2 Kongebok 6:29
Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og åt ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg sønnen din, så skal vi spise ham. Men hun gjemte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi sønnen din, så spiser vi ham. Men hun skjulte sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: Gi hit din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: 'Gi meg din sønn, så vi kan spise ham,' men hun hadde skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham; og jeg sa til henne den neste dagen: "Gi meg din sønn, så vi kan spise ham; men hun har skjult sin sønn."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Dagen etter sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så spiser vi ham,' men hun hadde gjemt sin sønn.
Vi kokte da min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi nå sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.'
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.'
So we cooked my son and ate him. The next day, I said to her, 'Give me your son so we may eat him,' but she had hidden her son."
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Den neste dagen sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham.' Men hun skjulte sin sønn."
Saa have vi kogt min Søn og ædet ham; men der jeg sagde til hende paa den anden Dag: Giv din Søn hid og lad os æde ham, da havde hun skjult sin Søn.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun hadde skjult sønnen sin.
So we boiled my son, and did eat him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him: and she has hidden her son.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
Så kokte vi min sønn og spiste ham, og jeg sa til henne neste dag: Gi din sønn, så vi kan spise ham; men hun har gjemt bort sin sønn.
Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sin sønn.»
Så kokte vi min sønn, og vi spiste. Neste dag sa jeg til henne: Nå skal du gi din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt ham bort.
So we sod my sonne, & haue eaten him, and I sayde vnto her on ye thirde daye: Geue vs thy sonne and let vs eate him, but she hath hyd him awaye.
So we sod my sonne, and did eate him: & I saide to her the day after, Giue thy sonne, that we may eate him, but she hath hid her sonne.
And so we dressed my sonne, and dyd eate him: And I sayde to her the other day, bring thy sonne, that we may eate him: And she hath hyd her sonne.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him: and she hath hid her son.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, Give your son, that we may eat him; and she has hid her son.
and we boil my son and eat him, and I say unto her on the next day, Give thy son, and we eat him; and she hideth her son.'
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So we boiled my son, and did eat him: and I said unto her on the next day, Give thy son, that we may eat him; and she hath hid her son.
So, boiling my son, we had a meal of him; and on the day after I said to her, Now give your son for our food; but she has put her son in a secret place.
So we boiled my son, and ate him: and I said to her on the next day, 'Give your son, that we may eat him;' and she has hidden her son."
So we boiled my son and ate him. Then I said to her the next day,‘Hand over your son and we’ll eat him.’ But she hid her son!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, fikk folket se at han bar sekkestrie innenpå kroppen.
31Han sa: Gud la det gå meg ille og verre til om Elisas, Sjafats sønns, hode blir sittende på ham i dag!
29Dere skal spise kjøttet av sønnene deres, og kjøttet av døtrene deres skal dere spise.
19"Og denne kvinnens sønn døde om natten, for hun hadde ligget på ham."
20"Hun sto opp midt på natten, tok sønnen min fra siden min mens din tjenestekvinne sov, og hun la ham ved sitt bryst. Den døde sønnen sin la hun i mitt bryst."
21"Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, se, da var han død. Men da jeg så nøye på ham om morgenen, se, det var ikke min sønn som jeg hadde født."
22Den andre kvinnen sa: "Nei, min sønn er den levende, og din sønn er den døde!" Den første sa: "Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende!" Slik talte de for kongen.
23Da sa kongen: "Hun sier: Dette er min sønn, den levende, og din sønn er den døde; og hun andre sier: Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende."
10De medfølende kvinners hender kokte sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folks datter ble knust.
6Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette ute på marken, og det var ingen som skilte dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
7Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Overgi ham som slo sin bror, så vi kan drepe ham for brorens blod, han som drepte. Dermed vil vi også utrydde arvingen. Slik vil de slokke den gnisten jeg har igjen, så min mann ikke får navn og etterkommere på jorden.
25Kongen sa: "Del det levende barnet i to, og gi halvparten til den ene og halvparten til den andre."
26Da sa den kvinnen som hadde det levende barnet, til kongen, for hennes morsfølelser var blitt opprørt for sønnen hennes: "Å, min herre! Gi henne det levende barnet, og drep det ikke!" Men den andre sa: "Verken jeg eller du skal ha det. Del!"
27Da svarte kongen: "Gi henne det levende barnet, og drep det ikke! Hun er hans mor."
9Jeg lar dem spise kjøttet av sine sønner og kjøttet av sine døtre; hver skal spise sin venns kjøtt under beleiringen og i trengselen som deres fiender og de som står dem etter livet, fører dem inn i.
