Jeremia 10:19
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
Woe to me because of my brokenness! My wound is incurable. Yet I said, 'This is my suffering, and I must endure it.'
Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
Vee mig for min Forstyrrelse! mit Saar er (meget) svagt; men jeg, jeg sagde: Visseligen, denne er en Sygdom, og jeg maa bære den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
Woe{H188} is me because of my hurt!{H7667} my wound{H4347} is grievous:{H2470} but I said,{H559} Truly{H389} this is [my] grief,{H2483} and I must bear{H5375} it.
Woe{H188} is me for my hurt{H7667}! my wound{H4347} is grievous{H2470}{(H8737)}: but I said{H559}{(H8804)}, Truly{H389} this is a grief{H2483}, and I must bear{H5375}{(H8799)} it.
Alas, how am I hurte? Alas, how panefull are my scourges vnto me? For I cosidre this sorow by my self, & I must suffre it,
Wo is me for my destruction, and my grieuous plague: but I thought, Yet it is my sorow, and I will beare it.
Alas howe am I hurt? alas howe paynefull are my scourges vnto me? for I consider this sorowe by my selfe, and I must suffer it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this [is] a grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Wo to me for my breaking, Grievious hath been my smiting, And I said, Only, this `is' my sickness, and I bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is `my' grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Sorrow is mine for I am wounded! my wound may not be made well; and I said, Cruel is my disease, I may not be free from it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
And I cried out,“We are doomed! Our wound is severe! We once thought,‘This is only an illness. And we will be able to bear it!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt til sorg til min nød; jeg mister motet av mine sukks, og jeg finner ingen hvile.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er brutt: mine barn er borte for øynene mine, og de finnes ikke; ingen er igjen til å strekke ut teltet mitt eller sette opp mine gardiner.
11 Alle hennes folk sukker; de søker brød og har byttet bort sine dyrebare skatter for mat for å lindre sine sultne sjeler: se, O Herre, og vurder; for jeg er blitt redusert til noe avskyelig.
12 Er det ingenting for deg, dere som går forbi? Se og se om det er noen sorg lik min sorg, som har rammet meg, hvor Herren har plaget meg med sin sterke vrede.
13 Fra oven har han sendt ild inn i mine bein, og det forstyrrer meg; han har strukket ut et nett for mine føtter, og han har gjort meg fortvilet og svak hele dagen.
14 Åket av mine synder er bundet av hans hånd; de er samlet og hviler på min nakke; han har latt min styrke svinne; Herren har overlatt meg til dem, fra hvem jeg ikke kan reise meg.
5 Stakkars meg, som bor i Mesek og lever i teltene til Kedar!
12 For slik sier HERREN: Din skade er uhelbredelig, og ditt sår er alvorlig.
21 For smerten til datteren av mitt folk smerter meg; jeg lider; forferdelse har grepet meg.
20 Se, O Herre; for jeg er i nød: jeg er plaget innenfra; mitt hjerte er i kaos; for jeg har gjort opprør. Ute herjer sverdet; hjemme er det som døden.
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over det du har gjort; du vil bringe den dagen du har kalt, og de skal bli som meg.
18 For slik sier Herren: Se, jeg vil fordrive innbyggerne av landet nå, og vil kaste dem i angst, så de blir funnet udugelige.
10 Ve meg, min mor, at du har født meg til en mann av strid og som en årsak til konflikt for hele jorden! Jeg har hverken lånt ut med renter, eller menn har lånt til meg med renter; likevel forbanner hver og en av dem meg.
8 Derfor vil jeg klage og felle tårer; jeg vil gå naken; jeg vil lage en klagesang som drager, og sørge som ugler.
9 For såret hennes er uhelbredelig; det har nådd Juda; det har kommet til porten til mitt folk, til Jerusalem.
18 Hvorfor er smerten min evig, og såret mitt uhelbredelig, som ikke vil bli leget? Vil du være helt for meg som en løgner, og som vann som tørker ut?
