2 Krønikebok 18:31
Da vognstyrkens høvedsmenn så Josjafat, sa de: Det er Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud lot dem vende seg bort fra ham.
Da vognstyrkens høvedsmenn så Josjafat, sa de: Det er Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud lot dem vende seg bort fra ham.
Da sjefene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: Det er Israels konge! Og de omringet ham for å angripe. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud fikk dem til å vende seg bort fra ham.
Da vognførernes høvdinger fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» De vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.
Da vognkommandørene så Jehosafat, sa de: 'Det er Israels konge.' Så omringet de ham for å kjempe. Men Jehosafat ropte, og Herren hjalp ham, og Gud snudde dem bort fra ham.
Da høvdingene over vognene så Josafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham for å kjempe, men Josafat ropte ut, og Herren hjalp ham; og Gud styrte dem bort fra ham.
Da kapteinene over vognene så Jehosjafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham for å kjempe, men Jehosjafat ropte ut, og Herren hjalp ham; Gud fikk dem til å trekke seg fra ham.
Da vognene satte etter Josjafat, trodde de at han var Israels konge, og de vendte seg for å kjempe mot ham. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; Gud dro dem bort fra ham.
Da vognkommandantene så Jehoshafat, sa de: 'Det er Israels konge!' Så vendte de seg mot ham for å kjempe, men Jehoshafat ropte høyt, og Herren hjalp ham og vendte dem bort fra ham.
Da vognkommandantene så Josjafat, sa de: Det er Israels konge! Og de omringet ham for å kjempe mot ham. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham, og Gud fikk dem til å vende seg fra ham.
Da stridsvognførerne så Jehoshaphat, ropte de: «Det er Israels konge!» De omringet ham for å angripe, men Jehoshaphat ropte, og HERREN hjalp ham; Gud befalte dem å trekke seg tilbake fra ham.
Da vognkommandantene så Josjafat, sa de: Det er Israels konge! Og de omringet ham for å kjempe mot ham. Men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham, og Gud fikk dem til å vende seg fra ham.
Da vognførerne så Josjafat, sa de: «Det må være Israels konge!» Så vendte de seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte ut, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.
When the chariot commanders saw Jehoshaphat, they thought, 'This is the king of Israel!' So they turned to attack him. But Jehoshaphat cried out, and the LORD helped him; God diverted them away from him.
Da lederne av vognen så Josjafat, sa de: 'Det er Israels konge.' Så vendte de seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham. Gud lokket dem bort fra ham.
Og det skede, der de Øverste for Vognene saae Josaphat, da sagde de: Han er Israels Konge, og de droge omkring imod ham at stride; men Josaphat raabte, og Herren hjalp ham, og Gud tilskyndte dem (at drage) fra ham.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they compassed about him to fight: but Jehoshaphat cried out, and the LORD helped him; and God moved them to depart from him.
Da lederne av stridsvognene så Josjafat, sa de: Det er Israels konge. Derfor omringet de ham for å kjempe, men Josjafat ropte ut, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.
And it happened, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they surrounded him to fight; but Jehoshaphat cried out, and the LORD helped him, and God moved them to depart from him.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they compassed about him to fight: but Jehoshaphat cried out, and the LORD helped him; and God moved them to depart from him.
Da lederne for vognene så Josafat, sa de: Det er Israels konge. Så vendte de seg for å kjempe mot ham, men Josafat ropte høyt, og Herren hjalp ham; og Gud fikk dem til å vike fra ham.
Da vognkommandantene fikk øye på Jehoshafat, sa de: 'Det er Israels konge,' og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Jehoshafat ropte, og Herren hjalp ham, og Gud vendte dem bort fra ham.
Da lederne av vognene så Josjafat, sa de: Dette er Israels konge. Derfor snudde de seg for å kjempe mot ham; men Josjafat ropte, og Herren hjalp ham; og Gud førte dem fra ham.
Så da lederne for stridsvognene så Josjafat, sa de: Dette er Israels konge. Og de snudde og omringet ham, men Josjafat ropte, og Herren kom ham til hjelp, og Gud drev dem bort fra ham.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they turned about to fight against him: but Jehoshaphat cried out, and Jehovah helped him; and God moved them [to depart] from him.