3De eter mitt folks kjøtt, de flår huden av dem og knuser knoklene deres; de skjærer dem opp som i gryta, som kjøtt i kjelen.
17En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk. Sykdommen hans ble så alvorlig at han til sist ikke pustet mer.
18Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, Guds mann? Er du kommet til meg for å minne om min skyld og la min sønn dø?
19Han sa til henne: Gi meg sønnen din! Han tok ham ut av fanget hennes, bar ham opp i loftskammeret der han bodde, og la ham på sengen sin.
20Så ropte han til Herren og sa: Herre, min Gud, vil du også gjøre ondt mot enken som jeg bor hos, så du lar sønnen hennes dø?
33Han sa: Kast henne ned! De kastet henne ned, og blodet hennes sprutet på veggen og på hestene; og han tråkket henne ned.
34Så gikk han inn og spiste og drakk. Deretter sa han: Ta dere av denne forbannede og begrav henne; hun er jo en kongedatter.
53Da skal du spise frukten av ditt morsliv, kjøttet av sønnene og døtrene dine som Herren din Gud har gitt deg, i den trengsel og nød som fienden vil trenge deg med.
55slik at han ikke vil gi noen av dem noe av kjøttet av barna sine som han selv spiser, fordi han ikke har noe igjen – i beleiringen og trengselen som din fiende skal føre over deg i alle dine byer.
56Den mest fornemme og bortskjemte kvinnen hos deg, som av finhet og skjørhet aldri har prøvd å sette fotsålen på jorden, hennes øye skal være ondt mot mannen i sin favn og mot sønnen og datteren sin,
57og mot etterbyrden som kommer ut mellom føttene hennes, og mot barna hun føder; for i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem, i den trengsel og nød som fienden fører over deg i dine byer.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: Vær så snill, ta også med et stykke brød i hånden.
12Hun sa: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød; bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kannen. Nå sanker jeg to vedpinner; så går jeg hjem og lager det til for meg og min sønn. Vi skal spise det og så dø.
13Da sa Elia til henne: Vær ikke redd! Gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten brødkake til meg og bær den ut til meg; deretter kan du lage til for deg og din sønn.
27Da tok han sin førstefødte sønn, den som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på muren. Da kom det stor vrede over Israel; de brøt opp fra ham og vendte tilbake til landet.
24Kvinnen hadde en gjødd kalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, tok mel, knadde deigen og bakte usyret brød.
20Du tok også dine sønner og dine døtre som du hadde født til meg, og du ofret dem til dem som mat. Var det for lite av din prostitusjon?
21Du slaktet mine barn og lot dem gå gjennom ilden for dem.
13Men moren hans sa til ham: Din forbannelse komme over meg, min sønn! Bare hør på meg, gå og hent dem til meg.
17Så gav hun den velsmakende maten og brødet hun hadde laget, i hendene på Jakob, sin sønn.
21Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
40De øste opp for mennene, så de kunne spise. Men straks de smakte på stuingen, skrek de og sa: "Død i gryta, Guds mann!" Og de kunne ikke spise.
41Han sa: "Hent mel!" Han kastet det i gryta og sa: "Øs opp for folket, så de kan spise." Da var det ikke lenger noe skadelig i gryta.
21Så vendte han tilbake fra ham, tok et par okser og slaktet dem. Med plogutstyret kokte han kjøttet og ga det til folket, og de spiste. Siden sto han opp, fulgte Elia og tjente ham.
9Da sa jeg: Jeg vil ikke være hyrde for dere. Den som dør, får dø, den som blir utryddet, får bli utryddet; og de som er igjen, får spise hverandres kjøtt.
26Mens Israels konge gikk forbi på muren, ropte en kvinne til ham: Hjelp, min herre konge!
28Da tok en av folket til orde og sa: Din far har strengt stilt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat i dag! – og folket er utmattet.
19Han sa til faren: "Hodet mitt, hodet mitt!" Faren sa til tjeneren: "Bær ham til moren hans."
5Jonadab sa til ham: Legg deg på sengen og late som du er syk. Når din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La min søster Tamar komme og gi meg mat; la henne lage retten for øynene mine, så jeg kan se det, og jeg vil spise fra hennes hånd.
23Samuel sa til kokken: «Sett fram den porsjonen jeg ga deg, den jeg sa til deg: Legg den hos deg.»
8Så hør nå på meg, min sønn, og gjør som jeg befaler deg.
15Før de brente fettet, kom også prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi kjøtt til presten, så han kan steike det! Han vil ikke ta kokt kjøtt fra deg, bare rått.»
7Min sjel nekter å røre det; det er som sykdom i mitt brød.