Galaterbrevet 2:6
Men de som syntes å være noe - hva de nå engang var, det gjør meg ingen forskjell; Gud gjør ikke forskjell på folk - disse som syntes å være noe, la intet til meg.
Men de som syntes å være noe - hva de nå engang var, det gjør meg ingen forskjell; Gud gjør ikke forskjell på folk - disse som syntes å være noe, la intet til meg.
Men fra dem som ble regnet for å være noe—hva de enn var, betyr ikke noe for meg; Gud gjør ikke forskjell på personer—de som ble regnet for å være noe, hadde ikke noe å legge til for min del.
Men fra dem som ble regnet som noe – hva de enn var før, det er likegyldig for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk – for meg la de som ble regnet som noe, ikke noe til.
Men fra dem som blir regnet for å være noe — hva de før har vært, betyr ikke noe for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk — for min del la de ansette ingenting til.
Men av dem som så ut til å være noe, (hva de enn var, gjør ingen forskjell for meg: Gud tar ikke hensyn til menneskers personer:) for de som så ut til å være noe i møte la ikke noe til meg.
Fra de som blir ansett for å være betydningsfulle (hva de tidligere var, betyr ingenting for meg; Gud tar ikke hensyn til menneskers ansikt), ga de betydningsfulle ikke noe tillegg.
Men de som var ansett som viktige betydde ikke noe for meg; Gud ser ikke på folks utseende. De som ble sett på som viktige, la ikke noe til meg.
Men de som ble ansett som betydningsfulle – hva de var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk – disse la ikke noe til min lære.
Men fra dem som virket å være noe – det er ikke viktig for meg hvem de var; Gud tar ikke hensyn til menneskers posisjoner – de betydde ingenting ekstra for meg.
Men fra dem som syntes å være noe – hva de enn var, gjør ingen forskjell for meg; Gud tar ikke hensyn til person – de som syntes å være noe, tilføyde ingenting til meg.
Men de som fremsto med noe – uansett hva det enn måtte bety for meg (for Gud gir ingen person særbehandling) – bidro ikke med noe til meg.
Når det gjelder dem som ble regnet for å være noe (hva de enn var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk) – disse som var ansett la ikke noe til for meg.
Når det gjelder dem som ble regnet for å være noe (hva de enn var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk) – disse som var ansett la ikke noe til for meg.
Fra dem som hadde ry, (hva de enn var, gjør ingen forskjell for meg; Gud gjør ikke forskjell på personer), de med anseelse tilføyde meg ingenting.
Now from those who seemed to be important—whatever they were makes no difference to me; God does not show partiality—those of reputation contributed nothing to me.
Men fra de som ble ansett som noe – hva de engang var, gjør ingen forskjell for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk – de som ble ansett, la ingenting til min forkynnelse.
Men de, som ansaaes for at være Noget, — hvor Meget de vare, vedkommer mig ikke; Gud seer ikke paa Menneskens Person — ja de Anseede lagde Intet til min Lærdom.
But of these who seemed to be somewhat, (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth no man's person:) for they who seemed to be somewhat in conference added nothing to me:
Men fra de som virket å ha en viss posisjon (hvordan de var, gjør ingen forskjell for meg, Gud gjør ikke forskjell på folk), de betydde ingenting nytt for meg.
But from those who seemed to be something (whatever they were, it makes no difference to me: God accepts no man's person), for those who seemed to be something added nothing to me:
But of these who seemed to be somewhat, (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth no man's person:) for they who seemed to be somewhat in conference added nothing to me:
Men fra de som ble ansett for å være viktige (uansett hva de var, gjør det ingen forskjell for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk) - de respekterte ga meg ingenting.
Og fra de som ble ansett som noe - hva de var, spiller ingen rolle for meg, Gud gjør ikke forskjell på folk - de anselige la ikke noe til det jeg forkynner.
Men fra dem som ble ansett for å være noe (hva de enn var, betyr ingenting for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk), de som var ansett, tilføyde ingenting til meg.
Men de som syntes å være viktige (hva de enn var, har ingen betydning for meg: Gud ser ikke på menneskers anseelse), de viktigste tilførte meg ingenting nytt.
