1 Samuelsbok 14:26
Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der rant det honning. Men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen rant; men ingen førte hånden opp til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, der fløt det av honning. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, se, da fløt honningen. Men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Når folket kom inn i skogen, så de honningen dryppe, men ingen tok det til munnen fordi de fryktet eden.
Og da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og når folket kom inn i skogen, var honningen dryppende; men ingen la hånd til munnen, for folket fryktet eden.
Da de kom inn i skogen, fløt honningen, men ingen rakte hånden frem for å ta av den, for folket fryktet eden.
Da trakk folket inn i skogen, se, dammen av honning fløt, men ingen rørte seg for å ta til seg noe, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen rant ned, men ingen rakte hånden til munnen, for de fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de at honningen dryppet, men ingen førte hånden til munnen, for folket fryktet edens orden.
Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
When the people entered the forest, they saw honey flowing, but no one dared to lift a hand to his mouth because the people were afraid of the oath.
Når folket kom til skogen, se, det dryppet honning, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet edens skyld.
Og Folket kom ind i Skoven, see, da flød Honningen; og Ingen lod sin Haand røre ved sin Mund; thi Folket frygtede for den Ed.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
When the people came into the forest, behold, the honey was dripping, but no one put his hand to his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
Når folket kom inn i skogen, se, så dryppet honningen; men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Og folket kom inn i skogen, og se, honningen rant, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet eden.
Da folket kom inn i skogen, så de honningen dryppet, men ingen tok hånd mot munnen sin, for folket fryktet eden.
Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen.
and whan the people came in to the wodd, beholde, the hony flowed, but no man put of it to his mouth with his hade: for the people were afraied because of the ooth.
And the people came into the wood, and beholde, the hony dropped, and no man mooued his hand to his mouth: for the people feared the othe.
And the people came into the wood: And behold, the honie dropped, and no man moued his hand to his mouth: for the people feared the oth.
And when the people were come into the wood, behold, the honey dropped; but no man put his hand to his mouth: for the people feared the oath.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
and the people come in unto the forest, and lo, the honey dropped, and none is moving his hand unto his mouth, for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
And when the people were come unto the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
But not a man put his hand to his mouth for fear of the curse.
When the people were come to the forest, behold, the honey dropped: but no man put his hand to his mouth; for the people feared the oath.
When the army entered the forest, they saw the honey flowing, but no one ate any of it, for the army was afraid of the oath.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Israels menn var hardt utmattet den dagen, og Saul la folket under ed og sa: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
25Hele hæren kom inn i skogen, og det var honning på marken.
27Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
28Da tok en av folket til orde og sa: Din far har strengt stilt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! – og folket er utmattet.
29Jonatan sa: Min far har brakt ulykke over landet. Se bare hvordan øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.
30Hvor mye mer om folket hadde fått spise fritt i dag av byttet de fant hos fienden! Da ville ikke slaget mot filisterne vært så lite.
43Saul sa til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte: Jeg smakte en liten bit honning med spissen av staven som jeg hadde i hånden. Se, jeg må dø.
8Etter noen dager kom han tilbake for å ta henne; han svingte av for å se på løvens skrott, og se, det var en bisverm og honning i løvens skrott.
9Han skrapte honningen ut i hendene sine og gikk videre mens han spiste. Så gikk han til sin far og sin mor og ga dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at honningen var skrapt ut av løvens skrott.
13Spis honning, min sønn, for den er god, og honningkaken er søt for ganen din.
29samt honning, smør, småfe og ost av kyr. Dette brakte de til David og folket som var med ham, for at de skulle spise. For de sa: Folket er sultne, utmattet og tørste i ørkenen.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
2Saul holdt til i utkanten av Gibea, under granatepletreet ved Migron. Med ham var omkring seks hundre mann.
11De to viste seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer ut av hullene de har gjemt seg i!
12Mennene ved forposten svarte Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi fortelle dere noe! Da sa Jonatan til våpenbæreren: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
9Sier de til oss: Stå stille til vi kommer bort til dere!, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.
16Har du funnet honning, spis bare det som er nok for deg; ellers blir du mett og må kaste det opp.
6Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren vil gjøre noe for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
22Alle israelittene som hadde gjemt seg i Efraims fjell-land, hørte at filisterne flyktet. Også de satte etter dem i kampen.
15Da kom det skrekk i leiren, ute på marken og blant hele folket. Forposten og røverflokken skjelvet de også. Jorden skalv, og det ble til en skjelving fra Gud.
7Han tok et par okser, stykket dem opp og sendte stykkene over hele Israels område med sendebud som sa: «Den som ikke drar ut etter Saul og Samuel, slik skal det gjøres med buskapen hans!» Da falt Herrens redsel over folket, og de dro ut som én mann.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
15Også jeg løftet min hånd og svor for dem i ørkenen at jeg ikke skulle føre dem inn i landet som jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, det fagreste av alle land,
27De fortalte og sa: Vi kom til landet du sendte oss til; ja, det flyter med melk og honning, og dette er frukten derfra.
15Se ned fra din hellige bolig, fra himmelen, og velsign ditt folk Israel og landet du har gitt oss, slik du sverget fedrene våre, et land som flyter av melk og honning.
7Den mette vraker honningkake, men for den sultne smaker selv det bitre søtt.
8«Har HERREN velvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.»
9«Bare gjør ikke opprør mot HERREN! Og dere må ikke være redde for folket i landet, for de blir vår føde. Deres vern er veket fra dem, men HERREN er med oss. Vær ikke redde for dem!»
6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene, som dro ut av Egypt, tok ende fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem se det landet som Herren med ed hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter med melk og honning.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
18Før solen gikk ned den sjuende dagen, sa byens menn til ham: «Hva er søtere enn honning, og hva er sterkere enn en løve?» Han sa til dem: «Hadde dere ikke pløyd med kviga mi, hadde dere ikke funnet gåten min.»
5Når Herren fører deg inn i landet til kanaaneerne, hittittene, amorittene, hivittene og jebusittene, slik han med ed lovet deg og fedrene dine, og gir deg det, et land som flyter av melk og honning, da skal du holde denne tjenesten i denne måneden.
22Og fordi de gir så mye melk, skal han spise rømme; ja, rømme og honning skal alle som er igjen i landet, spise.
35Folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag. Men David sverget: Må Gud gjøre så mot meg og mer til om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned!
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tyggd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med et meget stort slag.
9Han førte oss til dette stedet og ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.
32Da styrtet folket over byttet. De tok småfe og storfe og kalver, slaktet dem på bakken og spiste kjøttet med blodet.
25De tok med seg av landets frukt i hendene og brakte den ned til oss. De kom tilbake med melding og sa: Det landet som HERREN vår Gud gir oss, er godt.
15Da israelittene så det, sa de til hverandre: Hva er dette? — for de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Det er brødet som Herren har gitt dere å spise.
10Herrens frykt er ren, den står fast til evig tid. Herrens dommer er sannhet; de er alle rettferdige.
22Du gav dem dette landet som du hadde sverget å gi deres fedre, et land som flyter med melk og honning.