Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
Men David sverget igjen og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet. Men sannelig, så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han tenker: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
David sverget dessuten og sa: Din far vet vel at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: La ikke Jonatan få vite dette, så han ikke sørger. Men så sant HERREN lever og så sant din sjel lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget igjen og sa: 'Din far vet at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: 'Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli trist.' Men så sant Herren lever, så sant som du lever, er jeg bare ett skritt fra døden.'
David svarte igjen og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og som du selv lever, det er bare ett steg mellom meg og døden.»
Og David sverget videre og sa: Din far vet helt sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne; derfor sier han: La ikke Jonathan få vite om dette, så han ikke blir bedrøvet. Men, så sant Herren lever og så sant ditt liv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden.
David fortsatte å sverge og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, derfor sier han: Jonathan skal ikke vite dette, for det vil bedrøve ham. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget og sa: 'Din far vet med sikkerhet at jeg har funnet nåde i dine øyne. Derfor sier han: «La ikke Jonatan få vite dette, ellers vil han bli bedrøvet.» Men så sant Herren lever, og som du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden!'.
Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
David sverget videre og sa: «Din far vet uten tvil at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet.’ Men sant som HERREN lever, og sant som din sjel lever, er det bare et lite skritt mellom meg og døden.»
Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
Men David sverget igjen og sa: 'Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: «La ikke Jonatan vite dette, for da vil han bli bedrøvet.» Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.'
But David swore again and said, "Your father knows well that I have found favor in your eyes, and he thinks, 'Let Jonathan not know this, lest he be grieved.' But as the LORD lives and as your soul lives, there is but a step between me and death."
David sverget igjen og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han tenker: La ikke Jonathan vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant HERREN lever og så sant du lever, er det bare et steg mellom meg og døden.
Da svoer David fremdeles og sagde: Din Fader veed vist, at jeg har fundet Naade for dine Øine, derfor siger han: Jonathan skal ikke vide dette, det maatte bedrøve ham; og sandelig, (saa vist som) Herren lever, og (saa vist som) din Sjæl lever, (der er ikkun) ved et Trin imellem mig og imellem Døden.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
David svarte og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han tenker: 'La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet.' Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, det er bare ett skritt mellom meg og døden."
And David swore moreover, and said, Your father certainly knows that I have found favor in your eyes; and he says, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly, as the LORD lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
David sverget og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, så han ikke blir bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden."
Men David gjentok med ed og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.»
David sverget og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, for da vil han bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden.
Men David svarte med en ed og sa: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier til seg selv: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as the LORD liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
The sware Dauid agayne, and sayde: Thy father knoweth well, yt I haue founde fauoure in yi sighte, therfore shal he thynke: Ionathas shal not knowe of this, lest it greue him. Verely, as truly as the LORDE lyueth, and as truly as yi soule lyueth, there is but one steppe betwene me & death.
And Dauid sware againe and sayd, Thy father knoweth that I haue found grace in thine eyes: therefore he thinketh, Ionathan shall not knowe it, lest he be sorie: but in deede, as the Lord liueth, and as thy soule liueth, there is but a step betweene me and death.
And Dauid sware againe, and sayde: Thy father knoweth that I haue found grace in thyne eyes, & therfore he thinketh, Ionathan shall not knowe it, lest he be sory: And in very deede, euen as the Lorde lyueth, and as thy soule liueth, there is but a steppe betweene me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father certainly knoweth that I have found grace in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly [as] the LORD liveth, and [as] thy soul liveth, [there is] but a step between me and death.
David swore moreover, and said, Your father knows well that I have found favor in your eyes; and he says, Don't let Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Yahweh lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death.
And David sweareth again, and saith, `Thy father hath certainly known that I have found grace in thine eyes, and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved; and yet, Jehovah liveth, and thy soul liveth, but -- as a step between me and death.'
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
And David sware moreover, and said, Thy father knoweth well that I have found favor in thine eyes; and he saith, Let not Jonathan know this, lest he be grieved: but truly as Jehovah liveth, and as thy soul liveth, there is but a step between me and death.
But David took his oath again and said, Your father sees that I am dear to you; so he says to himself, Let Jonathan have no idea of this, for it will be a grief to him; but as the Lord is living, and as your soul is living, there is only a step between me and death.
David swore moreover, and said, "Your father knows well that I have found favor in your eyes; and he says, 'Don't let Jonathan know this, lest he be grieved:' but truly as Yahweh lives, and as your soul lives, there is but a step between me and death."
Taking an oath, David again said,“Your father is very much aware of the fact that I have found favor with you, and he has thought,‘Don’t let Jonathan know about this, or he will be upset.’ But as surely as the LORD lives and you live, there is about one step between me and death!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
14Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
15Ta heller aldri din miskunn bort fra mitt hus til evig tid, heller ikke når HERREN utrydder hver mann av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å felle uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, blir verken du eller ditt kongedømme fast. Send nå bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens mann.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
4Da sa David til ham: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra kampen, og mange av folket har falt og er døde. Også Saul og sønnen hans Jonatan er døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham det: Hvordan vet du at Saul og sønnen hans Jonatan er døde?
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
29Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for familien vår har et offer i byen, og broren min har gitt meg beskjed. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg slippe, så jeg kan se brødrene mine.’ Derfor kom han ikke til kongens bord.»
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
10David sa til Saul: «Hvorfor hører du på folks ord som sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?»
11I dag har øynene dine sett at Herren i dag gav deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
23Når det gjelder det vi to har avtalt, se, HERREN er mellom meg og deg til evig tid.»
24«Og se, slik som ditt liv i dag var dyrebart i mine øyne, slik må mitt liv være dyrebart i Herrens øyne, og må han redde meg fra all nød.»
21Og nå, se, jeg vet at du skal bli konge, og at Israels kongedømme skal bli grunnfestet i din hånd.
10Og David sa: «Så sant Herren lever: Enten slår Herren ham ned, eller dagen hans kommer og han dør, eller han går i krigen og omkommer.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av den ed ved Herren som var mellom David og Jonatan, Sauls sønn.