2 Samuelsbok 13:39
Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
Og kong David lengtet etter å dra ut til Absalom; for han hadde funnet trøst når det gjaldt Amnon, siden han var død.
Kong David ga opp å dra ut mot Absalom; han var blitt trøstet etter Amnon, som var død.
Kong Davids sjel lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnon, som jo var død.
Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnon, som var død.
Kong Davids sjel lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, da han var død.
Og sjelen til kong David lengtet etter å gå ut til Absalom; for han var trøstet angående Amnon, siden han var død.
Og kong David ønsket å reise ut til Absalom, for han hadde funnet trøst etter Amnon, som var død.
David, kongen, lengtet etter å gå ut til Absalom, for han hadde trøstet seg over Amnons død.
Kong David lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
Kong Davids hjerte lengtet etter å få møte Absalom, for han fant trøst i at Amnon nå var død.
Kong David lengtet etter å dra ut til Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
Kong David lengtet etter å gå ut mot Absalom, for han var trøstet etter Amnons død.
King David longed to go to Absalom, for he had been consoled concerning Amnon’s death.
Kong David lengtet etter å gå til Absalom, for han hadde sluttet å sørge over Amnon, siden han var død.
Og Kong Davids (Sjæl) længtes efter at drage ud til Absalom; thi han havde trøstet sig over Amnon, at han var død.
And the soul of king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
Kong David lengtet etter å gå ut til Absalom, for han hadde blitt trøstet over Amnons død.
And King David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, since he was dead.
And the soul of king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
[sinnet til] kong David lengtet etter å gå til Absalom; for han var trøstet over Amnon, for han var død.
Kong Davids ånd lengtet etter å dra til Absalom, for han hadde fått trøst for Amnon, som nå var død.
Og kong David lengtet etter å gå ut til Absalom; for han var trøstet etter Amnon, da han så at han var død.
Davids hjerte lengtet etter Absalom, for han var trøstet over Amnons død.
And kynge Dauid ceassed from goinge out agaynst Absalom, for he had comforted him selfe ouer Ammon that he was deed.
And King Dauid desired to go forth vnto Absalom, because he was pacified concerning Amnon, seeing he was dead.
And king Dauid desired to go foorth vnto Absalom: For where as Amnon was dead, he was comforted ouer him.
And [the soul of] king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
[the soul of] king David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
and `the soul of' king David determineth to go out unto Absalom, for he hath been comforted for Amnon, for `he is' dead.
And `the soul of' king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
And [the soul of] king David longed to go forth unto Absalom: for he was comforted concerning Amnon, seeing he was dead.
And the heart of David was wasted with desire for Absalom: for he was comforted for the death of Amnon.
[the soul of] king David longed to go forth to Absalom: for he was comforted concerning Amnon, since he was dead.
The king longed to go to Absalom, for he had since been consoled over the death of Amnon.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23To år senere hadde Absalom saueklipping ved Baal-Hatsor, som ligger ved Efraim, og Absalom innbød alle kongens sønner.
24Absalom kom til kongen og sa: Se, min tjener holder saueklipping. Måtte kongen og hans tjenere gå med din tjener.
25Kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, vi må ikke alle gå; det ville bli en byrde for deg. Han presset på ham, men han ville ikke gå; han velsignet ham i stedet.
26Da sa Absalom: Om ikke, så la Amnon, min bror, gå med oss. Kongen sa til ham: Hvorfor skulle han gå med deg?
27Men Absalom ga seg ikke og fikk overtalt ham. Så sendte han med ham Amnon og alle kongens sønner.
28Absalom ga sine tjenestegutter denne ordren: Se etter når Amnons hjerte er muntert av vin. Når jeg så sier til dere: ‘Slå Amnon i hjel!’, skal dere drepe ham. Vær ikke redde; er det ikke jeg som har gitt dere befaling? Vær sterke og vær tapre!
29Absaloms tjenestegutter gjorde med Amnon slik Absalom hadde befalt. Da reiste alle kongens sønner seg, hver steg opp på sitt muldyr og flyktet.
30Mens de var på veien, kom ryktet til David: Absalom har slått i hjel alle kongens sønner; ikke én av dem er blitt igjen.
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på jorden, og alle hans tjenere sto omkring ham med klærne sønderrevne.
32Men Jonadab, Sjimeas sønn, Davids bror, tok til orde og sa: Min herre må ikke tro at alle de unge mennene, kongens sønner, er drept; bare Amnon er død. Dette var nemlig besluttet av Absalom fra den dagen han krenket Tamar, hans søster.
33Så må ikke min herre kongen ta dette inn over seg og tro at alle kongens sønner er døde; bare Amnon er død.
