2 Samuelsbok 19:2
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
Den dagen ble seieren til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
Joab fikk høre: 'Se, kongen gråter og sørger over Absalom.'
Og seieren den dagen ble til sorg for hele folket, fordi de hørte at kongen sørget over sin sønn.
Og seieren den dagen ble til sorg for hele folket; for folket fikk vite hvordan kongen var bedrøvet over sin sønn.
Seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for de hørte at kongen var bedrøvet over sin sønn.
Det ble fortalt Joab: 'Se, kongen gråter og sørger over Absalom.'
Og seieren den dagen ble snudd til sorg for folket, for folket fikk høre at kongen sørget over sin sønn.
Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, for de hørte at kongen sørget over sin sønn.
Og seieren den dagen ble snudd til sorg for folket, for folket fikk høre at kongen sørget over sin sønn.
Da ble det rapportert til Joab: "Se, kongen gråter og sørger over Absalom."
Joab was told, "The king is weeping and mourning over Absalom."
Folk fortalte Joab: 'Kongen gråter og sørger over Absalom.'
Og den Frelse blev paa den samme Dag til en Sorrig for alt Folket; thi Folket hørte paa den samme Dag, at der sagdes: Kongen er bedrøvet for sin Søn.
And the victory that day was turned into mourning unto all the people: for the people heard say that day how the king was grieved for his son.
Og den dagen ble seieren snudd til sorg for hele folket, for folket hørte at kongen sørget over sin sønn.
And the victory that day turned into mourning for all the people; for the people heard it said that day how the king was grieved for his son.
And the victory that day was turned into mourning unto all the people: for the people heard say that day how the king was grieved for his son.
Seieren den dagen ble til sørg for hele folket; for folket hørte den dagen at kongen sørget over sin sønn.
Og redningen den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hadde hørt den dagen at kongen sørget over sin sønn.
Og seieren den dagen ble til sorg for alle folket, for folket hørte at kongen sørget over sin sønn.
Og dagens seier ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi det ble sagt til folket: Kongen har stor sorg over sin sønn.
And so out of ye victory of yt daye there came a mourninge amonge all the people. For the people had herde the same daye, yt the kynge toke on heuely because of his sonne.
Therefore the victorie of that day was turned into mourning to all the people: for the people heard say that day, The King soroweth for his sonne.
And the victorie of that day was turned into mourning vnto al the people: for the people heard say that day howe ye king sorowed for his sonne.
And the victory that day was [turned] into mourning unto all the people: for the people heard say that day how the king was grieved for his son.
The victory that day was turned into mourning to all the people; for the people heard say that day, The king grieves for his son.
and the salvation on that day becometh mourning to all the people, for the people hath heard on that day, saying, `The king hath been grieved for his son.'
And the victory that day was turned into mourning unto all the people; for the people heard say that day, The king grieveth for his son.
And the victory that day was turned into mourning unto all the people; for the people heard say that day, The king grieveth for his son.
And the salvation of that day was changed to sorrow for all the people: for it was said to the people, The king is in bitter grief for his son.
The victory that day was turned into mourning to all the people; for the people heard it said that day, "The king grieves for his son."
So the victory of that day was turned to mourning as far as all the people were concerned. For the people heard on that day,“The king is grieved over his son.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
3Seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
5Kongen dekket ansiktet og ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
6Joab kom inn i huset til kongen og sa: «I dag har du gjort skam på ansiktet til alle dine tjenere, de som i dag har berget livet ditt og livet til dine sønner og døtre, dine koner og dine medhustruer.
34Absalom flyktet. Vaktgutten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, fra siden av fjellet.
35Da sa Jonadab til kongen: Se, kongens sønner kommer; det har gått slik din tjener sa.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn alle dagene.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
8Gå derfor nå ut og tal vennlig til dine tjenere! For ved Herren sverger jeg: Går du ikke ut, blir det ikke en mann igjen hos deg i natt. Dette vil bli verre for deg enn all ulykken som har rammet deg fra din ungdom og til nå.»
