2 Krønikebok 18:32
Da vognstyrkens høvedsmenn så at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da vognstyrkens høvedsmenn så at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da sjefene for stridsvognene merket at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da vognførernes høvdinger så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da vognhøvdingene forsto at det ikke var Israels konge, vendte de om fra å forfølge ham.
Da vognkommandørene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra ham.
For det skjedde, da høvdingene over vognene oppdaget at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da kapteinene over vognene skjønte at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da vognene forstod at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake.
Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, snudde de seg bort fra ham.
Da vognkommandantene forsto at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
For da stridsvognførerne innså at det ikke var Israels konge, trakk de seg tilbake fra å forfølge ham.
Da vognkommandantene forsto at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da vognførerne så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
When the chariot commanders realized he was not the king of Israel, they turned away from pursuing him.
Da lederne av vognen så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Og det skede, der de Øverste for Vognene saae, at han var ikke Israels Konge, da vendte de sig tilbage bag fra ham.
For it came to pass, that, when the captains of the chariots perceived that it was not the king of Israel, they turned back again from pursuing him.
Da lederne av stridsvognene skjønte at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra å forfølge ham.
For when the captains of the chariots perceived that it was not the king of Israel, they turned back from pursuing him.
For it came to pass, that, when the captains of the chariots perceived that it was not the king of Israel, they turned back again from pursuing him.
Da lederne for vognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra å forfølge ham.
Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
Da lederne av vognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra å forfølge ham.
Da lederne for stridsvognene så at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
for whan the rulers of the charettes sawe that it was not ye kynge of Israel, they turned back from him.
For when the captaines of the charets saw that hee was not the King of Israel, they turned backe from him.
For it came to passe, that when the captaynes of the charets perceaued that it was not the king of Israel, they turned backe againe from him.
For it came to pass, that, when the captains of the chariots perceived that it was not the king of Israel, they turned back again from pursuing him.
It happened, when the captains of the chariots saw that it was not the king of Israel, that they turned back from pursuing him.
yea, it cometh to pass, at the heads of the charioteers seeing that it hath not been the king of Israel -- they turn back from after him.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw that it was not the king of Israel, that they turned back from pursuing him.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw that it was not the king of Israel, that they turned back from pursuing him.
Now when the captains of the war-carriages saw that he was not the king of Israel, they went back from going after him.
It happened, when the captains of the chariots saw that it was not the king of Israel, that they turned back from pursuing him.
When the chariot commanders realized he was not the king of Israel, they turned away from him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så dro Israels konge og Josjafat, kongen i Juda, opp til Ramot i Gilead.
30Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil gå forkledd i striden, men du kan ta på deg dine klær. Så forkledde Israels konge seg og gikk inn i striden.
31Kongen i Aram hadde gitt befaling til vognførerne sine, trettito i tallet: Dere skal ikke kjempe mot noen liten eller stor, bare mot Israels konge.
32Da vognførerne fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte.
33Da vognførerne så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra ham.
34Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom skjøtene i brynjen. Da sa kongen til vognstyreren: Snu vognen og før meg ut av leiren, for jeg er hardt såret.
35Striden tiltok den dagen, og kongen ble stående i vognen, vendt mot arameerne. Men om kvelden døde han, og blodet fra såret rant ned i vognkassen.
28Så dro Israels konge og Josjafat, Judas konge, opp til Ramot i Gilead.
29Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil kle meg ut og gå i krigen, men du, ta på deg dine klær! Så kledde Israels konge seg ut, og de gikk ut i krigen.
30Kongen av Aram hadde gitt denne ordren til vognstyrkens høvedsmenn: Dere skal ikke kjempe mot verken liten eller stor, bare mot Israels konge alene.
31Da vognstyrkens høvedsmenn så Josjafat, sa de: Det er Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud lot dem vende seg bort fra ham.
33Men en mann skjøt med buen på måfå og traff Israels konge mellom skjøtene i brynjen. Han sa til vognføreren: Snu og kjør meg ut av leiren, for jeg er hardt såret.
34Kampen tiltok den dagen, og Israels konge sto støttet i vognen, vendt mot arameerne, til kvelden kom; ved solnedgang døde han.
1Josjafat, kongen i Juda, vendte i fred tilbake til sitt hus i Jerusalem.
15Men kong Joram hadde vendt tilbake for å la seg lege i Jisre’el for de sårene arameerne hadde påført ham da han kjempet mot Hasael, kongen i Aram. Jehu sa: Hvis dere er enige med meg, la ingen flyktning slippe ut av byen for å gå og melde det i Jisre’el.
16Jehu steg opp i vognen og dro til Jisre’el, for Joram lå der, og Ahasja, kongen i Juda, hadde kommet ned for å se til Joram.