Now whan the rulers of the charrettes sawe Iosaphat, they thoughte: It is ye kynge of Israel, and they wete aboute to fighte agaynst him. But Iosaphat cryed, and the LORDE helped him. And God turned them from him:
And when the captaines of the charets saw Iehoshaphat, they sayde, It is the King of Israel: and they compassed about him to fight. But Iehoshaphat cryed, and the Lorde helped him & moued them to depart from him.
And when the captaynes of the charets saw Iehosaphat, they sayd, It is ye king of Israel: And therfore they compassed about hym to fight. But Iehosaphat cried out, and the Lord helped him, and God chased them away from him.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It [is] the king of Israel. Therefore they compassed about him to fight: but Jehoshaphat cried out, and the LORD helped him; and God moved them [to depart] from him.
It happened, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they turned about to fight against him: but Jehoshaphat cried out, and Yahweh helped him; and God moved them [to depart] from him.
And it cometh to pass at the heads of the charioteers seeing Jehoshaphat, that they have said, `The king of Israel he is,' and they turn round against him to fight, and Jehoshaphat crieth out, and Jehovah hath helped him, and God enticeth them from him,
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they turned about to fight against him: but Jehoshaphat cried out, and Jehovah helped him; and God moved them `to depart' from him.
And it came to pass, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, It is the king of Israel. Therefore they turned about to fight against him: but Jehoshaphat cried out, and Jehovah helped him; and God moved them [to depart] from him.
So when the captains of the war-carriages saw Jehoshaphat, they said, It is the king of Israel. And turning about, they came round him, but Jehoshaphat gave a cry, and the Lord came to his help, and God sent them away from him.
It happened, when the captains of the chariots saw Jehoshaphat, that they said, "It is the king of Israel!" Therefore they turned around to fight against him. But Jehoshaphat cried out, and Yahweh helped him; and God moved them to depart from him.
When the chariot commanders saw Jehoshaphat, they said,“He must be the king of Israel!” So they turned and attacked him, but Jehoshaphat cried out. The LORD helped him; God lured them away from him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så dro Israels konge og Josjafat, kongen i Juda, opp til Ramot i Gilead.
30Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil gå forkledd i striden, men du kan ta på deg dine klær. Så forkledde Israels konge seg og gikk inn i striden.
31Kongen i Aram hadde gitt befaling til vognførerne sine, trettito i tallet: Dere skal ikke kjempe mot noen liten eller stor, bare mot Israels konge.
32Da vognførerne fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte.
33Da vognførerne så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra ham.
32Da vognstyrkens høvedsmenn så at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
33Men en mann skjøt med buen på måfå og traff Israels konge mellom skjøtene i brynjen. Han sa til vognføreren: Snu og kjør meg ut av leiren, for jeg er hardt såret.
28Så dro Israels konge og Josjafat, Judas konge, opp til Ramot i Gilead.
29Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil kle meg ut og gå i krigen, men du, ta på deg dine klær! Så kledde Israels konge seg ut, og de gikk ut i krigen.
30Kongen av Aram hadde gitt denne ordren til vognstyrkens høvedsmenn: Dere skal ikke kjempe mot verken liten eller stor, bare mot Israels konge alene.
15Han sa: «Hør, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og bli ikke motløse på grunn av denne store hæren, for striden er ikke deres, men Guds.
16I morgen skal dere gå ned mot dem. De kommer opp gjennom Siss-stigningen, og dere skal finne dem ved enden av dalen, foran Jeruel-ørkenen.
17Det er ikke dere som skal kjempe i denne saken. Still dere opp, stå, og se Herrens frelse som er med dere, Juda og Jerusalem! Vær ikke redde og bli ikke motløse. I morgen skal dere gå ut mot dem, og Herren er med dere.»
18Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned for Herren og tilba Herren.
10Frykten for Herren kom over alle kongerikene i landene rundt Juda, og de førte ikke krig mot Josjafat.
14Da Juda vendte seg om, se, da var kampen både foran og bak. De ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene.
