Forkynneren 2:20
Derfor ga jeg opp og lot mitt hjerte falle i fortvilelse over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Derfor ga jeg opp og lot mitt hjerte falle i fortvilelse over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Derfor lot jeg mitt hjerte fortvile over alt arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Da vendte jeg meg til å la mitt hjerte fortvile over alt det strevet jeg har strevd under solen.
Da vendte jeg meg til å la hjertet mitt fortvile over all den møye jeg hadde lagt ned under solen.
Da begynte jeg å miste håpet i mitt hjerte over alt arbeidet som jeg hadde gjort under solen.
Derfor begynte jeg å miste motet for alt arbeidet jeg har slitt med under solen.
Derfor ga jeg opp alt arbeid jeg hadde gjort under solen med en følelse av fortvilelse.
Så vendte jeg om og ga opp håpet på alt arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så gikk jeg i gang med å la mitt hjerte fortvile over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Derfor lot jeg mitt hjerte synke i fortvilelse over alt det arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så gikk jeg i gang med å la mitt hjerte fortvile over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.
Da ga jeg meg over til fortvilelse over alt det arbeid som jeg hadde strevd med under solen.
So I turned my heart to despair over all the hard work with which I had labored under the sun.
Derfor vendte jeg meg til å få mitt hjerte fortvilet over all flid som jeg hadde jobbet med under solen.
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Så vendte jeg tilbake for å få mitt hjerte til å fortvile over alt mitt arbeid som jeg hadde gjort under solen.
Therefore I turned my heart to despair over all the labor which I had done under the sun.
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Derfor begynte jeg å la mitt hjerte fortvile over alt det arbeidet jeg hadde gjort under solen.
Så vendte jeg meg om for å få mitt hjerte til å fortvile over alt arbeidet jeg har strevd med under solen.
Derfor vendte jeg meg til å legge mitt hjerte i fortvilelse over alt arbeidet som jeg hadde strevd med under solen.
Så ble minnet mitt til sorg for alt strevet jeg hadde gjort og all min visdom under solen.
So I turned me to refrayne my mynde from all soch trauayle, as I toke vnder the Sonne:
Therefore I went about to make mine heart abhorre all the labour, wherein I had trauailed vnder the sunne.
So I turned me to refrayne my mynde from all such trauayle as I toke vnder the sunne,
Therefore I went about to cause my heart to despair of all the labour which I took under the sun.
Therefore I began to cause my heart to despair concerning all the labor in which I had labored under the sun.
And I turned round to cause my heart to despair concerning all the labour that I laboured at under the sun.
Therefore I turned about to cause my heart to despair concerning all the labor wherein I had labored under the sun.
Therefore I turned about to cause my heart to despair concerning all the labor wherein I had labored under the sun.
So my mind was turned to grief for all the trouble I had taken and all my wisdom under the sun.
Therefore I began to cause my heart to despair concerning all the labor in which I had labored under the sun.
So I began to despair about all the fruit of my labor for which I worked so hard on earth.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Og alt hva mine øyne ønsket, undret jeg ikke dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede, for mitt hjerte frydet seg over alt mitt arbeid, og det var min del av alt mitt arbeid.
11Da så jeg på alle mine gjerninger som mine hender hadde gjort, og arbeidet jeg hadde strevd med, og se, alt var tomhet og jag etter vind, og det var ingen fordel under solen.
12Så vendte jeg meg for å se visdom, galskap og dårskap; for hva skal det mennesket gjøre, som kommer etter kongen? Det de allerede har gjort.
13Og jeg så at visdom har fordel framfor dårskap, som lys har fordel over mørke.
17Derfor hatet jeg livet, for arbeidet under solen syntes meg ondt; for alt er tomhet og jag etter vind.
18Jeg hatet alt mitt arbeid som jeg hadde gjort under solen, fordi jeg måtte etterlate det til en som kommer etter meg.
19Og hvem vet om han vil være vis eller en dåre? Men han skal herske over alt mitt arbeid som jeg har gjort, og brukt visdom på under solen; også dette er tomhet.
21For her er et menneske som arbeider med visdom, kunnskap og dyktighet, men må gi det til en annen som ikke har arbeidet for det; også dette er tomhet og en stor ulykke.
22Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid og all den umake han legger for dagen under solen?
23For alle hans dager er sorg, og hans arbeid er bekymring; også om natten finner hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.
24Er det ikke godt for et menneske å spise og drikke, og la sin sjel nyte det gode i sitt arbeid? Men også dette så jeg er fra Guds hånd.
25For hvem kan spise, og hvem kan skynde seg å nyte, mer enn jeg?
26For den som er god i Guds øyne, gir Han visdom, kunnskap og glede, men synderen gir Han den møye å samle og samle inn, for å gi til den som er god i Guds øyne; også dette er tomhet og jag etter vind.
13Jeg ga meg hen til å utforske og undersøke med visdom alt som skjer under himmelen; slik vondt strev har Gud gitt menneskenes barn å plage seg med.
14Jeg så alle gjerningene som er gjort under solen, og se, alt var tomhet og et jag etter vind.
