1 Samuelsbok 20:11
Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de to ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' De gikk begge ut på marken.
Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
Og Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk begge ut på marken.
Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken, og de gikk ut på marken.
Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut i marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
Jonathan sa: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de to gikk ut sammen i marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
Jonatan svarte David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut på marken.
Jonathan said to David, "Come, let us go out into the field." So both of them went out into the field.
Jonathan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Så gikk de begge ut på marken.
Da sagde Jonathan til David: Kom, saa ville vi gaae ud paa Marken; og de gik begge ud paa Marken.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut på marken." Så gikk de ut sammen på marken.
And Jonathan said to David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut på marken." Så gikk de begge ut på marken.
Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Og de gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. De gikk begge ut på marken.
Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de to gikk ut i åpen mark.
Ionathas sayde vnto Dauid: Come, let vs go forth into the felde. And they wente out both in to ye felde.
And Ionathan sayde to Dauid, Come and let vs goe out into the fielde: and they twaine went out into the fielde.
And Ionathan sayde vnto Dauid: Come, and let vs go out into the fielde. And they went out both of them into the fielde.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
Jonathan said to David, Come, and let us go out into the field. They went out both of them into the field.
And Jonathan saith unto David, `Come, and we go out into the field;' and they go out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said unto David, Come, and let us go out into the field. And they went out both of them into the field.
And Jonathan said to David, Come, let us go out into the country. And the two of them went out together into the open country.
Jonathan said to David, "Come, and let us go out into the field." They both went out into the field.
Jonathan said to David,“Come on. Let’s go out to the field.”When the two of them had gone out into the field,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
36Han sa til gutten sin: «Løp og finn pilene som jeg skyter!» Gutten løp, og han skjøt pilen så den gikk forbi ham.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
38Jonatan ropte etter gutten: «Skynd deg! Fort deg! Stans ikke!» Gutten til Jonatan plukket opp pilene og kom til sin herre.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
29Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for familien vår har et offer i byen, og broren min har gitt meg beskjed. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg slippe, så jeg kan se brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
7Våpenbæreren hans svarte: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå den veien du vil! Se, jeg er med deg, som ditt hjerte ønsker.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
5David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og jeg skulle sikkert sitte til bords hos kongen for å spise. La meg gå, så kan jeg gjemme meg ute på marken til den tredje kvelden.
11De to viste seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer ut av hullene de har gjemt seg i!
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!