1 Samuelsbok 14:28
Da tok en av folket til orde og sa: Din far har strengt stilt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! – og folket er utmattet.
Da tok en av folket til orde og sa: Din far har strengt stilt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! – og folket er utmattet.
Da tok en av mennene til orde og sa: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe i dag! Og folket er utmattet.
Da sa en mann i folket: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.
Da tok en av folket til orde og sa: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet være den mann som spiser mat i dag. Og folket var utmattet.
En mann fra folket sa: «Din far har sverget folket en alvorlig ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.' Derfor er folket utslitt.»
Da svarte en av folket og sa: "Din far har med ed bundet folket og sagt: 'Forbannet er den mann som spiser mat denne dagen.' Og folket var svært utmattet.
Da svarte en av folket og sa: "Faren din har pålagt folket en ed og sagt: Forbannet være den mannen som spiser noe mat i dag." Så var folket utmattet.
En av mennene sa: «Din far har latt folket avlegge en streng ed: 'Forbannet er den som spiser i dag,' og folket er utmattet.»
En av folket sa: «Din far har lagt folket under en streng ed og sagt: 'Forbannet er den som spiser mat i dag.'» Så folket var utmattet.
Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake.
Da svarte en av folket: «Faren din påla oss en streng ed: ‘Forbannet den som spiser noe mat denne dagen!’ og folket er utmattet.»
Da svarte en av folket og sa: Din far ga folket en streng ordre ved en ed og sa: Forbannet er den som spiser noe denne dagen. Men folket er svake.
En av folket svarte: "Din far har bundet folket med en streng ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.'" Folket var utmattet.
Then one of the men said, 'Your father solemnly charged the people, saying, ‘Cursed is the man who eats food today.’ That is why the people are faint.'
En av folket svarte: «Din far har lagt en hard ed på folket: 'Forbannet være den som spiser brød i dag.'» Og folket var utmattet.
Da svarede en Mand af Folket og sagde: Din Fader besvoer Folket haardeligen og sagde: Forbandet være hver Mand, som æder nogen Mad idag; og Folket var træt.
Then answered one of the people, and said, Thy father straitly charged the people with an oath, saying, Cursed be the man that eateth any food this day. And the people were faint.
En av folket svarte: 'Din far har strengt befalt folket med en ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag. Og folket var utslitt.'
Then one of the people said, "Your father strictly charged the people with an oath, saying, 'Cursed be the man who eats food today.'" And the people were faint.
Then answered one of the people, and said, Thy father straitly charged the people with an oath, saying, Cursed be the man that eateth any food this day. And the people were faint.
Da svarte en av folket og sa: Din far tok folk under en alvorlig ed og sa: Forbannet være den som spiser mat denne dagen. Og folket var svekket.
Da svarte en mann blant folket: «Din far har tvunget folket til en ed og sa: Forbannet er den som spiser mat i dag. Og folket er utmattet.»
Da sa en mann blant folket: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet være den som spiser noe i dag. Folket var svake.
En av mennene sa: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet er den som spiser mat i dag. Og folket var utmattet.
Then answered one of the people, and sayde: Thy father hath charged the people, and sayde: Cursed be euery ma that eateth oughte this daye. Neuertheles the people were faynte.
Then answered one of the people, and said, Thy father made the people to sweare, saying, Cursed be the man that eateth sustenance this day: and the people were faint.
Then aunswered one of the people, and sayde: Thy father made the people to sweare, saying: Cursed be the ma that eateth any sustenaunce this day. And the people were faynt.
Then answered one of the people, and said, Thy father straitly charged the people with an oath, saying, Cursed [be] the man that eateth [any] food this day. And the people were faint.
Then answered one of the people, and said, Your father directly charged the people with an oath, saying, Cursed be the man who eats food this day. The people were faint.
And a man of the people answereth and saith, `Thy father certainly adjured the people, saying, Cursed `is' the man who eateth food to-day; and the people are weary.'
