1 Kongebok 21:5
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: Hva er det med deg siden du er så nedstemt og ikke vil spise?
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: Hva er det med deg siden du er så nedstemt og ikke vil spise?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke vil spise?
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
Hans hustru Jesabel kom til ham og sa: Hvorfor er din ånd så tung, så du ikke spiser?
Hans kone Jesabel kom inn til ham og spurte: 'Hva har gjort deg så nedstemt at du ikke vil spise?'
Da kom Jesabel, hans kone, til ham og sa: «Hvorfor er du så trist i ditt sinn at du ikke spiser brød?»
Men kona hans, Isabel, kom til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke spiser?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og spurte: «Hvorfor er du så nedtrykt og vil ikke spise?»
Hans kone Jesabel kom inn til ham og spurte: "Hvorfor er du så nedtrykt og spiser ikke?"
Jezabel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er du så trist, siden du ikke spiser?
Men Ahabs hustru Jezebel kom til ham og spurte: «Hvorfor er du så bedrøvet at du ikke spiser noe brød?»
Jezabel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er du så trist, siden du ikke spiser?
Da kom hans kone Jesabel inn til ham og spurte: 'Hvorfor er du så mismodig at du ikke spiser?'
His wife Jezebel came to him and asked, 'Why are you so upset that you won’t eat?'
Hans kone Jesabel kom inn og spurte ham: 'Hvorfor er ditt sinn så bedrøvet, og hvorfor vil du ikke spise?'
Da kom Jesabel, hans Hustru, til ham, og hun sagde til ham: Hvad er det (for Noget), at din Aand er (saa) ilde tilfreds, og du æder ikke Brød?
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
Da kom hans kone Jesabel til ham og sa: Hvorfor er hjertet ditt så trist, og hvorfor spiser du ikke?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, Why is your spirit so sad, that you eat no bread?
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
Da kom hans kone, Jesabel, til ham og spurte: «Hvorfor er du så trist, siden du ikke vil spise?»
Da kom hans kone Jesabel til ham og spurte: 'Hva er det som gjør deg så motløs, siden du ikke spiser?'
Jezebel, hans kone, kom til ham og sa: Hvorfor er din ånd så trist at du ikke spiser brød?
Men hans kone, Jesabel, kom til ham og sa: Hvorfor er du så nedslått at du ikke vil spise?
Then Iesabel his wyfe came in to him and sayde vnto him: What is ye matter, that thy sprete is so cobred, and that thou eatest no bred?
Then Iezebel his wife came to him & said vnto him, Why is thy spirit so sad that thou eatest no bread?
But Iezabel his wyfe came to him, and sayde vnto him: Why is thy spirite so wayward that thou eatest no bread?
¶ But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, Why is your spirit so sad, that you eat no bread?
And Jezebel his wife cometh in unto him, and speaketh unto him, `What `is' this? -- thy spirit sulky, and thou art not eating bread!'
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel his wife came to him, and said unto him, Why is thy spirit so sad, that thou eatest no bread?
But Jezebel, his wife, came to him and said, Why is your spirit so bitter that you have no desire for food?
But Jezebel his wife came to him, and said to him, "Why is your spirit so sad, that you eat no bread?"
Then his wife Jezebel came in and said to him,“Why do you have a bitter attitude and refuse to eat?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Han svarte henne: Jeg talte til Nabot fra Jisreel og sa til ham: Gi meg vinmarken din for penger, eller, hvis du vil, skal jeg gi deg en vinmark i stedet for den. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg vinmarken min.
7Da sa Jesabel, hans kone, til ham: Er det du som nå vil være konge over Israel? Stå opp, spis, og la hjertet ditt være glad! Jeg skal gi deg Nabots vinmark, han fra Jisreel.
8Så skrev hun brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og de fornemme i hans by, de som bodde der sammen med Nabot.
9I brevene skrev hun: Rop ut en faste, og la Nabot sitte øverst blant folket.
1En tid etter dette var det en vinmark i Jisreel som tilhørte Nabot fra Jisreel; den lå ved siden av palasset til Akab, kongen i Samaria.
2Akab sa til Nabot: Gi meg vinmarken din, så kan den bli min grønnsakhage, for den ligger nær ved huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vinmark i bytte; eller, hvis det er godt i dine øyne, vil jeg gi deg penger som kjøpesum for den.
3Men Nabot sa til Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
4Akab kom hjem mismodig og opprørt over det ordet som Nabot fra Jisreel hadde talt til ham: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er steinet og er død.