16Jeg sa til meg selv: Se, jeg har samlet mer visdom enn alle som har vært i Jerusalem før meg, og hjertet mitt har sett mye visdom og kunnskap.
17Jeg ga meg til å forstå visdom, forstå dårskap og galskap; jeg innså også at dette er et jag etter vind.
7Jeg vendte meg igjen og så en tomhet under solen:
8Det er en som lever alene uten noen andre, verken sønn eller bror, men det er ingen ende på alt hans arbeid, og hans øyne blir ikke mette av rikdom. Han spør seg ikke selv: 'Hvem arbeider jeg for og lar sjelen min gå glipp av det gode?' Også dette er tomhet og en ond strev.
2Forgjengelighetens forgjengelighet, sa Forkynneren, forgjengelighetens forgjengelighet, alt er forgjengelighet.
3Hva får mennesket ut av alt sitt strev som det sliter med under solen?
15Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dårer, slik går det også meg, og hvorfor har jeg da vært så mye mer vis? Da sa jeg i mitt hjerte: Også dette er tomhet.
4Jeg så også at alt arbeid og all dyktighet i det som blir gjort, fører til misunnelse blant mennesker; også dette er forgjeves og som å jage etter vind.
15Derfor priste jeg gleden, fordi mennesket har ikke noe bedre under solen enn å spise, drikke og være glad. Dette følger ham i hans arbeid de dagene Gud har gitt ham under solen.
16Da jeg viet mitt hjerte til å forstå visdom og studere de anstrengelser som skjer på jorden—at noen ikke ser søvn verken dag eller natt—
17så jeg Guds verk, at mennesket ikke kan finne ut hva som skjer under solen. Selv om han strever med å finne det, kan han ikke finne det; ja, selv om den vise sier han forstår det, kan han likevel ikke finne det ut.
1Jeg sa i mitt hjerte: Nå vel, jeg vil prøve deg med glede, for å se det gode; men se, også dette var tomhet.
2Jeg sa til latteren: Du er gal, og til gleden: Hva skal du gjøre?
3Jeg søkte i mitt hjerte å stimulere kroppen med vin, mens jeg ennå ledet hjertet mot visdommen, for å holde fast ved dårskap inntil jeg kunne se hva menneskene burde gjøre under himmelen i deres korte liv.
4Jeg gjorde store verk, bygde hus og plantet vingårder for meg selv.
25Jeg vendte meg, jeg og mitt hjerte, for å forstå, utforske og søke visdommen og meningen, og for å forstå dårskapens ugudelighet og dumskapen av galskap.
9Hva får arbeideren ut av alt sitt strev?
10Jeg har sett den plagen Gud har gitt menneskene å slite med.
22Og jeg så at det ikke er noe bedre enn at mennesker gleder seg i sine gjerninger, for det er deres del. For hvem kan få dem til å se hva som skal skje etter dem?
8Alt er forgjengelig, sa Forkynneren, alt er forgjengelig.
9Alt dette har jeg sett, da jeg ga mitt hjerte til all gjerningen som skjer under solen; det er en tid da et menneske hersker over et annet til hans egen ulykke.
10Slik har jeg også sett de ugudelige begravet; de kom og gikk fra et hellig sted, og de ble glemt i byen der de hadde gjort rett. Dette er også forgjeves.
11For der det er mange ord, er det også mye forgjengelighet; hva har mennesket mer av det?
12For hvem vet hva som er godt for mennesket i livet, i hans få forgjengelige dager som han tilbringer som en skygge? For hvem kan gi beskjed til mennesket om hva som skal skje etter ham under solen?
16Når han også må spise i mørke alle sine dager, med mye sorg, sykdom og sinne?
15Jeg så alle som lever og vandrer under solen, hvordan de følger den unge som kommer etter kongen for å ta hans plass.
16Det er ingen ende på alle folkene som var før dem, likevel vil etterkommerne ikke glede seg over ham. Sannelig, også dette er tomhet og som å jage etter vind.
1Sannelig, alt dette har jeg tenkt over og forstått tydelig, at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Men ingen vet om kjærlighet eller hat av alt som ligger foran dem.
1Det er en ulykke jeg har sett under solen, og den er stor blant mennesker:
12Jeg forsto at det ikke finnes noe bedre enn å glede seg og gjøre godt i livet.
10Alt du finner å gjøre, gjør det med kraft, for i graven, dit du går, er det verken gjerning, planlegging, kunnskap eller visdom.
13Jeg har også sett denne visdommen under solen, og den virket stor for meg:
3Det er en ond ting blant alt som skjer under solen, at det skjer likt med alle, og menneskenes hjerter er fulle av ondskap, og det er galskap i deres hjerte mens de lever, og deretter drar de til de døde.
18Jeg sa til meg selv om menneskene, at Gud viser dem at de er som dyr.
1Deretter så jeg på alle de undertrykte som behandles dårlig under solen, og jeg så at de gråt uten at noen trøstet dem. De var maktesløse i hendene på de som undertrykte dem, og likevel var det ingen som ga dem trøst.