Jesaja 38:15
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har også gjort det: Jeg skal gå stille gjennom mine år i min sjels sorg.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det. Jeg skal gå varsomt alle mine år etter min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt og gjort det. Jeg vil leve ydmykt gjennom alle mine år på grunn av smerten i sjelen min.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg og selv gjort det; jeg vil vandre varsomt i alle mine år i bitterheten av min sjel.
Hva skal jeg si? Han talte til meg, og han gjorde det. Jeg vil vandre med ydmykhet alle mine år på grunn av sjelens bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal vandre sakte alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
«Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og selv oppfylt det. Hele mine dager skal forløpe stille, gjennom min sjels bitre smerte.»
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har selv gjort det. Jeg skal trå varsomt gjennom alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He has done this. I will walk humbly all my years because of this anguish of my soul.
Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hvad skal jeg sige? han baade tilsagde mig det, og han gjorde det; jeg skal vandre (sagteligen) frem alle mine Aar for min Sjæls Bitterheds Skyld.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå stille gjennom alle mine år i min sjels bitterhet.
What shall I say? He has spoken to me, and He Himself has done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
Hva skal jeg si? For han har talt til meg, selv har han gjort det. Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Han har selv sagt det til meg og selv gjort det: Jeg skal vandre stille alle mine år over min sjels bitterhet.
Hva skal jeg si? Det er han som har gjort det. Hele min tid er jeg urolig, jeg vrir meg uten hvile.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shal I speake or say, ethat he maye this doo? yt I maye lyue out all my yeares, yee in the bytternesse of my life?
What shall I say? for he hath said it to me, and he hath done it: I shall walke weakely all my yeeres in the bitternesse of my soule.
What shall I say? The Lorde hath made a promise to me, yea and he hym selfe hath perfourmed it: I shall therefore so long as I lyue remember this bitternesse of my lyfe.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done [it]: I shall go softly all my years in the bitterness of my soul.
What shall I say? he has both spoken to me, and himself has done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
-- What do I say? seeing He said to me, And He Himself hath wrought, I go softly all my years for the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What shall I say? he hath both spoken unto me, and himself hath done it: I shall go softly all my years because of the bitterness of my soul.
What am I to say? seeing that it is he who has done it: all my time of sleeping I am turning from side to side without rest.
What will I say? He has both spoken to me, and himself has done it. I will walk carefully all my years because of the anguish of my soul.
What can I say? He has decreed and acted. I will walk slowly all my years because I am overcome with grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Min sjel er utmattet av livet mitt; jeg vil klage over meg selv; jeg vil tale i bitterheten i min sjel.
11Derfor vil jeg ikke holde tilbake. Jeg vil tale om min ånds kval; jeg vil klage foran min sjels bitre smerte.
10Jeg sa at mine dager var blitt korte: jeg skal gå til gravens porter; jeg har mistet resten av mine år.
11Jeg sa: Jeg skal ikke se HERREN blant de som lever; jeg skal ikke se mennesker mer i denne verden.
12Min tid er over; livet mitt er som et telt; som en vever vil du stanse meg fra dag til natt.
13Jeg tenkte om morgenen at han ville bryte alle mine bein som en løve; fra dag til natt vil du sette en stopper for meg.
14Som en hegre eller en svale kvitrede jeg; jeg sørget som en due. Mine øyne svikter av å se oppover: O HERRE, jeg er nedbøyd; vær du min hjelp.
16O Herre, ved disse ting lever menn, og i alt dette er livet til min sjel: så vil du helbrede meg og la meg leve.
17Se, for fred hadde jeg stor bitterhet; men du har i kjærlighet til min sjel frelst meg fra ødeleggelsens avgrunn: for du har kastet alle mine synder bak din rygg.
6Jeg er trist; jeg er knust av sorg; jeg går og sørger hele dagen.
17For jeg er klar til å stanse, og min sorg er stadig foran meg.
