1 Samuelsbok 25:34
Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har hindret meg i å gjøre deg ondt: Hadde du ikke skyndt deg og kommet meg i møte, da ville det ikke ha vært igjen hos Nabal så mye som én av mannkjønn ved morgengry.
Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har hindret meg i å gjøre deg ondt: Hadde du ikke skyndt deg og kommet meg i møte, da ville det ikke ha vært igjen hos Nabal så mye som én av mannkjønn ved morgengry.
For sannelig, så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt: Hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte, ville det ikke ved morgengry ha vært igjen hos Nabal en eneste mannsperson.
For så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har hindret meg i å gjøre deg ondt: Hadde du ikke skyndt deg og kommet meg i møte, ville det ikke ha blitt igjen for Nabal en eneste av mannkjønn til morgengry.»
For sannelig, så sant HERREN, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt — hadde du ikke skyndt deg og kommet meg i møte, da hadde det ikke vært noen av mannkjønn igjen hos Nabal ved morgenlyset.
'Så sant Herren, Israels Gud, lever, Han som har holdt meg fra å skade deg, hadde du ikke skyndet deg og kommet meg i møte, ville ingen av Nabals mannlige familiemedlemmer ha vært i live ved morgengry.'
For så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, om du ikke hadde begynt å komme for å møte meg ville det ikke vært etterlatt hos Nabal en mann til morgenlyset.
For sannelig, så sant Herren Gud av Israel lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, dersom du ikke hadde skyndt deg og kommet imot meg, så ville ikke Nabal vært i live til morgenlyset, ingen som urinerer mot muren.
For, så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg fra å skade deg, hadde du ikke skyndet deg og kommet for å møte meg, ville ingen mann i Nabals hus være i live ved daggry.
For så sant Herren lever, Israels Gud, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte i dag, da ikke en mann ville ha blitt tilbake i Nabals hus ved morgengry, som gjør vannlatning mot veggen.»
For sannelig, så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg fra å gjøre deg vondt, hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte, da hadde det ikke blitt igjen til Nabal noen som urinerer mot veggen ved morgenlys.
«For så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg – hadde du ikke skyndt deg å møte meg, ville det ved daggry ikke vært igjen noe av Nabal, selv ikke det som er så ubetydelig som det som tisser mot veggen.»
For sannelig, så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg fra å gjøre deg vondt, hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte, da hadde det ikke blitt igjen til Nabal noen som urinerer mot veggen ved morgenlys.
For sannelig, så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å skade deg, hvis du ikke hadde hastet hit og kommet imot meg, da ville ikke Nabal hatt noen menn tilbake før morgenlyset.'
Otherwise, as surely as the Lord, the God of Israel, lives, who has prevented me from harming you, if you had not hurried to come to meet me, not one male belonging to Nabal would have been left alive by morning.
For så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg fra å gjøre deg ondt, hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte, ville ingen mannlig etterkommer ha blitt tilbake for Nabal til morgenlyset.'
Og sandelig, (saa vist som) Herren, Israels Gud, lever, som forhindrede mig, at jeg gjorde dig ikke Ondt, havde du ikke skyndet dig og kommet imod mig, da havde ikke Nabal beholdt tilovers indtil Morgen, naar det bliver lyst, En, som pisser paa Væggen.
For in very deed, as the LORD God of Israel liveth, which hath kept me back from hurting thee, except thou hadst hasted and come to meet me, surely there had not been left unto Nabal by the morning light any that pisseth against the wall.
Sannelig, som Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, hadde du ikke skyndet deg og kommet meg i møte, ville ingen mannlige i Nabals hus blitt etterlatt ved daggry.»
For indeed, as the LORD God of Israel lives, who has kept me back from harming you, unless you had hurried and come to meet me, surely by morning light no males would have been left to Nabal.
For in very deed, as the LORD God of Israel liveth, which hath kept me back from hurting thee, except thou hadst hasted and come to meet me, surely there had not been left unto Nabal by the morning light any that pisseth against the wall.
For sannelig, som Herren, Israels Gud lever, som har holdt meg tilbake fra å skade deg, dersom du ikke hadde skyndt deg og kommet for å møte meg, ville det ikke ha vært igjen så mye som en mann av Nabal ved morgengryet.
Så sant Herren, Israels Gud, lever, som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt, hvis ikke du hadde skyndt deg å komme meg i møte, hadde ingen av Nabals menn vært i live til morgengry.'
For sannelig, lik Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å skade deg, hadde du ikke skyndt deg og kommet meg i møte, hadde det ikke vært én mann igjen til morgenen av Nabals hus.
Sannelig, ved den levende Gud, Israels Gud, som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg vondt, hadde det ikke vært for at du kom imot meg så snart, så ville det ved daggry ikke vært en eneste mann igjen hos Nabal.
Verely (as truly as the LORDE the God of Israel lyueth, which hath hyndred me that I shulde do the no euell.) Yf thou haddest not met me in all the haist, Nabal shulde not haue had lefte him vntyll ye lighte mornynge, so moch as one that maketh water agaynst the wall.