4 Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
18 Når jeg ville trøste meg i sorgen, svikter hjertet mitt.
6 Jeg er trist; jeg er knust av sorg; jeg går og sørger hele dagen.
3 Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
15 Hvorfor gråter du for din lidelse? Din sorg er uhelbredelig på grunn av dine misgjerninger; fordi dine synder var mange, har jeg gjort dette mot deg.
17 For jeg er klar til å stanse, og min sorg er stadig foran meg.
9 Ha miskunn med meg, Herre, for jeg er i nød: øynene mine er utslitt av sorg, ja, min sjel og min mage.
10 For mitt liv er preget av sorg, og mine år med sukk: min styrke svikter på grunn av mine urettferdigheter, og mine bein er oppbrukt.
16 For disse ting gråter jeg; mitt øye renner over med vann, fordi den som skulle lindre min sjel, er langt unna; mine barn er forlatt, fordi fienden seiret.
19 Har du helt forkastet Juda? Har din sjel avskydd Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men det er ikke noe godt; og for tiden med helbredelse, se, det er ulykke!
1 Jeg er mannen som har sett lidelse med vreden hans.
17 Derfor skal du si dette ordet til dem: La mine øyne renne over med tårer natt og dag, og la dem ikke opphøre; for min folks jomfru er knust med et stort sår, med et alvorlig brudd.
15 Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
20 Hån har knust mitt hjerte, og jeg er tung til sinns; jeg lette etter noen som kunne vise meg medfølelse, men det var ingen, og ingen kunne trøste.
8 For siden jeg talte, har jeg ropt, jeg ropte vold og plyndring; fordi Herrens ord er blitt til forakt og spott for meg daglig.
1 Ve meg! For jeg er som når de plukker sommerfruktene, som drueplukkerne; det er ingen druer å spise: min sjel lengter etter de deilige fruktene.
18 Din vei og dine gjerninger har skaffet disse tingene til deg; dette er din ondskap, fordi det er bittert, fordi det når inn til ditt hjerte.
19 Mine innvoller! Jeg er dypt påvirket i mitt hjerte; mitt hjerte lager støy i meg; jeg kan ikke si fra, for du har hørt, O min sjel, lyden av hornet, krigsalarmsignalet.
20 Ødeleggelse over ødeleggelse roper; for hele landet er ødelagt: plutselig er mine telt ødelagt, og mine teltdukker på et øyeblikk.
18 Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans befaling: hør, jeg ber dere, alle folk, og se min sorg; mine jomfruer og mine unge menn er blitt ført i fangenskap.
19 For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
17 For han knuser meg med en storm, og gir meg sår uten grunn.
6 Skal jeg lyve om min uskyld? Min skade er uhelbredelig på grunn av min synd.
2 Selv i dag er min klage bitter; min lidelse er tyngre enn mitt sukke.
19 Jeg husker min lidelse og min elendighet, malurt og bitterhet.
1 Åh, at mitt hode var som vann, og mine øyne en kilde av tårer, slik at jeg kunne gråte dag og natt for de drepte blant mitt folks døtre!
19 To ting har kommet over deg; hvem vil trøste deg? ødeleggelse og ruin, hungersnød og sverd; hvem skal trøste deg?
22 For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret innen i meg.
11 Han har snudd mine veier bort og revet meg i stykker; han har gjort meg øde.
10 Og han spredte den ut foran meg; og den var skrevet både innenfor og utenfor; og der var skrevet klager, sorg og nød.
21 Da ble mitt hjerte tynget, og jeg ble truffet i mitt indre.
8 Sørg som en jomfru som er kledd i sekk for sin unge ektemann.
15 Hvis jeg er ond, ve meg; og hvis jeg er rettferdig, vil jeg likevel ikke heve mitt hode. Jeg er full av forvirring; se min nød.
10 Fjern din straff fra meg; jeg er helt oppslukt av straffen fra din hånd.