But{G1161} from{G575} those who{G3588} were{G1380} reputed to be{G1511} somewhat{G5100} (whatsoever{G3697} {G4218} they were,{G2258} it maketh{G1308} no{G3762} matter{G1308} to me:{G3427} God{G2316} accepteth{G2983} not{G3756} man's{G444} person){G4383} —they,{G1063} I say, who{G3588} were{G1380} of repute imparted{G4323} nothing{G3762} to me:{G1698}
But{G1161} of{G575} these who seemed{G1380}{(G5723)} to be{G1511}{(G5750)} somewhat{G5100},(whatsoever{G3697}{G4218} they were{G2258}{(G5713)}, it maketh{G1308} no{G3762} matter{G1308}{(G5719)} to me{G3427}: God{G2316} accepteth{G2983}{(G5719)} no{G3756} man's{G444} person{G4383}:) for{G1063} they who seemed{G1380}{(G5723)} to be somewhat in conference added{G4323}{(G5639)} nothing{G3762} to me{G1698}:
Of the which seme to be great (what they were in tyme passed it maketh no matter to me: God loketh on no mans person) neverthelesse they which seme great added nothynge to me.
As for the that semed to be greate, what they were in tyme passed, it maketh no matter to me. For God loketh not on the outwarde appearaunce of men. Neuertheles they which semed greate, taught me nothinge:
But by them which seemed to be great, I was not taught (whatsoeuer they were in time passed, I am nothing the better: God accepteth no mans person) for they that are the chiefe, did adde nothing to me aboue that I had.
Of them which seemed to be somewhat (what they were in time passed, it maketh no matter to me, God accepteth no mans person) for they which seemed chiefe, added nothyng to me.
But of these who seemed to be somewhat, (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth no man's person:) for they who seemed [to be somewhat] in conference added nothing to me:
But from those who were reputed to be important (whatever they were, it makes no difference to me; God doesn't show partiality to man)--they, I say, who were respected imparted nothing to me,
And from those who were esteemed to be something -- whatever they were then, it maketh no difference to me -- the face of man God accepteth not, for -- to me those esteemed did add nothing,
But from those who were reputed to be somewhat (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth not man's person)-- they, I say, who were of repute imparted nothing to me:
But from those who were reputed to be somewhat (whatsoever they were, it maketh no matter to me: God accepteth not man's person)--they, I say, who were of repute imparted nothing to me:
But from those who seemed to be important (whatever they were has no weight with me: God does not take man's person into account): those who seemed to be important gave nothing new to me;
But from those who were reputed to be important (whatever they were, it makes no difference to me; God doesn't show partiality to man)--they, I say, who were respected imparted nothing to me,
But from those who were influential(whatever they were makes no difference to me; God shows no favoritism between people)– those influential leaders added nothing to my message.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Men tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var meg betrodd, likesom for Peter evangeliet for de omskårne
8 (For han som virket ved Peter til apostelembetet for de omskårne, virket også ved meg til hedningene)
9 Og da Jakob og Kefas og Johannes, som syntes å være støtter, skjønte den nåde som var meg gitt, gav de meg og Barnabas samfunnets høyre hånd, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10 Bare at vi skulle huske på de fattige, det som jeg også var ivrig etter å gjøre.
11 Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
12 For før noen kom fra Jakob, spiste han sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han fryktet de omskårne.
2 Og jeg dro opp ved åpenbaring og forela dem det evangelium som jeg forkynner blant hedningene, men til de anselige talte jeg privat, for at jeg på noen måte ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
3 Men likevel ble ikke engang Titus, som var med meg, tvunget til å bli omskåret, selv om han var greker;
4 og det på grunn av de falske brødre, som sneket seg inn for å spionere på vår frihet som vi har i Kristus Jesus, slik at de kunne bringe oss inn i trelldom,
5 for disse ga vi ikke etter med underkastelse, ikke et øyeblikk, for at sannheten i evangeliet kunne forbli hos dere.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett frem etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas for alles påsyn: Dersom du, som er jøde, lever som hedningene og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?
15 Vi som er jøder av naturfødselsveg og ikke syndere av hedningers ætt,
5 For jeg regner meg ikke et grann under de ypperste apostlene.
17 Når Gud da gav dem samme gave som han gav oss, som har trodd på Herren Jesus Kristus: hvem var jeg da at jeg skulle kunne hindre Gud?
15 Men da det behaget Gud, som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved sin nåde,
16 å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, konfererte jeg straks ikke med kjøtt og blod,
17 og dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; men jeg gikk til Arabia og vendte tilbake igjen til Damaskus.
6 Heller ikke søkte vi ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, når vi kunne ha vært til byrde som Kristi apostler.