For in deede, as the Lord God of Israel liueth, who hath kept me backe from hurting thee, except thou haddest hasted and met mee, surely there had not bene left vnto Nabal by the dawning of the day, any that pisseth against the wall.
For in very deede, as the Lorde God of Israel lyueth, which hath kept me backe from hurting thee: except thou haddest hasted and met me, surely there hadde not ben left vnto Nabal by the dawnyng of the day, any that pysseth against the wall.
For in very deed, [as] the LORD God of Israel liveth, which hath kept me back from hurting thee, except thou hadst hasted and come to meet me, surely there had not been left unto Nabal by the morning light any that pisseth against the wall.
For in very deed, as Yahweh, the God of Israel, lives, who has withheld me from hurting you, except you had hurried and come to meet me, surely there wouldn't have been left to Nabal by the morning light so much as one man-child.
And yet, Jehovah liveth, God of Israel, who hath kept me back from doing evil with thee, for unless thou hadst hasted, and dost come to meet me, surely there had not been left to Nabal till the light of the morning, of those sitting on the wall.'
For in very deed, as Jehovah, the God of Israel, liveth, who hath withholden me from hurting thee, except thou hadst hasted and come to meet me, surely there had not been left unto Nabal by the morning light so much as one man-child.
For in very deed, as Jehovah, the God of Israel, liveth, who hath withholden me from hurting thee, except thou hadst hasted and come to meet me, surely there had not been left unto Nabal by the morning light so much as one man-child.
For truly, by the living Lord, the God of Israel, who has kept me from doing you evil, if you had not been so quick in coming to me and meeting me, by dawn there would not have been in Nabal's house so much as one male living.
For indeed, as Yahweh, the God of Israel, lives, who has withheld me from hurting you, unless you had hurried and come to meet me, surely there wouldn't have been left to Nabal by the morning light so much as one who urinates on a wall."
Otherwise, as surely as the LORD, the God of Israel, lives– he who has prevented me from harming you– if you had not come so quickly to meet me, by morning’s light not even one male belonging to Nabal would have remained alive!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Hun sa til tjenerne sine: Gå i forveien! Se, jeg kommer etter dere. Men til sin mann Nabal sa hun ikke noe.
20Mens hun red på eselet og kom ned i skjul i fjellskråningen, se, da kom David og hans menn ned imot henne, og hun møtte dem.
21David hadde sagt: Sannelig, forgjeves har jeg voktet alt det denne eier i ørkenen, så ingenting ble borte av alt han har. Han har lønnet meg ondt for godt.
22Så må Gud gjøre med Davids fiender og enda mer, om jeg lar noen av mannkjønn bli igjen hos ham til i morgen tidlig!
23Da Abigail fikk se David, skyndte hun seg og steg av eselet. Hun falt på sitt ansikt for David og bøyde seg til jorden.
24Så kastet hun seg ned ved føttene hans og sa: Skylden er min, herre. La din tjenestekvinne få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
25Min herre, ta deg ikke nær av denne onde mannen Nabal. For slik som navnet hans er, slik er han: Nabal heter han, og dårskap følger ham. Men jeg, din tjenestekvinne, så ikke de unge mennene som min herre sendte.
26Og nå, min herre: Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, Herren har holdt deg tilbake fra å pådra deg blodskyld og fra å ta saken i egne hender. Må nå dine fiender og de som søker å gjøre min herre ondt, bli som Nabal.
27Og nå: Denne gaven som din tjenestekvinne har brakt min herre, må gis til de unge mennene som følger min herre.
28Tilgi, jeg ber, din tjenestekvinnes overtredelse! For Herren skal sannelig bygge min herre et varig hus. Min herre fører Herrens kriger, og det skal ikke finnes noe ondt hos deg alle dine dager.
30Når Herren gjør med min herre alt det gode han har talt om deg, og setter deg til fyrste over Israel,
31skal dette ikke bli deg til anstøt eller samvittighetsnag for min herre: at du utøste uskyldig blod og tok saken i egne hender. Og når Herren gjør vel mot min herre, da kom din tjenestekvinne i hu.
32Da sa David til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som i dag sendte deg for å møte meg!
33Velsignet være din klokskap, og velsignet være du, som i dag har holdt meg tilbake fra å pådra meg blodskyld og fra å ta saken i egne hender.
14Men en av de unge mennene fortalte Abigail, Nabals kone: Se, David sendte bud fra ørkenen for å velsigne vår herre, men han skjelte dem ut.
15Mennene har vært svært gode mot oss. De krenket oss ikke, og vi manglet ingenting hele tiden vi gikk omkring sammen med dem ute på marken.
2Det var en mann i Maon, og virksomheten hans var i Karmel. Mannen var svært rik; han hadde tre tusen sauer og tusen geiter. Det hendte at han holdt saueklipp i Karmel.
