Ordspråkene 5:6
For at du ikke skal grunne på livets vei, er hennes veier ustadige; du kan ikke forstå dem.
For at du ikke skal grunne på livets vei, er hennes veier ustadige; du kan ikke forstå dem.
Hun gransker ikke livets vei; hennes stier vakler uten at du vet det.
Hun bryr seg ikke om livets vei; hennes stier vingler, og hun vet det ikke.
Livets sti jevner hun ikke ut, hennes veier er ustadige uten at hun vet det.
Hun viser ikke livets vei; veiene hennes er ustabile, og hun innser det ikke.
Så du ikke skal overveie livets sti, hennes veier er skiftende, du kan ikke kjenne dem.
Så du ikke tenker over livets vei; hennes veier er ustabile, så du ikke kan kjenne dem.
For å unngå å tenke over livets vei, er hennes veier så ustabile at du ikke kan forstå dem.
Hun vandrer ikke på livets vei, hennes stier er ustabile, og du vet det ikke.
For at du ikke skal grunne over livets vei, er hennes stier ustabile, slik at du ikke kan kjenne dem.
For om du skulle gruble over livets vei, vil du innse at hennes stier stadig skifter, så at du ikke kan fatte dem.
For at du ikke skal grunne over livets vei, er hennes stier ustabile, slik at du ikke kan kjenne dem.
Hun bryr seg ikke om livets vei. Hennes stier er ustabile, og hun merker det ikke.
She does not consider the path of life; her ways wander, but she does not know it.
Hun vandrer ikke på livet vei, hennes stier er ustabile uten at hun vet det.
Paa det du ikke skal overveie Livets Sti, (da) ere hendes Veie ustadige, at du ikke kan kjende (dem).
Lest thou shouldest ponder the path of life, her ways are moveable, that thou canst not know them.
Slik at du ikke skal grunne på livets vei, er hennes stier usikre, slik at du ikke kan kjenne dem.
Lest you should ponder the path of life, her ways are unstable, so that you cannot know them.
Hun bryr seg ikke om livets vei, hennes stier er krokete uten at hun merker det.
Livets vei legger hun ikke merke til, Hennes stier er vilkårlig retningsløse, uten at du aner det.
Hun finner ikke den rette veien i livet, hennes veier er ustabile, og hun vet det ikke.
Hun holder aldri sinnet sitt på livets vei; hennes veier er usikre, hun har ingen kunnskap.
She regardeth not the path of life, so vnstedfast are hir wayes, that thou canst not knowe them.
She weigheth not the way of life: her paths are moueable: thou canst not knowe them.
Perchaunce thou wylt ponder the path of her lyfe: so vnstedfast are her wayes that thou canst not know them.
Lest thou shouldest ponder the path of life, her ways are moveable, [that] thou canst not know [them].
She gives no thought to the way of life. Her ways are crooked, and she doesn't know it.
The path of life -- lest thou ponder, Moved have her paths -- thou knowest not.
So that she findeth not the level path of life: Her ways are unstable, `and' she knoweth `it' not.
So that she findeth not the level path of life: Her ways are unstable, [and] she knoweth [it] not.
She never keeps her mind on the road of life; her ways are uncertain, she has no knowledge.
She gives no thought to the way of life. Her ways are crooked, and she doesn't know it.
Lest she should make level the path leading to life, her paths have wandered, but she is not able to discern it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3For den fremmede kvinnens lepper drypper som en honningkake, og hennes munn er glattere enn olje,
4men hennes endelikt er bittert som malurt, skarpt som et tveegget sverd.
5Føttene hennes går ned til døden; trinnene hennes fører til dødsriket.
25La ikke hjertet ditt vende seg mot hennes veier, gå ikke vill på hennes stier.
26For mange har hun felt og såret; ja, mange sterke menn er blitt drept av henne.
27Hennes hus er veien til dødsriket, det fører ned til dødens kamre.
