Jesaja 53:4
Sannelig, han tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter; likevel regnet vi ham som plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Sannelig, han tok våre sykdommer på seg og bar våre smerter; likevel regnet vi ham som plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Sannelig, han bar våre sorger og tok på seg våre smerter; likevel regnet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, det var våre sykdommer han bar, våre smerter tok han på seg. Men vi tenkte at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre sorger tok han på seg. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han har båret våre sorger og båret våre smerter; men vi anså ham for å være straffet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer bar han, våre smerter tok han på seg. Vi trodde han var rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Surely he took up our pain and bore our suffering, yet we considered him stricken by God, smitten by him, and afflicted.
Sannelig, han har båret våre sorglaster og tatt på seg våre smerter, men vi anså ham for å være rammet, slått ned av Gud og rammet av nød.
Sannelig, han tok på seg våre lidelser, og bar våre sorger. Likevel anså vi ham rammet, slått av Gud, og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi derimot regnet han for å være slått, rammet av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Men vi regnet ham som plaget, slått av Gud og rammet.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre plager og bar våre sorger; likevel betraktet vi ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Surely he has borne our griefs, and carried our sorrows: yet we considered him stricken, struck by God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Sannelig, han tok på seg våre sykdommer og bar våre lidelser; men vi regnet ham som plaget, rammet av Gud og kvalt.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han; men vi regnet ham som rammet, slått av Gud og plaget.
Men det var våre plager han tok, våre sykdommer bar han; mens vi regnet ham som en som var plaget, på hvem Guds slag var kommet.
Surely{H403} he hath borne{H5375} our griefs,{H2483} and carried{H5445} our sorrows;{H4341} yet we did esteem{H2803} him stricken,{H5060} smitten{H5221} of God,{H430} and afflicted.{H6031}
Surely{H403} he hath borne{H5375}{(H8804)} our griefs{H2483}, and carried{H5445}{(H8804)} our sorrows{H4341}: yet we did esteem{H2803}{(H8804)} him stricken{H5060}{(H8803)}, smitten{H5221}{(H8716)} of God{H430}, and afflicted{H6031}{(H8794)}.
Howbeit (of a treuth) he only taketh awaye oure infirmite, & beareth oure payne: Yet we shal iudge him, as though he were plaged and cast downe of God:
Surely hee hath borne our infirmities, and caried our sorowes: yet wee did iudge him, as plagued, and smitten of God, and humbled.
Howbeit, he only hath taken on him our infirmitie, and borne our paynes: Yet we dyd iudge hym as though he were plagued, and cast downe of God.
¶ Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows: yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
Surely our sicknesses he hath borne, And our pains -- he hath carried them, And we -- we have esteemed him plagued, Smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
Surely he hath borne our griefs, and carried our sorrows; yet we did esteem him stricken, smitten of God, and afflicted.
But it was our pain he took, and our diseases were put on him: while to us he seemed as one diseased, on whom God's punishment had come.
Surely he has borne our sickness, and carried our suffering; yet we considered him plagued, struck by God, and afflicted.
But he lifted up our illnesses, he carried our pain; even though we thought he was being punished, attacked by God, and afflicted for something he had done.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5 Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi blitt helbredet.
6 Vi gikk oss alle vill som sauer, vi vendte oss hver til vår egen vei; men Herren lot all vår skyld ramme ham.
7 Han ble pint, men han åpnet ikke sin munn; som et lam som blir ført til slakt, og som en sau som tier når den klippes, så åpnet han ikke munnen.
8 Han ble arrestert og dømt og fikk ingen rettferdighet. Hvem i hans slekt tenkte på at han ble utryddet fra de levendes land, straffet for mitt folks overtredelser?
9 Hans grav ble hos de ugudelige, og hos en rik mann i hans død; selv om han ikke hadde gjort noe vold, og det ikke var svik i hans munn.
10 Men det var Herrens vilje å knuse ham med lidelse. Når hans liv er gitt som et skyldoffer, skal han se sin ætt og få forlenget sine dager; Herrens vilje skal lykkes gjennom hans hånd.
11 Etter å ha kjent lidelse, skal han se det og bli tilfreds; gjennom sin kunnskap skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange, for han bærer deres misgjerninger.
12 Derfor vil jeg gi ham en del blant de store, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Han bar manges synder og gikk i forbønn for overtredere.
1 Hvem trodde på det vi har hørt, og for hvem har Herrens kraft blitt åpenbart?
2 For han vokste opp som en ung plante foran ham, som en rot fra tørr jord. Han hadde ingen skjønnhet eller prakt; da vi så ham var det ingenting ved hans utseende som tiltalte oss.
3 Han var foraktet og forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt ansikt for, foraktet, og vi regnet ham for intet.