34Absalom flyktet. Vaktgutten løftet blikket og så: Se, en stor skare kom på veien bak ham, fra siden av fjellet.
35Da sa Jonadab til kongen: Se, kongens sønner kommer; det har gått slik din tjener sa.
36Og mens han ennå talte, kom kongens sønner. De brast i gråt, og også kongen og alle hans tjenere gråt høyt og sårt.
37Men Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesjur. Og David sørget over sin sønn alle dagene.
38Absalom flyktet og dro til Gesjur og ble der i tre år.
1Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
2Det ble meldt til Joab: «Se, kongen gråter og sørger over Absalom.»
3Seieren den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hørte den dagen at kongen var bedrøvet over sin sønn.
4Og folket snek seg den dagen inn i byen, slik folk sniker seg inn, skamfulle, når de flykter i strid.
24David kom til Mahanaim. Absalom gikk over Jordan, han og hele Israel med ham.
32Absalom sa til Joab: «Se, jeg sendte bud til deg og sa: Kom hit, så vil jeg sende deg til kongen for å si: Hvorfor kom jeg fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg var blitt der. La meg nå få se kongens ansikt; er det skyld hos meg, så la ham drepe meg.»
33Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Så kalte han på Absalom, og han kom til kongen og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden foran kongen. Da kysset kongen Absalom.
13En budbringer kom til David og sa: «Israels folks hjerter har vendt seg til Absalom.»
1Joab, Serujas sønn, visste at kongens hjerte var vendt mot Absalom.
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sitt telt.
10Hele folket tvistet i alle Israels stammer og sa: «Kongen har fridd oss ut av våre fienders hånd, han reddet oss fra filisternes hånd, og nå har han flyktet fra landet for Absaloms skyld.
23Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg få ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.
24David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne, og hun fødte en sønn. Hun gav ham navnet Salomo. Herren elsket ham.
23Så brøt Joab opp, dro til Gesjur og brakte Absalom til Jerusalem.
24Men kongen sa: «La ham gå til sitt hus; mitt ansikt skal han ikke se.» Absalom gikk da til sitt hus, og han så ikke kongens ansikt.
28Absalom bodde i Jerusalem i to hele år uten å se kongens ansikt.
29Absalom sendte bud til Joab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme til ham. Han sendte en gang til, for annen gang, men han ville ikke komme.
1Det skjedde siden at Absalom, Davids sønn, hadde en vakker søster som het Tamar, og Amnon, Davids sønn, ble forelsket i henne.
4Han sa til ham: Hvorfor er du, kongesønn, så avmektig dag etter dag? Vil du ikke fortelle meg det? Amnon svarte: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster.
20Absalom, hennes bror, sa til henne: Har Amnon, din bror, vært hos deg? Nå, min søster, ti stille; han er din bror. Legg ikke dette på hjertet. Så bodde Tamar, ensom og forlatt, i sin bror Absaloms hus.
21Da kong David hørte om alt dette, ble han meget vred.
6Slik gjorde Absalom mot alle israelittene som kom til kongen for å få rett, og Absalom vant hjertene til Israels menn.
7Ved slutten av førti år sa Absalom til kongen: «La meg få gå og oppfylle mitt løfte som jeg har lovet Herren i Hebron.»
31David sa til Joab og til hele folket som var med ham: Riv klærne deres i stykker, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner! Kong David gikk selv bak båren.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå og hent den unge mannen Absalom tilbake.»
9Se, nå har han gjemt seg i en av hulene eller på et annet sted. Om noen faller i første sammenstøt, vil enhver som hører det, si: Det er blitt et nederlag blant folket som følger Absalom.
9Kongen sa til ham: «Gå i fred.» Så brøt han opp og dro til Hebron.
32Kongen spurte kusjitten: «Går det bra med den unge Absalom?» Kusjitten svarte: «Må min herre kongens fiender og alle som reiser seg mot deg for å gjøre ondt, bli som den unge mannen.»
5Kongen bød Joab, Abisjai og Ittaj: «Skån den unge Absalom for min skyld.» Og alle hørte hvordan kongen gav alle høvedsmennene ordre om Absalom.
19Ahimaas, sønn av Sadok, sa: «La meg få løpe og bringe kongen det glade budskapet om at Herren har fridd ham fra hans fienders hånd.»
17David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan.
14Da sa Joab: «Jeg vil ikke vente slik med deg.» Han tok tre spyd i hånden og stakk dem i Absaloms hjerte mens han ennå levde, der han hang i terebinten.
4Dette forslaget behaget Absalom og alle Israels eldste.