3Mannens navn var Nabal, og hans kones navn var Abigail. Kvinnen var klok og vakker, men mannen var hard og ond i sine gjerninger. Han var en kalebitt.
4David hørte i ørkenen at Nabal klippet sine sauer.
5Da sendte David ti unge menn og sa til dem: Gå opp til Karmel, gå til Nabal og hils ham i mitt navn.
6Dere skal si slik til ham: Må du leve! Fred over deg, fred over ditt hus og fred over alt du har.
7Jeg har hørt at du har saueklippere. Nå var dine gjetere sammen med oss; vi krenket dem ikke, og de manglet ikke noe hele den tiden de var i Karmel.
8Spør dine unge menn, så vil de fortelle deg. La mine unge menn finne velvilje i dine øyne, for vi er kommet på en god dag. Gi da, jeg ber, det som du har for hånden, til dine tjenere og til din sønn David.
9Da Davids unge menn kom, talte de til Nabal etter alle disse ordene i Davids navn, og så ventet de.
10Men Nabal svarte Davids tjenere: Hvem er David, og hvem er Isais sønn? I våre dager er det mange tjenere som bryter løs fra sine herrer.
11Skulle jeg ta mitt brød, mitt vann og mitt slaktede kjøtt som jeg har til saueklipperne mine, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor er fra?
35David tok imot det hun hadde brakt ham, og han sa til henne: Gå i fred hjem til huset ditt. Se, jeg har hørt på deg og vist deg velvilje.
36Abigail kom til Nabal. Se, han holdt et gjestebud hjemme, som et kongelig gjestebud. Nabal var ved godt mot, og han var svært beruset. Hun fortalte ham ikke noe, verken lite eller stort, før det lysnet.
37Om morgenen, da vinen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham dette. Da sank hjertet hans i brystet, og han ble som stein.
38Omtrent ti dager senere slo Herren Nabal, og han døde.
39Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Velsignet være Herren, som førte min sak i retten mot Nabal og holdt sin tjener tilbake fra ondskap. Herren lot Nabals ondskap komme over hans eget hode. Så sendte David bud og talte med Abigail for å ta henne til kone.
40Davids tjenere kom til Abigail i Karmel og sa til henne: David har sendt oss til deg for å ta deg til ham som hans kone.
17Da David hadde talt disse ordene til Saul, sa Saul: Er det din røst, min sønn David? Og Saul hevet sin røst og gråt.
18Han sa til David: Du er mer rettferdig enn jeg, for du har gjort godt mot meg, men jeg har gjort ondt mot deg.
19I dag har du vist at du har gjort godt mot meg, for Herren overgav meg i din hånd, og du drepte meg ikke.
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt flokken som kom mot oss, i vår hånd.»
10David sa til Saul: Hvorfor hører du på folks ord når de sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?
11Se, i dag har dine egne øyne sett at Herren i dag ga deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
12Se, min far, se fliken av kappen din i min hånd! Ved at jeg skar av fliken av kappen din og ikke drepte deg, skal du nå vite og se at det ikke er ondskap eller opprør i min hånd. Jeg har ikke syndet mot deg, men du ligger på lur etter livet mitt for å ta det.
13Herren skal dømme mellom meg og deg, og Herren skal hevne meg på deg; men min hånd skal ikke være mot deg.
8Hele Ahabs hus skal gå til grunne. Jeg vil utrydde fra Ahab enhver av mannkjønn, både den bundne og den frie, i Israel.
17Tenk nå ut og se hva du vil gjøre, for ulykken henger over vår herre og over hele hans hus. Han er en usling; det nytter ikke å snakke til ham.
33Eselinnen så meg og svingte unna for meg disse tre gangene. Hadde den ikke svingt unna for meg, ville jeg nå ha drept deg, men latt henne leve.
15David sa til Abner: Er ikke du en mann? Hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke voktet din herre, kongen? For en av folket kom for å drepe kongen, din herre.
23Herren vil gjengjelde hver mann etter hans rettferd og trofasthet. For Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke rekke ut hånden mot Herrens salvede.
10David sa: «Herre, Israels Gud, din tjener har sannelig hørt at Saul vil komme til Kegila for å ødelegge byen for min skyld.
6Da kalte Akis David til seg og sa: «Så sant Herren lever: Du er rettskaffen, og det er godt i mine øyne at du går ut og kommer inn sammen med meg i leiren. For fra den dagen du kom til meg og til i dag har jeg ikke funnet noe ondt hos deg. Men filisterfyrstene ser ikke med velvilje på deg.»
16«For kongen vil høre og berge sin tjenestekvinne fra hånden til den mannen som vil utrydde både meg og min sønn fra Guds arv.»
27Joab svarte: «Så sant Gud lever: Hadde ikke du talt, ville folket alt i morges ha trukket seg tilbake, hver fra å forfølge sin bror.»
21Og nå, se, jeg vet at du skal bli konge, og at Israels kongedømme skal bli grunnfestet i din hånd.