17 Dette var for at det skulle bli oppfylt som er sagt ved profeten Jesaja: 'Han tok våre plager og bar våre sykdommer.'
23 Han som ikke svarte med skittkast når han ble hånet, og truet ikke når han led, men overlot saken til ham som dømmer rettferdig.
24 Han som selv bar våre synder i sitt legeme på treet, for at vi, døde for synden, skal leve for rettferdigheten, ved hans sår er dere leget.
19 Har du helt forkastet Juda? Eller har du avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss så ingen helbredelse finnes? Vi ventet fred, men det er ingen godhet, vi ventet en tid for helbredelse, men se, det er forferdelse.
13 Se, min tjener skal handle klokt, han skal opphøyes og heves og bli svært høy.
14 Slik mange ble forskrekket over deg, så var hans utseende vansiret mer enn noen andres, og hans skikkelse mer enn menneskers.
19 Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
12 Er det ingenting for dere, alle som går forbi veien? Se og merk dere, om det er noen smerte som min, som er tilfalt meg; for Herren har bedrøvet meg på sin voldsomme vredes dag.
13 Han sendte ild fra det høye, ned i beina mine, og behersket den. Han spente et nett for føttene mine, førte meg tilbake. Han gjorde meg ensom og svak hele dagen.
14 Mine overtredelsers åk er bundet av hans hånd, de er sammenflettet, de har kommet opp over nakken min. Han lot min styrke falde. Herren har gitt meg i deres hender, jeg kan ikke reise meg.
9 I all deres nød var han ikke fjern; hans ansikts engel frelste dem. I sin kjærlighet og i sin medfølelse gjenløste han dem; han løftet dem opp og bar dem alle dager i gamle tider.
12 For våre overtredelser er mange foran deg, og våre synder vitner mot oss; for våre overtredelser er med oss, og vi kjenner våre misgjerninger,
24 Dere som frykter Herren, pris ham, ære ham, hele Jakobs ætt; frykt ham, hele Israels ætt!
33 I hans fornedrelse ble hans dom fullført. Hvem kan fortelle om hans etterkommere? For hans liv er tatt bort fra jorden.
18 Jeg så hans veier, men jeg vil helbrede ham, lede ham og igjen gi trøst til ham og hans sørgende.
28 Skriften ble oppfylt: "Han ble regnet blant lovbryterne."
4 Det er ingenting friskt i kroppen min på grunn av din vrede, det er ingen fred i beina mine på grunn av min synd.
17 Han bar sitt kors og gikk ut til stedet som kalles Hodeskallen, på hebraisk Golgata,
6 Og hvis noen spør ham: Hva er disse sårene i hendene dine? da skal han si: Det er sårene som jeg fikk i vennenes hus.
3 Han helbreder dem som har et knust hjerte, og forbinder deres sår.
26 Deres hjem skal bli øde, ingen skal bo i deres telt.
35 De slo meg, vil du si, men det gjorde ikke vondt; de slo meg, men jeg merket det ikke. Når skal jeg våkne opp? Jeg vil søke det igjen.
14 Derfor har Herren vært nøye på det onde og latt det komme over oss, for Herren vår Gud er rettferdig i alle sine handlinger som han har utført; men vi har ikke lyttet til stemmen hans.
32 Han skal overgis til hedningene, bli hånet, mishandlet og spyttet på;
1 Jeg er mannen som har sett nød under hans strenge ris.
3 Plogmennene har pløyd på ryggen min, de har laget dype furer.
22 Men så lenge hans kropp er med ham, må den føle smerte, og hans sjel må sørge mens den er hos ham.
19 Han blir også tuktet med smerter på sitt sykeleie og med pine gjennom mange bein,
43 Men du dekket oss med vrede og forfulgte oss, du drepte uten skånsomhet.
20 Du kjenner min vanære, skam og skamfert; alle mine motstandere er for deg.
32 For selv om han sørger, vil han vise miskunn i sin store nåde.
21 For den som ikke visste synd, gjorde han til synd for oss, slik at vi kunne bli rettferdige for Gud i ham.
3 For også Kristus levde ikke for å glede seg selv; som det står skrevet: "Deres hån som håner deg, har falt på meg."
25 Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og vår trengsel?
1 Kom, la oss vende tilbake til Herren, for han har revet oss i stykker, men han vil også lege oss; han har slått oss, men han vil forbinde våre sår.
6 Jeg gav min rygg til dem som slo meg, og mine kinn til dem som rykket meg i håret; jeg skjulte ikke ansiktet mitt for hån og spytt.
28 Han kan sitte alene og være stille, når byrder legges på ham.
35 Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans og kastet lodd for dem, så det skulle oppfylles som ble sagt gjennom profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kjortel.
4 Han gjorde mitt kjøtt og min hud gammel, han knuste mine ben.