1 Samuelsbok 20:9
Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
Da sa Jonatan: Langt ifra! Om jeg visste med sikkerhet at min far hadde bestemt at ulykken skulle komme over deg, ville jeg da ikke fortalt deg det?
Jonatan svarte: «Langt ifra! Om jeg virkelig får vite at ulykken er bestemt av min far og kommer over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?»
Jonatan sa: Langt være det fra deg! For om jeg visste for visst at det onde var besluttet av min far å komme over deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?
Jonatan sa: 'Langt ifra! For hvis jeg virkelig visste at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke ha fortalt deg dette?'
Jonathan svarte: «Det være langt fra deg! Hvis jeg virkelig visste at ondskap var besluttet av min far mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?»
Og Jonathan sa: Det skal ikke skje deg; for hvis jeg visste med sikkerhet at noe ondt var bestemt av min far mot deg, ville jeg ikke ha sagt det til deg?
Jonathan svarte: Det er langt fra deg! Hvis jeg kunne vite at min far har bestemt seg for å gjøre noe ondt mot deg, skulle jeg da ikke fortelle deg det?
Jonatan svarte: 'På ingen måte! Hvis jeg med sikkerhet visste at min far hadde onde planer mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?'.
Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
Jonathan svarte: «Langt fra, for hvis jeg med sikkerhet visste at min far hadde bestemt å gjøre deg vondt, ville jeg uten tvil fortalt deg det.»
Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
Jonatan svarte: 'Det er utenkelig at jeg ikke skulle fortelle deg det, dersom jeg virkelig fikk vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg.'
Jonathan said, "Far be it from you! If I knew for certain that my father intended to harm you, wouldn't I tell you?"
Jonathan sa: Det være langt fra deg! For hvis jeg visste med sikkerhet at det onde var bestemt av min far til å komme over deg, skulle jeg ikke fortelle deg det?
Da sagde Jonathan: Det være langt fra dig; men dersom jeg kan vist fornemme, at det Onde er fuldkommeligen besluttet hos min Fader at komme over dig, skulde jeg da ikke give dig det tilkjende?
And Jonathan said, Far be it from thee: for if I knew certainly that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?
Jonatan svarte: "Langt derifra! Hvis jeg visste sikkert at det var bestemt ondt av min far mot deg, skulle jeg ikke da fortelle deg det?"
And Jonathan said, Far be it from you: for if I knew certainly that evil were determined by my father to come upon you, then would I not tell it to you?
And Jonathan said, Far be it from thee: for if I knew certainly that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?
Jonatan sa: "Det være langt fra deg; for hvis jeg visste at min far hadde besluttet å skade deg, skulle jeg ikke da fortelle deg det?"
Jonathan sa: «Det er utenkelig at du skal dø! Hvis jeg virkelig kjente til at min far hadde besluttet å gjøre deg ondt, ville jeg ikke da fortelle deg det?»
Jonatan sa: Det kommer ikke på tale; hvis jeg får vite at min far har bestemt noe ondt mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
Jonatan svarte: Aldri! Hvis jeg får vite at min far har onde hensikter mot deg, vil jeg ikke da varsle deg?
Ionathas sayde: That be farre from the, that I shulde perceaue my father to intende eny euell agaynst the, and shulde not tell the.
And Ionathan answered, God keepe that from thee: for if I knewe that wickednesse were concluded of my father to come vpon thee, would not I tell it thee?
And Ionathan aunswered, God kepe that from thee: For if I knewe that wickednesse were concluded of my fathere to come vpon thee, woulde not I tel it thee?
¶ And Jonathan said, Far be it from thee: for if I knew certainly that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?
Jonathan said, Far be it from you; for if I should at all know that evil were determined by my father to come on you, then wouldn't I tell you that?
And Jonathan saith, `Far be it from thee! for I certainly do not know that the evil hath been determined by my father to come upon thee, and I do not declare it to thee.'
And Jonathan said, Far be it from thee; for if I should at all know that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?
And Jonathan said, Far be it from thee; for if I should at all know that evil were determined by my father to come upon thee, then would not I tell it thee?
And Jonathan said, Do not have such a thought: for if I saw that my father was designing evil against you, would I not give you word of it?
Jonathan said, "Far be it from you; for if I should at all know that evil were determined by my father to come on you, then wouldn't I tell you that?"
Jonathan said,“Far be it from you to suggest this! If I were at all aware that my father had decided to harm you, wouldn’t I tell you about it?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
14Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
15Ta heller aldri din miskunn bort fra mitt hus til evig tid, heller ikke når HERREN utrydder hver mann av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
7«Sier han da: ‘Bra’, er det fred for din tjener. Men blir han rasende, så vit at han har bestemt seg for å gjøre ondt.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å felle uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
29Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for familien vår har et offer i byen, og broren min har gitt meg beskjed. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg slippe, så jeg kan se brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
30Da ble Saul brennende sint på Jonatan og sa til ham: «Din fordervede og opprørske sønn! Skjønner du ikke at du har valgt Isais sønn til din egen skam og til skam for din mors nakenhet?
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, blir verken du eller ditt kongedømme fast. Send nå bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens mann.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
13Ellers ville jeg ha satt mitt eget liv på spill, for ingenting blir skjult for kongen, og du ville ha holdt deg unna."
11I dag har øynene dine sett at Herren i dag gav deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se bare hvordan øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.
17Han sa: «Hva var ordet han talte til deg? Vær så snill, skjul det ikke for meg. Må Gud gjøre med deg både nå og siden hvis du skjuler for meg noe av alt det han har sagt til deg!»
15Er det i dag jeg første gang søker råd hos Gud for ham? Langt derifra! Måtte ikke kongen legge skyld på sin tjener eller på hele min fars hus; for din tjener visste ingenting om dette, verken lite eller mye.»
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
26så skal du si til dem: ‘Jeg la fram min bønn for kongen at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.’
27Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.