Jona 1:12
Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er for min skyld denne store stormen har kommet over dere.
Han svarte: 'Ta meg og kast meg i havet, så vil sjøen bli stille for dere. For jeg vet at denne store stormen har kommet over dere på grunn av meg.'
Han svarte: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne voldsomme stormen er over dere.
Han svarte: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere.
Han sa til dem: "Ta meg og kast meg ut i havet, så skal havet bli rolig for dere. Jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere."
Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
Han svarte: «Ta meg opp og kast meg ut i havet, så skal havet roes for dere; for jeg vet at denne store stormen har oppstått for min skyld.»
Han svarte dem: Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har rammet dere.
Han svarte dem: «Ta meg og kast meg i havet, så blir det rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld denne store stormen har kommet over dere.»
He said to them, "Pick me up and throw me into the sea. Then the sea will calm down for you, for I know that it is because of me this great storm has come upon you."
Han sa til dem: 'Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld at denne store stormen er kommet over dere.'
Og han sagde til dem: Optager mig og kaster mig i Havet, saa stilles Havet for eder; thi jeg veed, at den store Storm er over eder for min Skyld.
And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest is upon you.
Han svarte: «Ta meg og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen er over dere.»
And he said to them, Take me up, and throw me into the sea; so shall the sea be calm for you: for I know that for my sake this great storm is upon you.
Han sa til dem: "Ta meg opp og kast meg i havet, så skal havet bli rolig for dere; for jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere."
Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere, for jeg vet at denne store stormen har kommet over dere på grunn av meg.»
Han sa til dem: Ta meg opp og kast meg i havet, da vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne store stormen har kommet over dere.
Han svarte dem, Ta meg opp og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at denne store stormen er kommet over dere på grunn av meg.
And he said{H559} unto them, Take me up,{H5375} and cast me forth{H2904} into the sea;{H3220} so shall the sea{H3220} be calm{H8367} unto you: for I know{H3045} that for my sake{H7945} this great{H1419} tempest{H5591} is upon you.
And he said{H559}{(H8799)} unto them, Take me up{H5375}{(H8798)}, and cast me forth{H2904}{(H8685)} into the sea{H3220}; so shall the sea{H3220} be calm{H8367}{(H8799)} unto you: for I know{H3045}{(H8802)} that for my sake{H7945} this great{H1419} tempest{H5591} is upon you.
And he answered them take me and cast me in to the se and so shall it lett you be in reste: for I wotte it is for my sake that this greate tempest is come vppon you.
he answered them: Take me, and cast me in to the see, so shal it let you be in rest: for I wote, it is for my sake, that this greate tempest is come vpon you.
And he said vnto them, Take me, and cast me into the sea: so shall the sea be calme vnto you: for I knowe that for my sake this great tempest is vpon you.
And he saide vnto them, Take me, and cast me into the sea, and the sea shalbe calme vnto you: for I know that for my sake this great tempest is vpon you.
And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest [is] upon you.
He said to them, "Take me up, and throw me into the sea. Then the sea will be calm for you; for I know that because of me this great tempest is on you."
And he saith unto them, `Lift me up, and cast me into the sea, and the sea doth cease from you; for I know that on my account this great tempest `is' upon you.'
And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest is upon you.
And he said unto them, Take me up, and cast me forth into the sea; so shall the sea be calm unto you: for I know that for my sake this great tempest is upon you.
And he said to them, Take me up and put me into the sea, and the sea will become calm for you: for I am certain that because of me this great storm has come on you.
He said to them, "Take me up, and throw me into the sea. Then the sea will be calm for you; for I know that because of me this great storm is on you."
He said to them,“Pick me up and throw me into the sea so that the sea will calm down for you, because I know it’s my fault you are in this severe storm.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10 Da ble mennene meget redde og sa til ham: Hva har du gjort? For de visste at han flyktet fra Herren, fordi han hadde fortalt dem.
11 Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
13 Likevel ropte mennene hardt for å komme seg til land, men de kunne ikke; for havet raste voldsomt mot dem.
14 Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke omkomme for denne mannens liv, og gjør ikke oss skyldige i uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du fant det godt.
15 Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
24 Og se, det brøt ut en stor storm på sjøen, så båten ble dekket av bølger; men han sov.
25 Og disiplene kom til ham og vekket ham, og sa: Herre, frels oss; vi går under.
26 Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så sto han opp og talte til vindene og havet; og det ble stor stilhet.
