1 Samuelsbok 18:1
Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da David var ferdig med å tale med Saul, ble Jonatans liv knyttet til Davids liv, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da han hadde talt ferdig med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da David var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel sammenvevd med Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
Det skjedde, da han hadde talt ferdig til Saul, at sjelen til Jonathan ble bundet til sjelen til David, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, følte Jonathan en dyp forbindelse med David, og han elsket ham som seg selv.
Da David hadde fullført samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde at da han var ferdig med å tale til Saul, ble sjelen til Jonathan bundet sammen med David sin, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da David hadde sluttet å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget selv.
When David had finished speaking to Saul, Jonathan's soul was deeply connected to David's, and Jonathan loved him as much as he loved his own life.
Da han var ferdig med å tale til Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skede, der han havde endt at tale til Saul, da blev Jonathans Sjæl forbunden til Davids Sjæl, og Jonathan elskede ham som sin Sjæl.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da det skjedde, etter at han hadde snakket ferdig med Saul, ble Jonatans sjel forent med Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sitt eget liv.
And it came to pass, when he had finished speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Da han var ferdig med å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde, da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Og det skjedde da han var ferdig med å tale til Saul, at Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
Da samtalen mellom David og Saul var over, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og David ble like kjær for ham som hans eget liv.
And whan he had made an ende of talkynge with Saul, the soule of Ionathas was bounde with the soule of Dauid, and Ionathas loued him as his owne soule.
And when he had made an ende of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, & Ionathan loued him, as his owne soule.
And whe he had made an end of speaking vnto Saul, the soule of Ionathan was knit with the soule of Dauid, and Ionathan loued him as his owne soule.
¶ And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it cometh to pass, when he finisheth to speak unto Saul, that the soul of Jonathan hath been bound to the soul of David, and Jonathan loveth him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
And it came to pass, when he had made an end of speaking unto Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Now after David's talk with Saul was ended, the soul of Jonathan was joined with the soul of David, and David became as dear to him as his very life.
It happened, when he had made an end of speaking to Saul, that the soul of Jonathan was knit with the soul of David, and Jonathan loved him as his own soul.
Saul Comes to Fear David When David had finished talking with Saul, Jonathan and David became bound together in close friendship. Jonathan loved David as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å felle uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
25Hvordan er heltene falt midt i kampen! Jonatan, på dine høyder ligger du drept.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg; måtte han se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul fikk ham meget kjær, og han ble hans våpenbærer.
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, og i døden ble de ikke skilt. Raskere enn ørner var de, sterkere enn løver.
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn! Da ble Jonatan utpekt.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
2Filisterne kom tett innpå Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.
1David sa: Finnes det ennå noen som er igjen av Sauls hus, så jeg kan vise ham godhet for Jonatans skyld?
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom inn foran dem.
2Filisterne forfulgte Saul og sønnene hans; de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.