Lukas 15:28
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk da ut og ba ham komme.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Og han ble sint og ville ikke gå inn. Så faren hans kom ut og ba ham om å komme inn.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og ba ham.
Men han ble sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Den eldre ble sint og ville ikke gå inn, så faren gikk ut for å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og ba ham.
But he became angry and refused to go in. So his father came out and pleaded with him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han blev vred og vilde ikke gaae ind; derfor gik hans Fader ud og bad ham.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry, and would not go in: therefore his father came out, and pleaded with him.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham,
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å berolige ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
But{G1161} he was angry,{G3710} and{G2532} would{G2309} not{G3756} go in:{G1525} and{G3767} his{G846} father{G3962} came{G1831} out,{G1831} and entreated{G3870} him.{G846}
And{G1161} he was angry{G3710}{(G5681)}, and{G2532} would{G2309}{(G5707)} not{G3756} go in{G1525}{(G5629)}: therefore{G3767} came{G1831} his{G846} father{G3962} out{G1831}{(G5631)}, and intreated{G3870}{(G5707)} him{G846}.
And he was angry and wolde not goo in. Then came his father out and entreated him.
Then was he angrie, and wolde not go in. Then wente his father out, and prayed him.
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
And he was angry, and woulde not go in: Therfore came his father out, and entreated hym.
‹And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.›
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
`And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry and would not go in; and his father came out and made a request to him to come in.
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
But the older son became angry and refused to go in. His father came out and appealed to him,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29 Men han svarte sin far og sa: Se, så mange år har jeg tjent deg, og jeg har aldri overtrådt et av dine bud; og likevel har du aldri gitt meg en kje for at jeg kunne glede meg med mine venner.
30 Men da denne din sønn kom, som har sløst bort ditt gods med skjøger, slaktet du den gjødde kalven for ham.
31 Han sa til ham: Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32 Det var nødvendig at vi skulle glede oss og være glade, for denne din bror var død og lever igjen; og han var fortapt og er blitt funnet.
11 Han sa også: En mann hadde to sønner.
12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av arven som tilfaller meg. Og han delte sin eiendom mellom dem.
13 Ikke mange dager etter samlet den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort sin eiendom ved et utsvevende liv.
14 Da han hadde brukt opp alt, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.
15 Han gikk da hen og slo seg sammen med en av borgerne der i landet, og denne sendte han ut på markene sine for å gjete svin.
16 Han ønsket å fylle magen med de skolmene som svinene åt, men ingen ga ham noe.
17 Men da han kom til seg selv, sa han: Hvor mange av min fars leietjenere har overflod av brød, og jeg omkommer av sult!
18 Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg,
19 og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Gjør meg som en av dine leietjenere.
20 Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham og fikk medlidenhet, og løp og falt ham om halsen og kysset ham.
21 Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
22 Men faren sa til sine tjenere: Bring den beste kappen og kle ham, og sett en ring på hans hånd og sko på hans føtter,
23 og hent den gjødde kalven og slakt den, og la oss spise og være glade;
24 for denne min sønn var død og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.
25 Men hans eldste sønn var ute på marken. Og da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26 Og han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette skulle bety.
27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet den gjødde kalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.
28 Men hva synes dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården i dag.
29 Han svarte og sa: Jeg vil ikke; men etterpå angret han og gikk.
30 Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte og sa: Jeg går, herre; men gikk ikke.
3 og sendte sine tjenere for å kalle de som var innbudt til bryllupet; men de ville ikke komme.
21 Så kom tjeneren og fortalte sin herre dette. Da ble husets herre vred og sa til sin tjener: Gå ut i byens gater og streder, og før de fattige, vanføre, halte og blinde hit inn.
30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og kastet ham i fengsel, til han hadde betalt det han skyldte.
31 Da medtjenerne så hva som hendte, ble de dypt bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd.
32 Da kalte herren denne tjeneren for seg og sa til ham: Du onde tjener, hele den gjelden ettergav jeg deg, fordi du bad meg om det.
27 Da sa han, Jeg ber deg altså, fader, at du sender ham til min fars hus:
3 Da fortalte han dem denne lignelsen og sa:
8 Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand noe til kveldsmat for meg, og bind opp kledet om deg og tjen meg til jeg har spist og drukket, og senere kan du spise og drikke?
34 Og hans herre ble vred og overgav ham til bødlene, til han skulle betale alt han skyldte.
35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, hvis ikke hver enkelt av dere av hjertet tilgir sin bror hans overtredelser.
16 Men han sa til ham: En mann gjorde et stort gjestebud og inviterte mange;
17 og han sendte sin tjener ved middagstid for å si til dem som var bjudne: Kom, for alt er nå ferdig.
18 Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
23 Og herren sa til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fylt.
24 For jeg sier dere: Ingen av de menn som ble innbudt, skal smake mitt måltid.
25 Store folkemengder gikk med ham, og han vendte seg og sa til dem:
8 Da sa han til sine tjenere: Bryllupsfesten er ferdig, men de som ble innbudt, var ikke verdige.
13 Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter, ta ham bort og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner.
17 For dere vet at senere, da han ville få velsignelsen, ble han forkastet; for han fant ingen plass for omvendelse, selv om han søkte den med tårer.
37 Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: De vil ha respekt for min sønn.
38 Men da vinbøndene så sønnen, sa de til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så får vi arven.
5 Men de brydde seg ikke om det, og gikk hver til sitt: en til sin mark, en annen til sin handel;
23 Hvorfor satte du da ikke pengene mine i banken, så jeg ved min tilbakekomst kunne ha krevet dem med renter?