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: Stå opp og ta Nabots vinmark, han fra Jisreel, i eie, den som han nektet å gi deg for penger; for Nabot lever ikke lenger, han er død.
16Da Akab hørte at Nabot var død, sto han opp og gikk ned til Nabots vinmark i Jisreel for å ta den i besittelse.
17Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:
18Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge i Samaria. Se, han er i Nabots vinmark; dit har han gått ned for å ta den i besittelse.
19Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: Har du myrdet og også tatt den i eie? Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod – ja, ditt.
20Akab sa til Elia: Har du funnet meg, min fiende? Han svarte: Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.
23Om Jesabel har Herren også talt og sagt: Hundene skal spise Jesabel ved vollmuren i Jisreel.
24Den av Akabs hus som dør i byen, skal hundene spise, og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler spise.
25Det har aldri vært noen som Akab; han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, egget av Jesabel, hans kone.
31Det var for lite for ham å leve i Jeroboams, Nebats sønns, synder; han tok også Jesabel, datter av Etba’al, kongen av sidonerne, til kone. Så gikk han og dyrket Baal og tilba ham.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine og tok sekkestrie på kroppen; han fastet, lå i sekkestrie og gikk stille og rolig.
28Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: Vær så snill, ta også med et stykke brød i hånden.
12Hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød; bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kannen. Nå sanker jeg to vedpinner; så går jeg hjem og lager det til for meg og min sønn. Vi skal spise det og så dø.
13Da sa Elia til henne: Vær ikke redd! Gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten brødkake til meg og bær den ut til meg; deretter kan du lage til for deg og din sønn.
36De kom tilbake og fortalte det. Da sa han: Dette er Herrens ord, som han talte gjennom sin tjener Elia, tisbiten: På Jisreels jordstykke skal hundene spise Jesabels kjøtt.
22Hør nå også du på din tjenestekvinnes ord! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Da trengte tjenerne hans og også kvinnen seg inn på ham, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
1Akab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.
2Da sendte Jesabel et bud til Elia og sa: «Så må gudene gjøre med meg og enda mer, om jeg ikke i morgen på denne tid gjør livet ditt som livet til en av dem.»
28Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
41Elia sa til Akab: Gå opp, spis og drikk, for jeg hører lyden av styrtregn.
42Akab gikk opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp til toppen av Karmel; der bøyde han seg mot jorden og la ansiktet mellom knærne.
10Og Jesabel skal hundene spise på Jisreels jordstykke, og det skal ikke være noen som begraver henne. Så åpnet han døren og flyktet.
11Jehu gikk ut til sin herres tjenere. De sa til ham: Står det bra til? Hvorfor kom denne galningen til deg? Han svarte: Dere kjenner mannen og hva han pleier å si.
17En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk. Sykdommen hans ble så alvorlig at han til sist ikke pustet mer.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og la min sønn dø?
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
13Er det ikke blitt fortalt min herre hva jeg gjorde da Jesabel drepte Herrens profeter? Jeg skjulte hundre av Herrens profeter, femti i hver hule, og forsørget dem med brød og vann.
15Da sa han: Kom hjem med meg og spis et måltid.
5Herren hadde sagt til Ahia: «Se, Jeroboams kone kommer for å spørre deg om noe for sin sønn, for han er syk. Slik og slik skal du tale til henne. Når hun kommer, vil hun være forkledd.»
6Da Ahia hørte lyden av føttene hennes idet hun kom i døren, sa han: «Kom inn, Jeroboams kone! Hvorfor later du som om du er en annen? Jeg er sendt til deg med et hardt budskap.»
9Han sa: Hva har jeg syndet, siden du vil overgi din tjener i Akabs hånd, så han dreper meg?
30Jehu kom til Jisreel. Jesabel fikk høre det. Hun sminket øynene, ordnet håret og så ut gjennom vinduet.
23Han sa: "Hvorfor vil du gå til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat." Hun svarte: "Det går bra."
17Da Akab fikk se Elia, sa han til ham: Er det du som fører Israel i ulykke?
2Elia gikk for å vise seg for Akab. Hungersnøden var hard i Samaria.
3Akab kalte til seg Obadja, som hadde tilsyn med palasset. Obadja fryktet Herren svært.
4Da Jesabel utryddet Herrens profeter, tok Obadja hundre profeter og skjulte dem, femti i hver hule, og forsynte dem med brød og vann.
11Mennene i hans by, de eldste og de fornemme som bodde der, gjorde slik som Jesabel hadde sendt bud til dem, slik det var skrevet i brevene hun hadde sendt.
17De eldste i huset hans sto omkring ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke og ville heller ikke ta til seg mat sammen med dem.