Apostlenes gjerninger 11:7
Men jeg hørte en Røst, som sagde til mig: Staa op, Petrus, slagt og æd!
Men jeg hørte en Røst, som sagde til mig: Staa op, Petrus, slagt og æd!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 og han fortalte dem det altsammen og udsendte dem til Joppe.
9 Men den anden Dag, der disse reiste paa Veien og kom nær til Staden, steg Petrus op paa Huset for at bede, ved den sjette Time.
10 Men han blev meget hungrig og vilde have Noget at spise. Men imedens de lavede (det) til, overfaldt ham en Henrykkelse;
11 og han saae Himmelen aabnet og Noget fare ned til sig, som en stor linned Dug, der var bundet ved de fire Hjørner og nedlodes paa Jorden,
12 i hvilket vare allehaande Jordens fireføddede Dyr, baade vilde Dyr og krybende Dyr og Himmelens Fugle.
13 Og en Røst skede til ham: Staa op, Petrus, slagt og æd!
14 Men Petrus sagde: Ingenlunde, Herre! thi jeg haver aldrig ædet noget Vanhelligt eller Ureent.
15 Og Røsten sagde atter anden Gang til ham: Hvad Gud haver renset, holde du ikke for ureent!
16 Men dette skede tre Gange; og Dugen blev optagen igjen til Himmelen.
17 Men der Petrus tvivlede ved sig selv om, hvad det Syn skulde være, som han havde seet, see, da stode de Mænd for Døren, som vare udsendte af Cornelius og havde opspurgt Simons Huus;
18 og de raabte og spurgte, om Simon, som kaldes med Tilnavn Petrus, var der til Herberge.
19 Men idet Petrus grublede over Synet, sagde Aanden til ham: See, tre Mænd lede efter dig;
20 men staa op, stig ned og drag med dem, uden at tvivle; thi jeg haver udsendt dem.
21 Men Petrus steg ned til Mændene, som vare sendte til ham fra Cornelius, og sagde: See, jeg er den, som I lede efter; hvad er Aarsagen, hvorfor I ere her?
8 Men jeg sagde: Ingenlunde, Herre! thi aldrig kom noget Vanhelligt eller Ureent i min Mund.
9 Men Røsten svarede mig anden Gang af Himmelen: Hvad Gud haver renset, holde du ikke for Ureent.
10 Men dette skede tre Gange; og det blev altsammen igjen draget op til Himmelen.
2 Og der Petrus kom op til Jerusalem, tvistede de, som vare af Omskjærelsen, med ham og sagde:
3 Du gik ind til Mænd, som have Forhud, og aad med dem.
4 Men Petrus begyndte og forklarede dem det i Sammenhæng, og sagde:
5 Jeg var i Staden Joppe og bad; og jeg saae i Henrykkelse et Syn, nemlig Noget, som kom ned, ligesom en stor linned Dug, som nedlodes fra Himmelen ved dens fire Hjørner, og det kom hen til mig.
6 Der jeg stirrede paa det, blev jeg vaer og saae Jordens fireføddede Dyr, baade vilde Dyr og krybende Dyr og Himmelens Fugle.
32 Send derfor til Joppe og lad kalde til dig Simon, som kaldes med Tilnavn Petrus; han er til Herberge i Garveren Simons Huus ved Havet; han skal tale til dig, naar han kommer.
12 Men Aanden sagde til mig, at jeg skulde gaae med dem og ikke tvivle; men og disse sex Brødre droge med mig, og vi gik ind i Mandens Huus.
13 Og han kundgjorde os, hvorledes han havde seet en Engel staaende i sit Huus, der sagde til ham: Send Mænd til Joppe og lad hente Simon, som kaldes med Tilnavn Petrus;
14 han skal tale Ord til dig, ved hvilke du og dit ganske Huus skal frelses.
