1 Samuelsbok 20:39
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
Gutten visste ingenting. Bare Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste saken.
Men gutten visste intet; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting. Bare Jonathan og David visste hva det handlet om.
Men gutten visste ingenting; kun Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ingenting om hva som foregikk; kun Jonathan og David kjente til det.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten skjønte ikke noe av dette. Bare Jonatan og David visste hva som ble ment med dette.
The boy knew nothing about this; only Jonathan and David knew of the matter.
Gutten forstod ingenting; bare Jonathan og David visste om saken.
Og Drengen vidste ikke Noget; alene Jonathan og David vidste Sagen.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste hva som foregikk.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonathan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste hva det dreide seg om.
Men gutten visste ikke noe om saken, bare Jonatan og David visste.
Gutten visste ingenting om dette, bare Jonatan og David var klar over hva som var avtalt.
And the boy knewe nothinge, onely Ionathas and Dauid knewe of ye matter.
But the boy knewe nothing: onely Ionathan and Dauid knew the matter.
But the lad wist nothing of the matter, only Ionathan an Dauid wist it.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy didn't know anything: only Jonathan and David knew the matter.
And the youth hath not known anything, only Jonathan and David knew the word.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy had no idea what was going on; only Jonathan and David had knowledge of it.
But the boy didn't know anything. Only Jonathan and David knew the matter.
(Now the servant did not understand any of this. Only Jonathan and David knew what was going on.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
36Han sa til gutten sin: «Løp og finn pilene som jeg skyter!» Gutten løp, og han skjøt pilen så den gikk forbi ham.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
38Jonatan ropte etter gutten: «Skynd deg! Fort deg! Stans ikke!» Gutten til Jonatan plukket opp pilene og kom til sin herre.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham det: Hvordan vet du at Saul og sønnen hans Jonatan er døde?
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
3Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinehas, Elis sønn, var prest for Herren i Sjilo og bar efoden. Folket visste ikke at Jonatan var gått.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
17Jonatan og Ahimaas sto ved En-Rogel. Tjenestekvinnen gikk og fortalte dem, og de gikk og fortalte det til kong David, for de kunne ikke vise seg og gå inn i byen.
18Men en ung mann fikk øye på dem og meldte det til Absalom. Da skyndte de to seg av sted og kom til huset til en mann i Bahurim. Han hadde en brønn i gården, og de steg ned i den.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
27Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
55Da Saul så David gå ut for å møte filisteren, sa han til Abner, hærføreren: «Hvem er denne gutten sønn av, Abner?» Abner svarte: «Så sant du lever, konge, jeg vet ikke.»
56Kongen sa: «Finn ut hvem denne unge mannen er sønn av.»
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.