17Vakten sto på tårnet i Jisre’el. Da han så Jehus følge komme, sa han: Jeg ser et følge. Joram sa: Ta en rytter og send ham for å møte dem! Han skal si: Er alt vel?
18Rytteren red ut for å møte ham og sa: Så sier kongen: Er alt vel? Jehu svarte: Hva har du med vel å gjøre? Vend deg og følg etter meg! Vakten meldte: Budbæreren kom ut til dem, men han vender ikke tilbake.
19Da sendte han en annen rytter. Han kom til dem og sa: Så sier kongen: Er alt vel? Jehu svarte: Hva har du med vel å gjøre? Vend deg og følg etter meg!
20Vakten meldte igjen: Han er kommet ut til dem, men han vender ikke tilbake. Og måten han kjører på, er som Jehu, Nimsis sønn, for han kjører som en gal.
21Da sa Joram: Spenn for! De spente for hans vogn. Og Joram, Israels konge, og Ahasja, Judas konge, dro ut, hver i sin vogn. De møtte Jehu på jordstykket til Nabot jisreelitten.
16Da sa han: Jeg så hele Israel spredt over fjellene som sauer uten hyrde. Herren sa: De har ikke noen herre. La hver og en vende tilbake til sitt hus i fred.
17Da sa Israels konge til Josjafat: Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt?
15Da arameerne så at de var blitt slått av Israel, samlet de seg alle sammen.
27Så vendte alle mennene i Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og de vendte tilbake til Jerusalem med glede, for Herren hadde gitt dem glede over deres fiender.
17Han sa: Jeg så hele Israel spredt over fjellene, som sauer uten hyrde. Herren sa: De har ingen herre. La hver og en vende tilbake til sitt hus i fred.
18Israels konge sa til Josjafat: Sa jeg ikke at han ikke profeterer godt om meg, bare ondt!
15Han sa: «Hør, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og bli ikke motløse på grunn av denne store hæren, for striden er ikke deres, men Guds.
14Da Juda vendte seg om, se, da var kampen både foran og bak. De ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene.
6For Herren hadde latt arameernes leir høre lyden av vogner, lyden av hester, lyden av en stor hær. Da sa de til hverandre: Se, Israels konge har leid inn kongene hos hettittene og kongene i Egypt til å komme over oss.
14Så gikk Joab og folket som var med ham, fram mot arameerne til kamp, og de flyktet for ham.
10Frykten for Herren kom over alle kongerikene i landene rundt Juda, og de førte ikke krig mot Josjafat.
19Da gikk de ut av byen, de unge mennene hos provinsenes stormenn, og hæren som fulgte etter dem.
20Hver felte sin mann, og arameerne flyktet. Israel forfulgte dem, og Ben-Hadad, kongen av Aram, slapp unna på hest sammen med ryttere.
21Israels konge dro ut og slo hester og vogner, og han slo arameerne med et stort slag.
29Kong Joram vendte tilbake til Jisreel for å bli helbredet for de sårene arameerne hadde påført ham ved Rama da han kjempet mot Hasael, kongen i Aram. Ahasja, sønn av Joram, kongen i Juda, dro ned for å se til Joram, sønn av Ahab, i Jisreel, for han var syk.
4Men Josjafat sa til Israels konge: Søk likevel i dag råd hos Herren.
10Da sa Israels konge: «Å, ve! Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd.»
11Da ble Arams konge svært urolig for dette. Han kalte til seg tjenerne sine og sa: Vil dere ikke fortelle meg hvem av oss som står på Israels konges side?
16Da arameerne så at de var blitt slått av Israel, sendte de bud og brakte ut arameerne fra den andre siden av elven; Sjofak, hærføreren til Hadadeser, sto i spissen for dem.
41Han skyndte seg og tok bindet bort fra øynene, og Israels konge kjente ham igjen som en av profetene.
12Josjafat sa: «Hos ham er Herrens ord.» Så gikk Israels konge, Josjafat og Edoms konge ned til ham.
5Sendebudene kom tilbake til ham, og han sa til dem: Hvorfor har dere vendt tilbake?
19Da alle kongene som var tjenere under Hadadeser, så at de var blitt slått av Israel, sluttet de fred med Israel og tjente dem. Og arameerne våget ikke lenger å hjelpe ammonittene.
2I det tredje året dro Josjafat, kongen i Juda, ned til Israels konge.
15Da vant han hjertet til alle Judas menn som én mann, og de sendte bud til kongen: «Vend tilbake, du og alle dine tjenere.»
23Da snudde Joram vognen og flyktet, og han ropte til Ahasja: Svik, Ahasja!
33Mennene tok dette som et godt tegn, og de skyndte seg og tok ham på ordet: «Din bror Ben-Hadad!» Han sa: «Kom, hent ham!» Ben-Hadad kom ut til ham, og han lot ham stige opp i vognen.