1 Samuelsbok 20:10
Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
David sa til Jonatan: Hvem skal da fortelle meg det? Eller hva om din far svarer deg hardt?
Da sa David til Jonatan: «Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?»
David sa til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far svarer deg hardt?
David spurte Jonatan: 'Hvem skal fortelle meg om din fars svar, hvis han reagerer sterkt?'
David spurte Jonathan: «Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?»
Da sa David til Jonathan: Hvem skal si ifra til meg? Hva om din far svarer deg hardt?
David spurte Jonathan: Hvem skal da fortelle meg om din fars harde svar?
David spurte Jonatan: 'Hvem skal fortelle meg om din far gir et hardt svar?'.
Da sa David til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far gir deg et hardt svar?
Da spurte David: «Hvem skal da fortelle meg, eller hva om din far svarer deg på en hard måte?»
Da sa David til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far gir deg et hardt svar?
David spurte: 'Hvem skal fortelle meg om din far gir et hardt svar?'
David said to Jonathan, "Who will tell me if your father answers you harshly?"
David spurte Jonathan: Hvem skal da fortelle meg om din far svarer deg hardt?
Og David sagde til Jonathan: Hvo skal give mig (det Gode) tilkjende, eller hvad din Fader svarer dig haardeligen?
Then said David to Jonathan, Who shall tell me? or what if thy father answer thee roughly?
David sa til Jonatan: "Hvem vil da fortelle meg det, hvis din far gir et strengt svar?"
Then David said to Jonathan, Who shall tell me? Or what if your father answers you roughly?
Then said David to Jonathan, Who shall tell me? or what if thy father answer thee roughly?
Da sa David til Jonatan: "Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg strengt?"
David spurte Jonathan: «Hvem skal fortelle meg om din far svarer deg med vrede?»
David spurte Jonatan: Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?
David sa til Jonatan: Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer hardt?
Dauid sayde: Who shal brynge me worde, yf thy father geue the an harde answere?
Then said Dauid to Ionathan, Who shall tell me? How shall I knowe, if thy father answere thee cruelly?
Then sayd Dauid to Ionathan: Who shall tell me? how shall I knowe if thy father aunswere thee cruelly?
Then said David to Jonathan, Who shall tell me? or what [if] thy father answer thee roughly?
Then said David to Jonathan, Who shall tell me if perchance your father answer you roughly?
And David saith unto Jonathan, `Who doth declare to me? or what `if' thy father doth answer thee sharply?'
Then said David to Jonathan, Who shall tell me if perchance thy father answer thee roughly?
Then said David to Jonathan, Who shall tell me if perchance thy father answer thee roughly?
Then David said to Jonathan, Who will give me word if your father gives you a rough answer?
Then David said to Jonathan, "Who shall tell me if perchance your father answers you roughly?"
David said to Jonathan,“Who will tell me if your father answers you harshly?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
5David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og jeg skulle sikkert sitte til bords hos kongen for å spise. La meg gå, så kan jeg gjemme meg ute på marken til den tredje kvelden.
6Dersom din far savner meg, skal du si: ‘David ba meg innstendig om lov til å reise til Betlehem, byen sin, for der holder hele slekten et årlig offer.’»
7«Sier han da: ‘Bra’, er det fred for din tjener. Men blir han rasende, så vit at han har bestemt seg for å gjøre ondt.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
29Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for familien vår har et offer i byen, og broren min har gitt meg beskjed. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg slippe, så jeg kan se brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
30Da ble Saul brennende sint på Jonatan og sa til ham: «Din fordervede og opprørske sønn! Skjønner du ikke at du har valgt Isais sønn til din egen skam og til skam for din mors nakenhet?
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham det: Hvordan vet du at Saul og sønnen hans Jonatan er døde?
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
37Da gutten kom til stedet der pilen som Jonatan hadde skutt, lå, ropte Jonatan etter gutten: «Er ikke pilen lenger borte, der borte?»
9Deretter reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre kongen!» Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
17Da kjente Saul Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» David svarte: «Det er min stemme, min herre konge.»
18Så sa han: «Hvorfor jager min herre sin tjener? Hva har jeg gjort, og hvilken skyld har jeg?»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
8For dere har alle sammensverget dere mot meg! Ingen forteller meg at min sønn har sluttet pakt med Isais sønn. Ingen av dere bryr seg om meg og forteller meg at min sønn har egget min tjener til å reise seg mot meg for å ligge i bakhold, slik som i dag.»
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
56Kongen sa: «Finn ut hvem denne unge mannen er sønn av.»
11Vil borgerne i Kegila overgi meg i hans hånd? Vil Saul komme ned, slik din tjener har hørt? Herre, Israels Gud, si det, jeg ber deg, til din tjener. Herren svarte: Han kommer ned.