1 Samuelsbok 18:3
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Så sluttet Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan inngikk en pakt av kjærlighet til David fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt fordi han elsket ham som seg selv.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sin egen sjel.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som seg selv.
Deretter inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, for han elsket ham som sin egen sjel.
Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, for han elsket ham som sitt eget selv.
Jonathan made a covenant with David because he loved him as he loved his own life.
Jonatan og David sluttet en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan og David gjorde en Pagt, fordi han elskede ham som sin Sjæl.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan og David inngikk en pakt, fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Da inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan gjorde en pakt med David, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Da inngikk Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Så inngikk Jonathan og David en pakt, fordi Jonathan elsket David som sitt eget liv.
And Ionathas and Dauid made a couenaunt together, for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenant: for he loued him as his owne soule.
Then Ionathan and Dauid made a couenaunt, because he loued him as his owne soule.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
And Jonathan maketh -- also David -- a covenant, because he loveth him as his own soul,
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Then Jonathan and David made an agreement together, because of Jonathan's love for David.
Then Jonathan and David made a covenant, because he loved him as his own soul.
Jonathan made a covenant with David, for he loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Ta heller aldri din miskunn bort fra mitt hus til evig tid, heller ikke når HERREN utrydder hver mann av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
25Hvordan er heltene falt midt i kampen! Jonatan, på dine høyder ligger du drept.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å felle uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul fikk ham meget kjær, og han ble hans våpenbærer.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom inn foran dem.
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.
22Saul bød sine tjenere: «Tal i hemmelighet med David og si: Se, kongen har behag i deg, og alle hans tjenere elsker deg; så bli nå kongens svigersønn.»
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan, elsket og kjære i livet, og i døden ble de ikke skilt. Raskere enn ørner var de, sterkere enn løver.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av den ed ved Herren som var mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
7Våpenbæreren hans svarte: Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå den veien du vil! Se, jeg er med deg, som ditt hjerte ønsker.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
42Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn! Da ble Jonatan utpekt.