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
10Hele folket tvistet i alle Israels stammer og sa: «Kongen har fridd oss ut av våre fienders hånd, han reddet oss fra filisternes hånd, og nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.
4Kongen svarte dem: «Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre.» Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alle troppene dro ut, i hundre- og tusentall.
5Kongen bød Joab, Abisjai og Ittaj: «Skån den unge Absalom for min skyld.» Og alle hørte hvordan kongen gav alle høvedsmennene ordre om Absalom.
6Troppene dro ut på marken for å møte Israel, og slaget stod i Efraimskogen.
7Der ble Israels menn slått av Davids tjenere, og den dagen ble det et stort mannefall: tjue tusen.
8Kampen bredte seg over hele landet, og skogen gjorde ende på flere enn sverdet den dagen.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; ikke én av dem er blitt igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
32De begravde Abner i Hebron. Kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33Kongen sang en klagesang over Abner og sa: Skulle Abner dø slik en dåre dør?
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
39Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk og gråt, med hodet tildekket, og han gikk barbent. Alt folket som var med ham, hadde også tildekket hodet; de gikk opp mens de gråt.
18Mens Absalom ennå levde, hadde han reist seg en søyle i Kongedalen, for han sa: «Jeg har ingen sønn som kan holde minnet om navnet mitt oppe.» Han kalte søylen ved sitt navn, og den blir kalt Absaloms minnesmerke den dag i dag.
19Ahimaas, sønn av Sadok, sa: «La meg få løpe og bringe kongen det glade budskapet om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd.»
20Joab svarte: «I dag er du ikke en som bringer budskap. Du kan bringe budskap en annen dag, men i dag skal du ikke bringe budskap, for kongens sønn er død.»
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
36Hele folket la merke til det, og det behaget dem. Alt det kongen gjorde, var godt i hele folkets øyne.
37Den dagen forsto hele folket og hele Israel at det ikke var fra kongen at Abner, Ners sønn, ble drept.
38Kongen sa til sine tjenere: Vet dere ikke at en fyrste og en stor mann er falt i Israel i dag?
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og hele Israel med ham.
9Se, nå har han gjemt seg i en av hulene eller på et annet sted. Om noen faller i første sammenstøt, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant folket som følger Absalom.
23Hele landet gråt høyt, mens alt folket gikk forbi. Kongen gikk over Kedron-bekken, og alt folket dro forbi på veien mot ørkenen.
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
4Da sa David: Hva har hendt? Fortell meg! Han svarte: Folket har flyktet fra slaget; mange blant folket har også falt og dødd. Også Saul og sønnen hans, Jonatan, er døde.
4Da brast David og folket som var med ham ut i gråt, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.
29Kongen spurte: «Går det bra med den unge Absalom?» Ahimaas svarte: «Jeg så et stort oppstyr da Joab, kongens tjener, sendte meg, din tjener, av sted, men jeg vet ikke hva det gjaldt.»
32Kongen spurte kusjitten: «Går det bra med den unge Absalom?» Kusjitten svarte: «Må min herre kongens fiender og alle som reiser seg mot deg for å gjøre ondt, bli som den unge mannen.»
13En budbringer kom til David og sa: «Israels folks hjerter har vendt seg til Absalom.»
33Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Så kalte han på Absalom, og han kom til kongen og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden foran kongen. Da kysset kongen Absalom.
18Den sjuende dagen døde barnet. Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan skal vi da kunne si til ham at barnet er dødt? Han kan gjøre noe galt.
24Men kongen sa: «La ham gå til sitt hus; mitt ansikt skal han ikke se.» Absalom gikk da til sitt hus, og han så ikke kongens ansikt.
6Slik gjorde Absalom mot alle israelittene som kom til kongen for å få rett, og Absalom vant hjertene til Israels menn.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom tilbake.»