1 Mosebok 20:13
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: «Dette er den troskapen du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.»
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: «Dette er den troskapen du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.»
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godheten du skal vise meg: På hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den troskapen du skal vise meg: Ved hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.'"
Og det skjedde at da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den troskap du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.
Og da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er det løftet du gir meg: Overalt vi går, skal du si om meg: Han er min bror.'
Da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du kan vise meg, på hvert sted hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: «Du skal vise meg denne vennligheten; på hvert sted vi kommer til, si om meg: «Han er min bror.»
Da Gud lot meg vandre omkring fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne godhet: Si om meg overalt hvor vi kommer: Han er min bror.'
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis denne velviljen mot meg: Hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da det skjedde at Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den vennligheten du skal vise meg; uansett hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne lojaliteten som du kan gi meg: Overalt hvor vi kommer, si at jeg er din bror.'"
And when God caused me to wander from my father’s household, I said to her, “This is the kindness you can show to me: Everywhere we go, say about me, ‘He is my brother.’”
Og det skjedde, da Gud fikk meg til å vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: 'Dette er din kjærlighet du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: 'Han er min bror.'
Og det skede, den Tid Gud lod mig vanke hid og did af min Faders Huus, da sagde jeg til hende: Denne er den Barmhjertighed, som du skal gjøre imod mig: Paa hvert det Sted, hvor vi komme hen, saa siig om mig: Han er min Broder.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg forlate min fars hus, ba jeg henne om denne hjelpen: På hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.»
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, This is your kindness which you shall show unto me; at every place where we shall come, say of me, He is my brother.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er din kjærlighet som du skal vise meg. Overalt hvor vi går, si om meg: "Han er min bror."'"
Og da Gud lot meg vandre borte fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: Dette er den godhet du skal vise meg, at på hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud sendte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er tegn på din kjærlighet til meg; si overalt hvor vi kommer at jeg er din bror.
And after God caused me to wandre out of my fathers house I sayde vnto her: This kyndnesse shalt thou shewe vnto me in all places where we come that thou saye of me how that I am thy brother.
So whan God charged me to wadre out of my fathers house, I sayde vnto her: Shew this kyndnes vpon me, that, where so euer we come, thou saye of me, that I am thy brother.
Nowe when God caused me to wander out of my fathers house, I said then to her, This is thy kindnes that thou shalt shewe vnto me in all places where we come, Say thou of me, He is my brother.
And after God caused me to wander out of my fathers house, I sayde vnto her: this kyndnesse shalt thou shewe vnto me, in all places where we come, that thou say of me, he is my brother.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This [is] thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He [is] my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
and it cometh to pass, when God hath caused me to wander from my father's house, that I say to her, This `is' thy kindness which thou dost with me: at every place whither we come, say of me, He `is' my brother.'
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me. At every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me: at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
And when God sent me wandering from my father's house, I said to her, Let this be the sign of your love for me; wherever we go, say of me, He is my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
When God made me wander from my father’s house, I told her,‘This is what you can do to show your loyalty to me: Every place we go, say about me,“He is my brother.”’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Så kalte Abimelek på Abraham og sa til ham: «Hva er det du har gjort mot oss? Hva har jeg syndet mot deg siden du har brakt en stor skyld over meg og mitt rike? Slike gjerninger som ikke burde gjøres, har du gjort mot meg.»
10Abimelek sa til Abraham: «Hva var det du så siden du gjorde dette?»
11Abraham sa: «Jeg tenkte: Det finnes sannelig ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.»
12Dessuten er hun virkelig min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor; og hun ble min kone.
5Han sa jo selv til meg: «Hun er min søster», og også hun sa: «Han er min bror.» I hjertets oppriktighet og med rene hender har jeg gjort dette.
6Da sa Gud til ham i drømmen: «Også jeg vet at du gjorde dette i ditt hjertes oppriktighet, og jeg har holdt deg tilbake fra å synde mot meg; derfor lot jeg deg ikke røre henne.»
11Da han nærmet seg Egypt for å gå inn i landet, sa han til Sarai, sin kone: Se, jeg vet at du er en vakker kvinne.
12Når egypterne ser deg, vil de si: Dette er hans kone. Da kommer de til å drepe meg, men deg vil de la leve.
13Si, vær så snill, at du er søsteren min, så det går meg godt for din skyld, og livet mitt kan bli spart på grunn av deg.
18Da kalte farao Abram til seg og sa: Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din kone?
