Matteus 8:26
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så sto han opp og talte til vindene og havet; og det ble stor stilhet.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så sto han opp og talte til vindene og havet; og det ble stor stilhet.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere som har så liten tro? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Så reiste han seg, truet vindene og sjøen, og det ble helt stille.
Og han sa til dem, Hvorfor er dere redde, dere med liten tro? Så reiste han seg og irettesatte vindene og havet; og det ble stor stillhet.
Han svarte: 'Hvorfor er dere redd, dere lite troende?' Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Da reiste han seg og truet vinden og sjøen, så det ble blikkstille.
Og han sier til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte strengt til vindene og havet, og det ble en stor stillhet.
Han svarte: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og bød vinden og sjøen; og det ble fullstendig stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere troløse?' Deretter sto han opp, befalte vindene og havet, og det ble helt stille.
Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Da sa han til dem: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende?» så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Jesus svarte: 'Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?' Så reiste han seg, truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
He replied, 'Why are you so afraid, you of little faith?' Then He got up and rebuked the winds and the sea, and it became perfectly calm.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
Og han sagde til dem: Hvi ere I frygtagtige, I lidet troende? Da stod han op og truede Vindene og Søen, og det blev ganske blikstille.
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble helt stille.
And he said to them, Why are you fearful, O you of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
Han sa til dem: "Hvorfor er dere redde, dere lite troende?" Så reiste han seg, truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: 'Hvorfor er dere redde, dere lite troende?' Da reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble stille.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg og talte myndig til vindene og sjøen, og det ble blikk stille.
Han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så reiste han seg opp og truet vinden og sjøen, og det ble fullstendig stille.
And{G2532} he saith{G3004} unto them,{G846} Why{G5101} are ye{G2075} fearful,{G1169} O ye of little faith?{G3640} Then{G5119} he arose,{G1453} and rebuked{G2008} the winds{G417} and{G2532} the sea;{G2281} and{G2532} there was{G1096} a great{G3173} calm.{G1055}
And{G2532} he saith{G3004}{(G5719)} unto them{G846}, Why{G5101} are ye{G2075}{(G5748)} fearful{G1169}, O ye of little faith{G3640}? Then{G5119} he arose{G1453}{(G5685)}, and rebuked{G2008}{(G5656)} the winds{G417} and{G2532} the sea{G2281}; and{G2532} there was{G1096}{(G5633)} a great{G3173} calm{G1055}.
And he sayd vnto them: why are ye fearfull o ye of lytell faithe? Then he arose and rebuked ye wyndes and the see and ther folowed a greate calme.
And he sayde vnto them: why are ye fearfull, o ye of lytell faithe? Then he arose, and rebuked the wyndes and the see, & there folowed a greate calme.
And he said vnto them, Why are ye fearefull, O ye of litle faith? Then he arose, & rebuked the winds & the sea: & so there was a great calme.
And he sayth vnto them: Why are ye fearefull, O ye of litle fayth? Then he arose, and rebuked the windes, and the sea: and there folowed a great calme.
And he saith unto them, ‹Why are ye fearful, O ye of little faith?› Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
He said to them, "Why are you fearful, oh you of little faith?" Then he got up, rebuked the wind and the sea, and there was a great calm.
And he saith to them, `Why are ye fearful, O ye of little faith?' Then having risen, he rebuked the winds and the sea, and there was a great calm;
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
And he saith unto them, Why are ye fearful, O ye of little faith? Then he arose, and rebuked the winds and the sea; and there was a great calm.
And he said to them, Why are you full of fear, O you of little faith? Then he got up and gave orders to the winds and the sea; and there was a great calm.
He said to them, "Why are you fearful, O you of little faith?" Then he got up, rebuked the wind and the sea, and there was a great calm.
But he said to them,“Why are you cowardly, you people of little faith?” Then he got up and rebuked the winds and the sea, and it was dead calm.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
35 Og samme dag, da kvelden kom, sa han til dem, La oss seile over til den andre siden.
36 Og samme dag, da kvelden kom, sa han til dem, La oss seile over til den andre siden.
37 Og det kom en stor storm av vind, og bølgene slo inn i båten, så den ble full.
38 Og han lå i den bakerste delen av båten, sovende på en pute; og de vekket ham og sa til ham, Mester, bryr du deg ikke om at vi omkommer?
39 Og han stod opp og talte til vinden, og sa til sjøen, Stil deg, vær stille. Og vinden stanset, og det ble en stor stillhet.
40 Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan er det at dere ikke har tro?
