1 Samuelsbok 23:18
De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Så sluttet de begge en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De to sluttet en pakt for HERRENS ansikt. David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Så inngikk de to en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, og Jonatan dro hjem igjen.
De to inngikk da en pakt for Herrens ansikt. Og David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem.
Og de to inngikk en avtale foran Herren; og David ble i skogen, og Jonatan dro til sitt hus.
Så inngikk de en pakt for Herrens ansikt. David ble i skogen, mens Jonatan dro hjem igjen.
De to gjorde en pakt foran Herren. David ble værende i skogen, mens Jonathan dro hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
De to inngikk en pakt for Herren; David forble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
De to inngikk en pakt for Herrens ansikt, og David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.
The two of them made a covenant before the LORD. Then David remained in the woods, and Jonathan returned to his house.
De to sluttet en pakt framfor Herren. David ble i skogen, og Jonathan dro hjem.
Saa gjorde de begge en Pagt for Herrens Ansigt, og David blev i Skoven, men Jonathan gik til sit Huus.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
De to gjorde en avtale foran Herren, og David ble værende i skogen, mens Jonatan gikk hjem.
And they two made a covenant before the LORD; and David abode in the forest, and Jonathan went to his house.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn. Og David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
De inngikk en pakt før Herren, og David ble i skogen mens Jonatan dro hjem.
De to inngikk en pakt for Herrens åsyn; så ble David værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
Og de to gjorde en avtale foran Herren. David ble i Horesh, mens Jonatan dro hjem igjen.
And they made a couenaunt both together before the LORDE. And Dauid remayned in the wodd. As for Ionathas, he wente home agayne.
So they twaine made a couenant before ye Lorde: and Dauid did remaine in the wood: but Ionathan went to his house.
And they made a bond both of them together before the Lorde: And Dauid taried still in the wood, and Ionathan went to his house.
And they two made a covenant before the LORD: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
They two made a covenant before Yahweh: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And they make a covenant both of them before Jehovah; and David abideth in the forest, and Jonathan hath gone to his house.
And they two made a covenant before Jehovah: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And they two made a covenant before Jehovah: and David abode in the wood, and Jonathan went to his house.
And the two of them made an agreement before the Lord: and David went on living in Horesh, and Jonathan went back to his house.
They both made a covenant before Yahweh: and David stayed in the woods, and Jonathan went to his house.
When the two of them had made a covenant before the LORD, David stayed on at Horesh, but Jonathan went to his house.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene sine til gutten som var hos ham, og sa til ham: «Gå, bring dem inn til byen.»
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
15David forsto at Saul hadde dratt ut for å søke hans liv. David var i Sifs ørken, i skogen.
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
17Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
22Så sverg nå ved Herren for meg at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
5David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og jeg skulle sikkert sitte til bords hos kongen for å spise. La meg gå, så kan jeg gjemme meg ute på marken til den tredje kvelden.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.
16Saul og hans sønn Jonatan og folket som var hos dem, holdt til i Geba i Benjamin; filisterne lå i leir ved Mikmas.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde dratt opp med dem i leiren rundt omkring, sluttet seg også til Israel – til dem som var med Saul og Jonatan.
8Da sa Jonatan: Se, vi går over til disse mennene og viser oss for dem.
19Zifittene dro så opp til Saul i Gibea og sa: Skjuler ikke David seg hos oss i festningene i skogen, på Hakila-høyden, sør for Jesjimon?
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem etter ham.
3Hele forsamlingen sluttet pakt i Guds hus med kongen. Han sa til dem: Se, kongesønnen skal være konge, slik Herren har talt om Davids sønner.
17Jonatan og Ahimaas sto ved En-Rogel. Tjenestekvinnen gikk og fortalte dem, og de gikk og fortalte det til kong David, for de kunne ikke vise seg og gå inn i byen.
11De to viste seg for filisternes forpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer ut av hullene de har gjemt seg i!
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.