15deres veier er krokete, og de er vrange på sine stier;
16for å berge deg fra den fremmede kvinnen, den fremmede som smigrer med sine ord,
17som forlater sin ungdoms venn og glemmer sin Guds pakt.
18For hennes hus heller mot døden, og hennes veier mot de døde.
19Ingen som går inn til henne, vender tilbake; de tar ikke fatt på livets veier.
20for at du skal vandre på de gode menns vei og holde deg til de rettferdiges stier.
7Så hør derfor på meg nå, dere barn, og vik ikke fra mine ord.
8Hold din vei langt borte fra henne, kom ikke nær døren til huset hennes,
9ellers gir du din ære til andre og dine år til de grusomme,
26Gi nøye akt på stien for dine føtter, og la alle dine veier være faste.
17Hennes veier er gode, og alle hennes stier er fred.
15Min sønn, gå ikke på veien sammen med dem; hold din fot borte fra stien deres.
20Hvorfor, min sønn, skulle du la deg beruse av en fremmed kvinne og favne en ukjents barm?
21For menneskets veier ligger åpne for Herrens øyne, og han gransker alle hans steg.
24for å bevare deg fra den onde kvinnen, fra den fremmede kvinnens smigrende tunge.
25Begjær ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte, la henne heller ikke fange deg med sine øyelokk.
26For ved en løsaktig kvinne blir en mann redusert til et brødstykke, og ekteskapsbrytersken jakter på det dyrebare livet.
12Når du går, skal dine skritt ikke hemmes; når du løper, skal du ikke snuble.
13Hold fast på rettledningen; slipp henne ikke. Bevar henne, for hun er ditt liv.
14Gå ikke inn på de ugudeliges sti, og vandre ikke på onde menns vei.
15Unngå den, gå ikke inn på den; vend deg fra den og gå videre.
11(Hun er høylytt og trassig; føttene hennes holder seg ikke i huset hennes:
12nå er hun ute, nå i gatene, hun ligger på lur ved hvert hjørne.)
6Forlat henne ikke, så skal hun bevare deg; elsk henne, så skal hun verne deg.
19De ugudeliges vei er som mørket; de vet ikke hva de snubler i.
24Livets vei ligger oppover for den vise, så han slipper bort fra dødsriket der nede.
5så de kan verne deg mot den fremmede kvinnen, mot den fremmede som smigrer med sine ord.
20så du kan føre det til dets grense og kjenne veiene til dets hus?
5På den vranges vei er det torner og snarer; den som verner sitt liv, holder seg langt borte fra dem.
2Hun står på høydene, ved veien, der stiene møtes.
26Og jeg fant at kvinnen er mer bitter enn døden, hun hvis hjerte er snarer og garn, og hennes hender er bånd. Den som er til behag for Gud, slipper unna henne, men synderen blir fanget av henne.
6Derfor, se, jeg vil gjerde hennes vei med torner og sette opp en mur, så hun ikke finner sine stier.
25For at du ikke skal lære hans veier og få en snare for din sjel.
15Har du merket deg den gamle veien som onde menn har tråkket?
15for å rope på forbipasserende som går rett fram på sine veier:
16Den som er uforstandig, vend hit! Og til den som mangler forstand, sier hun:
5Hold mine skritt på dine veier, så mine fottrinn ikke vakler.
23Da skal du vandre trygt på din vei, og din fot skal ikke snuble.
8som gikk gjennom gaten nær hennes hjørne; og han tok veien mot huset hennes,
9Den som vandrer rettskaffent, vandrer trygt, men den som forvrenger sine veier, blir avslørt.
24Menneskets steg er fra Herren; hvordan kan da et menneske forstå sin egen vei?
22Straks følger han etter henne, som en okse går til slakting, eller som en dåre til tukt i fotblokken;
27For en hore er en dyp grøft, og den fremmede kvinnen en trang brønn.
33Hvorfor pynter du din vei for å søke kjærlighet? Derfor har du også lært de onde dine veier.