18For jeg vil innrømme mine misgjerninger; jeg vil angre min synd.
9Ha miskunn med meg, Herre, for jeg er i nød: øynene mine er utslitt av sorg, ja, min sjel og min mage.
10For mitt liv er preget av sorg, og mine år med sukk: min styrke svikter på grunn av mine urettferdigheter, og mine bein er oppbrukt.
18Når jeg ville trøste meg i sorgen, svikter hjertet mitt.
3For fienden har forfulgt min sjel; han har svekket mitt liv til jorden; han har ført meg til mørket, som dem som har vært lenge døde.
4Derfor er min ånd overveldet i meg; mitt hjerte er øde.
12Er det ingenting for deg, dere som går forbi? Se og se om det er noen sorg lik min sorg, som har rammet meg, hvor Herren har plaget meg med sin sterke vrede.
13Fra oven har han sendt ild inn i mine bein, og det forstyrrer meg; han har strukket ut et nett for mine føtter, og han har gjort meg fortvilet og svak hele dagen.
8Jeg er svak, knust av sorg; jeg har ropt på grunn av uroen i hjertet mitt.
2Jeg var stille og sa ikke noe, selv om det var gode ting; min indre sorg kom frem.
14Hvorfor river jeg i meg selv, og setter livet mitt i mine hender?
15Om han skulle drepe meg, vil jeg fortsatt ha tillit til ham; men jeg vil opprettholde mine egne veier foran ham.
19Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over det du har gjort; du vil bringe den dagen du har kalt, og de skal bli som meg.
22La all deres ondskap komme fram for deg; og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser; for mine sukk er mange, og mitt hjerte er svakt.
14For hele dagen har jeg vært plaget, og blitt straffet hver eneste morgen.
15Hvis jeg sier: Jeg vil tale slik; ville jeg da fornærme dine barn?
19Hvem er han som vil stride med meg? For nå, hvis jeg holder på å tale, skal jeg gi opp meg selv.
18Han lar meg ikke puste, men fyller meg med bitterhet.
1Jeg er mannen som har sett lidelse med vreden hans.
2Han har ført meg til mørket, men ikke til lyset.
2Hvor lenge skal jeg gruble i sjelen min, med sorg i hjertet hver dag? Hvor lenge skal fienden min triumfere over meg?
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers beskytter? Hvorfor har du gjort meg til et mål, jeg er en tyngde for meg selv?
27Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, og legge bort min sorg for å trøste meg selv:
21Da ble mitt hjerte tynget, og jeg ble truffet i mitt indre.
7Øyet mitt er også dimmet av sorg, og kroppsdeler mine er som skygger.
20Er ikke mine dager få? La meg da være i fred, så jeg kan få litt trøst,
6Selv om jeg taler, blir ikke sorgen mindre; og selv om jeg tier, opplever jeg ingen lettelse.
10Da ville jeg likevel ha fått trøst; ja, jeg ville styrke meg i sorg: la ham ikke slippe unna; for jeg har ikke skjult ordene fra den Hellige.
16Og nå er min sjel utgytt; lidelsens dager har grep om meg.
15Jeg har ikledd meg sekker, og gjort hodet mitt urent med støv.
3Da jeg var stille, ble mine bein svake gjennom mitt indre rop hele dagen.
11Han har snudd mine veier bort og revet meg i stykker; han har gjort meg øde.
10Fjern din straff fra meg; jeg er helt oppslukt av straffen fra din hånd.
15Så sjelen min velger å søke kvælning, og ønsker døden framfor livet.
15Han har fylt meg med bitterhet, han har gjort meg beruset med malurt.
3Du sa: Ve meg nå! For Herren har lagt til sorg til min nød; jeg mister motet av mine sukks, og jeg finner ingen hvile.
4Mitt hjerte er såret plaget i meg: skrekk for døden har falt over meg.
20Min sjel husker dem fortsatt, og jeg er ydmyket.