41 Og de fryktet stort, og sa til hverandre, Hvilken mann er dette, at selv vinden og sjøen adlyder ham?
22 Det skjedde på en bestemt dag at han gikk om bord i et skip med disiplene sine, og han sa til dem: La oss seile over til den andre siden av innsjøen. Og de la ut.
23 Men mens de seilte, falt han i søvn; og det kom en storm av vind over innsjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.
24 Og de kom til ham og vekket ham, og sa: Mester, Mester, vi går under. Da stod han opp og irettesatte vinden og vannets raseri; og det opphørte, og det ble stille.
25 Og han sa til dem: Hvor er deres tro? Og de, redde, undret seg, og sa til hverandre: Hvilken mann er dette! For han befaler til og med vinden og vannet, og de adlyder ham.
26 Og de kom til landet Gadarenes, som ligger på den andre siden av Galilea.
27 Men mennene undret seg og sa: Hvilken mann er dette, at selv vindene og havet adlyder ham!
23 Og da han gikk ombord i båten, fulgte disiplene hans med ham.
24 Og se, det brøt ut en stor storm på sjøen, så båten ble dekket av bølger; men han sov.
25 Og disiplene kom til ham og vekket ham, og sa: Herre, frels oss; vi går under.
24 Men båten var nå midt på sjøen, blitt kastet rundt av bølgene, for vinden motarbeidet dem.
25 Og i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26 Og da disiplene så ham gående på sjøen, ble de redde og sa: Det er en ånd; og de ropte av frykt.
27 Men straks talte Jesus til dem og sa: Vær ved godt mot; det er meg; vær ikke redde.
28 Og Peter svarte ham og sa: Herre, hvis det er deg, si at jeg skal komme til deg på vannet.
29 Og han sa: Kom. Og da Peter hadde kommet ned av båten, gikk han på vannet for å gå til Jesus.
30 Men da han så at vinden var kraftig, ble han redd; og da han begynte å synke, ropte han: Herre, Frels meg.
31 Og straks rakte Jesus ut hånden, tok ham og sa: O du med lite tro, hvorfor tvilte du?
32 Og da de var kommet opp i båten, stilnet vinden.
33 Da kom de som var i båten, og tilbad ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn.
11 Da sa de til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet blir stille igjen? For havet raste.
12 Og han sa til dem: Ta meg opp og kast meg ut i havet; da skal havet bli rolig for dere, for jeg vet at det er på grunn av meg denne stormen har rammet dere.
13 Likevel ropte mennene hardt for å komme seg til land, men de kunne ikke; for havet raste voldsomt mot dem.
17 og de gikk om bord i en båt og dro over sjøen mot Kapernaum. Det var nå blitt mørkt, og Jesus var ikke kommet til dem.
18 Sjøen begynte å reise seg på grunn av en sterk vind som blåste.
19 Da de hadde rodd omtrent tjuefem eller tretti stadier, så de Jesus gående på sjøen og nærme seg båten. Og de ble redde.
20 Men han sa til dem: Det er jeg; vær ikke redde.
47 Og da kvelden kom, var båten midt på sjøen, og han var alene på land.
48 Og han så dem slite med å ro; for vinden var imot dem: og omkring den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og ville gå forbi dem.
49 Men da de så ham gående på sjøen, trodde de det var en ånd, og skrek:
50 For de så ham alle sammen, og blei redde. Og straks talte han med dem og sa: Vær ved godt mot; det er jeg; vær ikke redde.
51 Og han gikk opp til dem i båten; og vinden stilnet; og de ble helt forundret innad, og undret seg.
29 Han gjør stormen stille, så bølgene blir stille.
7 Og Jesus kom bort til dem, berørte dem og sa: "Stå opp, og vær ikke redde."
37 Men de ble skremt og forferdet, og trodde de hadde sett en ånd.
38 Og han sa til dem: Hvorfor er dere urolige? Og hvorfor kommer slike tanker i deres hjerter?
25 For han befaler, og reiser opp stormfulle vind, som løfter opp bølgene.
8 Da Jesus forsto det, sa han til dem: O dere med liten tro, hvorfor diskuterer dere om at dere ikke har brød?
15 Så tok de Jona og kastet ham ut i havet, og havet ble stille.
13 Så forlot han dem, gikk ombord i båten igjen og dro til den andre siden.
1 Og han begynte på nytt å undervise ved havet; og det samlet seg en stor mengde rundt ham, slik at han gikk om bord i en båt og satt i sjøen; og hele folkemengden var ved sjøen på land.
4 Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det brøt ut en voldsom storm, slik at skipet var i fare for å gå ned.
25 Og Jesus irettesatte ham og sa: Ti stille, og kom ut av ham.
7 Som stiller havets bråk, lyden av bølgene og uroen blant folkene.