, er vi rede til å drepe ham.
16Da vi kom til Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham.
37Men Paulus sa til dem: De har pisket oss offentlig uten dom, oss romerske borgere, og kastet oss i fengsel; og nå driver de oss ut i hemmelighet? Nei, sannelig; la dem selv komme og føre oss ut.
12Da det ble dag, dannet jødene en sammensvergelse og bandt seg ved en forbannelse til hverken å ete eller drikke før de hadde slått Paulus ihjel.
1Og da de var kommet trygt i land, oppdaget de at øya het Malta.
21Men vær ikke overtalt av dem, for mer enn førti menn av dem ligger på lur for ham. De har sverget at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare, og venter bare på løfte fra deg.»
23Og da de hadde slått dem meget, kastet de dem i fengsel og befalte fangevokteren å vokte dem godt:
23Så kalte han på to centurioner og sa: «Gjør i stand to hundre soldater til å gå til Cæsarea samt sytti ryttere og to hundre spydmenn ved den tredje time av natten.»
27Deretter tok landshøvdingens soldater Jesus med seg inn i borgen og samlet hele mannskapet omkring ham.
21For disse årsakene grep jødene meg i templet og forsøkte å drepe meg.