15Juda ga hærrop. Og idet mennene i Juda ga hærrop, slo Gud Jeroboam og hele Israel foran Abia og Juda.
16Israelittene flyktet for Juda, og Gud ga dem i deres hånd.
3Akab, Israels konge, sa til Josjafat, Judas konge: Vil du dra med meg til Ramot i Gilead? Han svarte: Jeg er som du, og mitt folk som ditt folk; jeg vil være med deg i krigen.
4Men Josjafat sa til Israels konge: Søk likevel i dag råd hos Herren.
12Josjafat sa: «Hos ham er Herrens ord.» Så gikk Israels konge, Josjafat og Edoms konge ned til ham.
1Josjafat, kongen i Juda, vendte i fred tilbake til sitt hus i Jerusalem.
2Jehu, sønn av Hanani, seeren, gikk ut for å møte ham og sa til kong Josjafat: Skal du hjelpe den ugudelige, og elsker du dem som hater Herren? På grunn av dette er det vrede over deg fra Herren.
29Frykt for Gud kom over alle rikene i landene omkring da de hørte at Herren hadde stridd mot Israels fiender.
1Deretter kom moabittene og ammonittene, og sammen med dem noen av meunittene, mot Josjafat for å føre krig.
2De kom og fortalte Josjafat: «En stor hær rykker mot deg fra den andre siden av havet, fra Edom. Se, de er i Haseson-Tamar; det er En-Gedi.»
3Da ble Josjafat redd. Han vendte seg til å søke Herren og utlyste faste for hele Juda.
4Han sa til Josjafat: Vil du gå med meg til krig mot Ramot i Gilead? Josjafat svarte Israels konge: Jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine.
5Josjafat sa også til Israels konge: La oss først søke Herren i dag.
14Så gikk Joab og folket som var med ham, fram mot arameerne til kamp, og de flyktet for ham.
27Så vendte alle mennene i Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og de vendte tilbake til Jerusalem med glede, for Herren hadde gitt dem glede over deres fiender.
12Se, Gud er med oss i spissen, og hans prester har trompetene for å blåse krigssignal mot dere. Israelitter, strid ikke mot Herren, deres fedres Gud, for dere vil ikke lykkes.
11Herren slo kusjittene foran Asa og Juda, og kusjittene flyktet.
25Han tok av hjulene på vognene deres, så de slet med å kjøre. Da sa egypterne: «La oss flykte for Israel, for Herren kjemper for dem mot egypterne.»
10Da sa Israels konge: «Å, ve! Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd.»
6For Herren hadde latt arameernes leir høre lyden av vogner, lyden av hester, lyden av en stor hær. Da sa de til hverandre: Se, Israels konge har leid inn kongene hos hettittene og kongene i Egypt til å komme over oss.
15Tidlig neste morgen sto tjeneren til Guds mann opp og gikk ut. Da fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Tjeneren sa til ham: Å, min herre! Hva skal vi gjøre?
7Han drog av sted og sendte bud til Josjafat, kongen i Juda: «Moabs konge har gjort opprør mot meg. Vil du gå med meg mot Moab for å føre krig?» Han svarte: «Jeg drar opp; jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
18På den tiden ble Israels sønner ydmyket, mens Judas sønner ble sterke, for de støttet seg til Herren, sine fedres Gud.
20De brøt opp tidlig om morgenen og dro ut til Tekoa-ørkenen. Da de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere stå fast. Tro på hans profeter, så skal dere ha framgang.»
17Da sa Israels konge til Josjafat: Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt?
18Israels konge sa til Josjafat: Sa jeg ikke at han ikke profeterer godt om meg, bare ondt!
24Selv om de kom med en liten flokk menn, gav Herren en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Over Joas fullbyrdet de straffedommer.
24Da Juda kom opp på vakttårnet i ørkenen og vendte seg mot hæren, fikk de se lik som lå falt til jorden; ingen hadde sluppet unna.
7Da kom en Guds mann til ham og sa: Konge, la ikke Israels hær komme med deg, for Herren er ikke med Israel, ikke med noen av Efraims menn.