Then answered one of the people, and said, Thy father straitly charged the people with an oath, saying, Cursed be the man that eateth food this day. And the people were faint.
Then answered one of the people, and said, Thy father straitly charged the people with an oath, saying, Cursed be the man that eateth food this day. And the people were faint.
Then one of the people said to him, Your father put the people under an oath, saying, Let that man be cursed who takes any food this day. And the people were feeble, needing food.
Then one of the people answered, and said, "Your father directly commanded the people with an oath, saying, 'Cursed is the man who eats food this day.'" The people were faint.
Then someone from the army informed him,“Your father put the army under a strict oath saying,‘Cursed be the man who eats food today!’ That is why the army is tired.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se bare hvordan øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30Hvor mye mer om folket hadde fått spise fritt i dag av byttet de fant hos fienden! Da ville ikke slaget mot filisterne vært så lite.
31Den dagen slo de filisterne fra Mikmas til Ajalon, og folket var svært utmattet.
32Da styrtet folket over byttet. De tok småfe og storfe og kalver, slaktet dem på bakken og spiste kjøttet med blodet.
33De meldte til Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blodet. Da sa han: Dere har handlet troløst! Rull straks en stor stein hit til meg!
34Saul fortsatte: Gå ut blant folket og si til dem: Kom fram til meg, hver med oksen sin og hver med sauen sin! Slakt her og spis, og synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blodet! Den natten brakte hele folket hver sin okse og slaktet dem der.
24Israels menn var hardt utmattet den dagen, og Saul la folket under ed og sa: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
25Hele hæren kom inn i skogen, og det var honning på marken.
26Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
27Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
35Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag. Men David sverget: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned!
38Da sa Saul: Kom hit, alle folkets ledere! Finn ut og se hvordan denne synden er oppstått i dag.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
29samt honning, smør, småfe og ost av kyr. Dette brakte de til David og folket som var med ham, for at de skulle spise. For de sa: Folket er sultne, utmattet og tørste i ørkenen.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
29Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for familien vår har et offer i byen, og broren min har gitt meg beskjed. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg slippe, så jeg kan se brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
30Da ble Saul brennende sint på Jonatan og sa til ham: «Din fordervede og opprørske sønn! Skjønner du ikke at du har valgt Isais sønn til din egen skam og til skam for din mors nakenhet?
28Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
29Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
22Hør nå også du på din tjenestekvinnes ord! La meg sette fram et stykke brød for deg, og spis, så får du styrke når du skal gå videre.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Da trengte tjenerne hans og også kvinnen seg inn på ham, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjødd kalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde deigen og bakte usyret brød.
25Så bar hun det fram for Saul og for tjenerne hans, og de spiste. Deretter sto de opp og gikk bort den natten.
20Straks falt Saul langstrakt til jorden, for han ble svært redd for Samuels ord. Han var også uten krefter, for han hadde ikke spist brød hele dagen og hele natten.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
9Han skrapte honningen ut i hendene sine og gikk videre mens han spiste. Så gikk han til sin far og sin mor og ga dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at honningen var skrapt ut av løvens skrott.
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han hadde sagt til deg: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann – derfor skal ikke liket ditt komme i dine fedres grav.
13Saul sa til ham: «Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg, ved at du ga ham brød og sverd og søkte råd hos Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg for å ligge i bakhold, slik som i dag?»
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
55slik at han ikke vil gi noen av dem noe av kjøttet av barna sine som han selv spiser, fordi han ikke har noe igjen – i beleiringen og trengselen som din fiende skal føre over deg i alle dine byer.
18Og til folket skal du si: Hellig dere for i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Det var godt for oss i Egypt! Nå vil Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.
12De ga ham et stykke fikenkake og to rosinkaker. Han spiste, og han kviknet til igjen; for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
3Men Jesus svarte dem: Har dere ikke engang lest dette, hva David gjorde da han ble sulten, han og de som var med ham?
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.