19Hvorfor sa du: Hun er søsteren min? Så tok jeg henne til kone. Men nå, her er din kone; ta henne og gå.
1Abraham brøt opp derfra og dro til Negev. Han slo seg ned mellom Kadesj og Sjur og bodde som fremmed i Gerar.
2Abraham sa om Sara, sin kone: «Hun er min søster.» Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud og hentet Sara.
22På den tiden sa Abimelek og Pikol, hærføreren hans, til Abraham: «Gud er med deg i alt du gjør.»
23«Sverg nå for meg ved Gud her at du ikke vil fare med svik mot meg, mine barn eller mine barnebarn, men at du vil vise meg og landet der du bor, den samme trofastheten som jeg har vist deg.»
9Abimelek kalte på Isak og sa: «Det er jo din kone! Hvordan kunne du si: Hun er min søster?» Isak svarte: «Jeg tenkte at jeg kunne komme til å miste livet på grunn av henne.»
10Abimelek sa: «Hva er det du har gjort mot oss? Det var like før en av folket hadde ligget med din kone, og da ville du ha brakt skyld over oss.»
14Da tok Abimelek småfe og storfe, tjenere og tjenestekvinner og ga det til Abraham; og han ga ham tilbake Sara, hans kone.
15Abimelek sa: «Se, landet mitt ligger foran deg; bosett deg der du synes det er best.»
16Til Sara sa han: «Se, jeg har gitt din bror tusen sølvstykker. Dette skal være for deg en oppreisning i alles øyne, for alle som er hos deg, og du er frikjent.»
27og han sa: «Velsignet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har forlatt sin miskunn og sin trofasthet mot min herre! Herren har ledet meg på veien til min herres brødres hus.»
7«Herren, himmelens Gud, som tok meg fra min fars hus og fra mitt fødeland, som talte til meg og som sverget for meg: ‘Til din ætt vil jeg gi dette landet,’ han skal sende sin engel foran deg, og du skal hente en kvinne til min sønn derfra.
40«Han sa til meg: ‘Herren, som jeg har vandret for hans ansikt, skal sende sin engel med deg og la din vei lykkes, så du kan ta en kvinne til min sønn fra min slekt og fra min fars hus.’»
41«Da skal du være fri fra eden min når du kommer til min slekt. Hvis de ikke vil gi henne til deg, skal du være fri fra eden min.»
12«Sverg nå for meg ved Herren at siden jeg har vist godhet mot dere, skal også dere vise godhet mot min fars hus og gi meg et sikkert tegn,
7Da mennene på stedet spurte om hans kone, sa han: «Hun er min søster.» Han våget ikke å si: «Hun er min kone», for han tenkte: «Ellers kommer mennene på stedet til å drepe meg for Rebekkas skyld,» for hun var vakker av utseende.
12Han sa: «Herren, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg i dag, og vis miskunn mot min herre Abraham.»
8Da sa Abram til Lot: Jeg ber deg, la det ikke være strid mellom meg og deg, og mellom mine hyrder og dine hyrder; for vi er jo brødre.
4Nei, du skal gå til landet mitt og til min slekt og hente en kone til min sønn Isak.»
5Tjeneren sa til ham: «Kanskje vil ikke kvinnen være villig til å følge meg til dette landet. Skal jeg da føre din sønn tilbake til landet du kom fra?»
23og han sa: «Hvem er din far? Si meg det, vær så snill. Finnes det i din fars hus et sted for oss å overnatte?»
37«Min herre tok meg i ed og sa: ‘Du skal ikke ta en kvinne til min sønn fra døtrene til kanaaneerne som jeg bor blant.’»
38«Nei, du skal gå til min fars hus og til min slekt og ta en kone til min sønn.»
14La det skje: Den unge kvinnen jeg sier til: ‘Senke krukken din, så jeg får drikke,’ og som svarer: ‘Drikk, og jeg vil også gi kamelene dine å drikke,’ – henne har du utpekt for din tjener Isak. Ved henne skal jeg vite at du har vist miskunn mot min herre.»
45Når din brors vrede vender seg fra deg og han glemmer det du har gjort mot ham, skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én dag?
3Bo som fremmed i dette landet, så vil jeg være med deg og velsigne deg. For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg vil stadfeste den eden jeg sverget til Abraham, din far.
9De sa til ham: Hvor er Sara, din kone? Han svarte: Der i teltet.