14 Da stod Petrus frem med de Elleve og opløftede sin Røst og talede til dem: I jødiske Mænd og alle I, som boe i Jerusalem! det være eder vitterligt, og giver vel Agt paa mine Ord;
25 Men som det skede, at Petrus gik ind, mødte Cornelius ham, og faldt ned for hans Fødder og tilbad.
26 Men Petrus reiste ham op og sagde: Staa op; jeg er og selv et Menneske.
27 Og der han havde talet med ham, gik han ind og fandt Mange, som vare komne tilsammen.
28 Og han sagde til dem: I vide, hvor utilbørligt det er for en jødisk Mand, at omgaaes med eller komme til En, som er af et fremmed Folk; men Gud viste mig, ikke at kalde noget Menneske vanhelligt og ureent.
4 Men han saae stivt paa ham, og blev forfærdet og sagde: Hvad er det, Herre? Han sagde til ham: Dine Bønner og dine Almisser ere stegne op til Ihukommelse for Gud.
5 Og send nu Nogle til Joppe og lad hente Simon, som kaldes med Tilnavn Petrus.
6 Han er til Herberge hos en vis Simon, en Garver, hvis Huus er ved Havet; han skal sige dig, hvad dig bør at gjøre.
7 Og see, Herrens Engel stod over ham, og et Lys skinnede i Fængslet; men han slog Petrus paa Siden, og vakte ham op og sagde: Staa hastig op! og Lænkerne faldt ham af Hænderne.
8 Og Engelen sagde til ham: Bind op om dig og bind dine Saaler paa; men han gjorde saaledes. Og han sagde til ham: Kast din Kappe om dig og følg mig.
47 til at gjøre Forskjel imellem det Urene og det Rene, og imellem det levende Dyr, som maa ædes, og det levende Dyr, som ikke maa ædes.
23 Da kaldte han dem ind og gav dem Herberge; men den anden Dag drog Petrus ud med dem, og nogle af Brødrene fra Joppe gik med ham.
2 Taler til Israels Børn og siger: Disse ere de Dyr, som I maae æde iblandt alle Dyr, som ere paa Jorden:
3 Alt det, som har Klov, og som adskiller Klovernes Kløft, som tygger Drøv iblandt Dyrene, det maae I æde.
21 Saa sagde den Herre Zebaoth, Israels Gud: Lægger eders Brændoffere til eders Slagtoffere, og æder Kjød.
11 Og der Petrus kom til sig selv, sagde han: Nu veed jeg i Sandhed, at Herren udsendte sin Engel og udfriede mig fra Herodis Haand og fra alt det jødiske Folks Forventelse.
11 I maae æde hver reen Fugl.
8 Og den Røst, som jeg havde hørt fra Himmelen, talede atter med mig og sagde: Gak hen, tag den liden Bog, som er opladt i Engelens Haand, der staaer paa Havet og paa Jorden.
7 Men der man havde tvistet meget herom, opstod Petrus og sagde til dem: I Mænd, Brødre! I vide, at Gud for lang Tid siden udvalgte mig iblandt os, til at Hedningerne ved min Mund skulde høre Evangelii Ord og troe.
7 og jeg faldt til Jorden og hørte en Røst, som sagde til mig: Saul! Saul! hvi forfølger du mig?
8 Da sagde Petrus, fyldt af den Hellig-Aand, til dem: I Folkets Øverster og Israels Ældste!
46 thi de hørte dem tale med (fremmede) Tungemaal og høiligen prise Gud.
6 Og han sagde bævende og forfærdet: Herre! hvad vil du, at jeg skal gjøre? Og Herren sagde til ham: Staa op og gak ind i Staden, og det skal siges dig, hvad dig bør at gjøre.
14 Men jeg sagde: Ak, Herre Herre! see, min Sjæl er ikke besmittet, og jeg haver ikke ædet fra min Ungdom og indtil nu Aadsel eller Sønderrevet, og der er ikke kommet ureent Kjød i min Mund.