1 Samuelsbok 14:27
Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde lagt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, stakk den i en honningkake, førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde latt folket sverge. Han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde lagt folket under ed. Så han rakte ut enden av staven han hadde i hånden og dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt faren sin sverge med folket, så han rakte ut enden av staven som var i hånden hans og dyppet den i en bikake og førte hånden til munnen, og øynene lyste opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far sverget folket, så han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken, og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonathan hørte ikke at faren hans hadde gitt folket en ed; derfor rakte han ut enden av staven som var i hånden hans, dyppet den i en honningkake og spiste av den; da ble øynene hans opplyst.
Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket avlegge eden. Han strakte staven sin inn i honningen og spiste, og straks ble hans øyne klare.
Jonatan hadde imidlertid ikke hørt at hans far hadde satt folket under eden. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden og dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen, og øynene hans kviknet opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far forbanne folket med eden. Så han rakte enden av staven han hadde i hånden, og dyppet den i honningkaken og førte den til munnen. Da lyste øynene hans opp.
Jonathan, however, had not heard his father make the people swear the oath. So he reached out the tip of the staff in his hand, dipped it into the honeycomb, and raised it to his mouth. His eyes then brightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far legge folket under ed, derfor rakte han frem den ende av staven som var i hans hånd og dyppet den i honningens kake. Han rakte hånden til munnen, og hans øyne lyste opp.
Men Jonathan havde ikke hørt det, der hans Fader besvoer Folket, og udrakte det Yderste af Kjeppen, som han havde i sin Haand, og dyppede den i en Honningkage; og han vendte sin Haand til sin Mund, og hans Øine saae klart.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket sverge en ed, så han rakte ut staven han hadde i hånden og dyppet den i et bihonning, førte hånden til munnen, og øynene hans ble lyse.
But Jonathan had not heard when his father charged the people with the oath, so he put out the end of the rod that was in his hand and dipped it in a honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes brightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt når faren hans tok folket under ed; derfor rakte han frem enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far ta eden av folket, og han strakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i vokskaka og tok hånden til munnen, og hans øyne ble skarpe.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far la folket under eden. Derfor rakte han ut enden av staven han hadde i hånden sin og dyppet den i honningkaken, og hans øyne ble lysere.
Men Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde pålagt folket eden. Han rakte ut staven i hånden, dyppet spissen i honningkakene og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans opp.
As for Ionathas he had not herde, that his father had charged the people, and he put forth his staff that he had in his hande, and dypped the ende of it in ye hony combe, and turned his hande to his mouth, and his eyes were lighted.
But Ionathan heard not when his father charged the people with the othe: wherefore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an hony combe, and put his hand to his mouth, and his eyes receiued sight.
But Ionathan hearde not whe his father charged the people with the oth, wherfore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an honie combe, & put his hande to his mouth, and his eyes receaued sight.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that [was] in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan didn't hear when his father charged the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
And Jonathan hath not heard of his father's adjuring the people, and putteth forth the end of the rod, which `is' in his hand, and dippeth it in the honeycomb, and bringeth back his hand unto his mouth -- and his eyes see!
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan, having no knowledge of the oath his father had put on the people, stretching out the rod which was in his hand, put the end of it in the honey, and put it to his mouth; then his eyes were made bright.
But Jonathan didn't hear when his father commanded the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan had not heard about the oath his father had made the army take. He extended the end of his staff that was in his hand and dipped it in the honeycomb. When he ate it, his eyes gleamed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Da tok en av folket til orde og sa: Din far har strengt stilt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! – og folket er utmattet.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se bare hvordan øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30Hvor mye mer om folket hadde fått spise fritt i dag av byttet de fant hos fienden! Da ville ikke slaget mot filisterne vært så lite.
25Hele hæren kom inn i skogen, og det var honning på marken.
26Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
8Etter noen dager kom han tilbake for å ta henne; han svingte av for å se på løvens skrott, og se, det var en bisverm og honning i løvens skrott.
9Han skrapte honningen ut i hendene sine og gikk videre mens han spiste. Så gikk han til sin far og sin mor og ga dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at honningen var skrapt ut av løvens skrott.
11De to viste seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer ut av hullene de har gjemt seg i!
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
7Våpenbæreren hans svarte: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå den veien du vil! Se, jeg er med deg, som ditt hjerte ønsker.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
13Spis honning, min sønn, for den er god, og honningkaken er søt for ganen din.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
38Jonatan ropte etter gutten: «Skynd deg! Fort deg! Stans ikke!» Gutten til Jonatan plukket opp pilene og kom til sin herre.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
3Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinehas, Elis sønn, var prest for Herren i Sjilo og bar efoden. Folket visste ikke at Jonatan var gått.
4Mellom passene som Jonatan ville gå over for å komme til filisternes forpost, var det en spiss klippe på den ene siden og en spiss klippe på den andre. Den ene het Boeses, og den andre het Sene.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
29samt honning, smør, småfe og ost av kyr. Dette brakte de til David og folket som var med ham, for at de skulle spise. For de sa: Folket er sultne, utmattet og tørste i ørkenen.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
3Jonatan slo den filistergarnisonen som var i Geba. Filisterne hørte det. Saul blåste i hornet over hele landet og sa: «La hebreerne høre det!»
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»