27 Men mennene undret seg og sa: Hvilken mann er dette, at selv vindene og havet adlyder ham!
37 Og det kom en stor storm av vind, og bølgene slo inn i båten, så den ble full.
38 Og han lå i den bakerste delen av båten, sovende på en pute; og de vekket ham og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi omkommer?
39 Og han stod opp og talte til vinden, og sa til sjøen, Stil deg, vær stille. Og vinden stanset, og det ble en stor stillhet.
40 Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan er det at dere ikke har tro?
41 Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvilken mann er dette, at selv vinden og sjøen adlyder ham?
22 Det skjedde på en bestemt dag at han gikk om bord i et skip med disiplene sine, og han sa til dem: La oss seile over til den andre siden av innsjøen. Og de la ut.
23 Men mens de seilte, falt han i søvn; og det kom en storm av vind over innsjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24 Og de kom til ham og vekket ham, og sa: Mester, Mester, vi går under. Da stod han opp og irettesatte vinden og vannets raseri; og det opphørte, og det ble stille.
25 Og han sa til dem: Hvor er deres tro? Og de, redde, undret seg, og sa til hverandre: Hvilken mann er dette! For han befaler til og med vinden og vannet, og de adlyder ham.
4 Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det brøt ut en voldsom storm, slik at skipet var i fare for å gå ned.
5 Da ble sjøfolkene meget redde og ropte til hver sin gud, og kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og sovnet dypt.
6 Kapteinen kom til ham og sa: Hva betyr dette, du som sover? Stå opp, be til din Gud; kanskje Gud vil ta seg av oss, så vi ikke går under.
24 Men båten var nå midt på sjøen, blitt kastet rundt av bølgene, for vinden motarbeidet dem.
18 Sjøen begynte å reise seg på grunn av en sterk vind som blåste.
19 Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus gående på sjøen og nærme seg båten. Og de ble redde.
20 Men han sa til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
32 Og da de var kommet opp i båten, stilnet vinden.
29 Han gjør stormen stille, så bølgene blir stille.
30 Da blir de glade fordi det er stille; så fører han dem til havn de lengtet etter.
17 Da de hadde fått den opp, brukte de hjelpemidler for å styrke skipet; og i frykt for å falle inn i sandbankene, satte de seil, og slik ble de drevet.
18 Og vi ble sterkt kastet omkring av stormen, og neste dag lettet de skipet;
30 Men da han så at vinden var kraftig, ble han redd; og da han begynte å synke, ropte han: Herre, Frels meg.
39 Og da det ble dag, visste de ikke hvor landet var: men de oppdaget en viss vik med en strand, dit de ville forsøke, hvis det var mulig, å drive skipet inn.
40 Og da de hadde hevet ankre, overga de seg til sjøen, og løsnet roret, og heiste opp seilet mot vinden, og satte kursen mot stranda.
41 Og da de kom til et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forparten satte seg fast og ble stående urørlig, men akterskipet ble knust av bølgenes vold.
25 For han befaler, og reiser opp stormfulle vind, som løfter opp bølgene.
26 De stiger opp til himmelen, de synker ned igjen til dypet; deres sjel smelter på grunn av ulykke.
47 Og da kvelden kom, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
48 Og han så dem slite med å ro; for vinden var imot dem: og omkring den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49 Men da de så ham gående på sjøen, trodde de det var en ånd, og skrek:
50 For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
51 Og han gikk opp til dem i båten; og vinden stilnet; og de ble helt forundret innad, og undret seg.
26 Og da disiplene så ham gående på sjøen, ble de redde og sa: Det er en ånd; og de ropte av frykt.
27 Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot; det er meg; vær ikke redde.
14 Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en voldsom vind, kalt Euroklidon.
15 Og da skipet ble fanget, og ikke kunne holde opp mot vinden, lot vi det drive av gårde.
3 For du kastet meg i dypet av havet; bølgene gikk over meg.
8 Da sa de til ham: Fortell oss, hvem forårsaker denne ulykke for oss? Hva er ditt yrke, hvor kommer du fra? Hvilket land tilhører du, og hvilket folk er du fra?
25 Derfor, mine herrer, ha godt mot: for jeg tror på Gud at det skal bli som det ble sagt til meg.
26 Men vi må søke tilflukt på en bestemt øy.
35 Og samme dag, da kvelden kom, sa han til dem, La oss seile over til den andre siden.