6 Og disse ting, brødre, har jeg anvendt på meg selv og Apollos for deres skyld, så dere kan lære i oss ikke å tenke over det som er skrevet, at ingen av dere er oppblåst for en mot en annen.
10 Søker jeg nå å overtale mennesker, eller Gud? Eller søker jeg å behage mennesker? For hvis jeg fremdeles ville behage mennesker, ville jeg ikke være Kristi tjener.
11 Men jeg gjør det kjent for dere, brødre, at evangeliet som ble forkynt av meg, ikke er etter menneskers tenkning.
12 For jeg har ikke mottatt det av noe menneske, heller ikke ble jeg undervist det, men ved Jesu Kristi åpenbaring.
10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves; nei, jeg har arbeidet mer enn de alle - dog ikke jeg, men Guds nåde som var med meg.
11 Derfor, enten det er jeg eller de, slik forkynner vi, og slik trodde dere.
12 Men det jeg gjør, vil jeg også gjøre, for å fjerne anledningen til dem som ønsker en anledning; for at de, når de skryter, kan bli funnet å være som vi.
11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.
7 For for hans navns skyld dro de ut, uten å ta noe fra hedningene.
21 De sa til ham: Vi har verken mottatt brev fra Judea om deg, eller har noen av brødrene kommet hit og sagt noe ondt om deg.
22 og var ukjent for ansiktet for de menigheter i Judea som er i Kristus.
5 Hvem er da Paulus, og hvem er Apollos, annet enn tjenere som dere kom til tro ved, slik som Herren har gitt hver enkelt?
3 Men for meg er det en ubetydelig ting at jeg skal dømmes av dere eller av menneskelig dom: ja, jeg dømmer ikke meg selv.
2 Om jeg ikke er en apostel for andre, er jeg det riktignok for dere: for dere er seglet på mitt apostelskap i Herren.
11 Jeg har blitt en dåre ved å rose meg, dere har tvunget meg til det. For jeg skulle ha blitt anbefalt av dere, for i intet står jeg tilbake for de aller ypperste apostler, selv om jeg ikke er noe.
6 For selv om jeg skulle ønske å rose meg, vil jeg ikke være en dåre, for jeg vil si sannheten. Men nå avstår jeg, for at ingen skal tenke høyere om meg enn det han ser meg være eller hører av meg.
17 Hvis du derfor anser meg som din venn, ta imot ham som meg selv.
2 og alle brødrene som er med meg, til menighetene i Galatia:
10 Jeg har tillit til dere i Herren at dere ikke vil ha annerledes sinn; men den som forstyrrer dere skal bære sin dom, hvem han enn er.
4 Selv om jeg også kunne ha tillit til kjødet. Hvis noen annen mann mener at han har noe å stole på i kjødet, jeg mer:
4 Men etter at vi er blitt anerkjent av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi. Ikke som for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
13 For hva er det dere har mindre av enn de andre menighetene, bortsett fra det at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne urett.
8 For om jeg også skulle rose meg noe mere av vår myndighet, som Herren har gitt oss til oppbyggelse og ikke til å bryte ned, så skulle jeg dog ikke bli til skamme,
17 Gjorde jeg vinning på dere ved noen av dem jeg sendte til dere?
14 Men Gud forby at jeg skulle rose meg, bortsett fra i vår Herre Jesu Kristi kors, ved hvem verden er korsfestet for meg, og jeg for verden.
19 Og ikke bare det, men også han som ble valgt av menighetene til å reise med oss i denne nådegave, som administreres av oss til den samme Herres ære, og erklæringen av ditt villige sinn:
34 Da åpnet Peter munnen og sa: I sannhet forstår jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk;
22 Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de av Abrahams ætt? Det er jeg også.
6 Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.
9 Og da jeg var til stede hos dere og hadde mangel, ble jeg ikke til byrde for noen: for det som manglet meg ble brakt av brødrene som kom fra Makedonia: og i alt har jeg holdt meg selv fra å være en byrde for dere, og det vil jeg fortsette med.
12 Så mange som ønsker å gjøre et godt inntrykk i kjødet, de tvinger dere til å la dere omskjære, bare for at de ikke skal bli forfulgt for Kristi kors.
15 Brødre, jeg taler som et menneske; Selv om det bare er en menneskes pakt, hvis den er bekreftet, kan ingen forandre eller legge noe til den.