Apostlenes gjerninger 20:10
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham og sa: 'Ikke vær bekymret, for hans liv er i ham.'
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham og sa: 'Ikke vær bekymret, for hans liv er i ham.'
Paulus gikk ned, kastet seg over ham, tok ham i favn og sa: Gjør dere ikke urolige; for livet er i ham.
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og la armene om ham og sa: «Ikke vær urolige! For han har livet i seg.»
Da gikk Paulus ned, kastet seg over ham, la armene om ham og sa: «Vær ikke urolige, for livet er i ham.»
Men Paulus gikk ned, falt over ham og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; for hans liv er i ham."
Men Paulus gikk ned, falt over ham, og omfavnet ham og sa: "Vær ikke urolige; hans liv er i ham."
Men Paulus gikk ned, fryktet ikke, og sa: «Vær ikke urolige; livet er i ham.»
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham. Han sa: "Gjør dere ingen bekymring, hans sjel er i ham."
Paulus gikk ned og bøyde seg over ham, og omfavnet ham og sa: Vær ikke urolige; for hans liv er i ham.
Paulus gikk ned, kastet seg over ham, tok om ham og sa: 'Vær ikke bekymret, for hans sjel er i ham.'
Paulus gikk ned, falt over ham og omfavnet ham og sa: "Vær ikke bekymret; for hans liv er i ham."
Paulus gikk ned, la seg over ham og omfavnet ham, og sa: 'Bekymre dere ikke, for hans liv er i ham.'
Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: «Vær ikke urolige, livet er fremdeles i ham.»
Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: «Vær ikke urolige, livet er fremdeles i ham.»
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham og sa, 'Vær ikke urolig, for livet er i ham.'
But Paul went down, threw himself on him, and put his arms around him. He said, 'Do not be alarmed, for his life is still in him.'
Men Paulus gik ned, og kastede sig over ham og omfavnede ham, og sagde: Gjører ingen Larm; thi hans Sjæl er i ham.
And Paul went down, and fell on him, and embring him said, Trouble not yourselves; for his life is in him.
Paulus gikk ned, kastet seg over ham, og omfavnet ham, og sa: «Ikke vær urolige; for livet hans er i ham.»
But Paul went down, fell on him, and embracing him said, "Do not trouble yourselves, for his life is in him."
And Paul went down, and fell on him, and embracing him said, Trouble not yourselves; for his life is in him.
Paulus gikk ned, kastet seg over ham og omfavnet ham, sa: "Vær ikke bekymret, for livet er i ham."
Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og sa: 'Ikke vær bekymret, for han lever.'
Paulus gikk ned, bøyde seg over ham, tok ham i favn og sa: Ikke vær bekymret, for han lever.
Og Paulus gikk ned, la seg over ham, tok ham i armene og sa: Vær ikke bekymret, for livet er i ham.
Paul went doune and fell on him and embrased him and sayde: make nothinge ado for his lyfe is in him.
But Paul wente downe, and fell on him, and enbraced him, and sayde: Make nothinge a doo, for his soule is in hi.
But Paul went downe, and layde himselfe vpon him, and embraced him, saying, Trouble not your selues: for his life is in him.
But whe Paul went downe, he fell on hym, and imbraced hym, & saide: make nothyng a do, for his lyfe is in hym.
And Paul went down, and fell on him, and embracing [him] said, Trouble not yourselves; for his life is in him.
Paul went down, and fell upon him, and embracing him said, "Don't be troubled, for his life is in him."
And Paul, having gone down, fell upon him, and having embraced `him', said, `Make no tumult, for his life is in him;'
And Paul went down, and fell on him, and embracing him said, Make ye no ado; for his life is in him.
And Paul went down, and fell on him, and embracing him said, Make ye no ado; for his life is in him.
And Paul went down and, falling on him, took him in his arms and said, Do not be troubled, for his life is in him.
Paul went down, and fell upon him, and embracing him said, "Don't be troubled, for his life is in him."
But Paul went down, threw himself on the young man, put his arms around him, and said,“Do not be distressed, for he is still alive!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7På den første dag i uken, da disiplene var samlet for å bryte brød, talte Paulus til dem, siden han skulle dra neste dag. Han fortsatte talen til midnatt.
8Det var mange lamper i øvre salen hvor vi var samlet.
9En ung mann ved navn Eutykus satt i vinduet. Han ble dypt søvnig mens Paulus talte lenge, og i søvne falt han ned fra tredje etasje, og ble plukket opp død.
11Etter at han hadde steget opp igjen, brøt brødet, og spiste. Han talte lenge med dem, helt til morgengry, og så drog han av sted.
12De tok den unge mannen med seg levende, og ble svært trøstet.
13Vi gikk om bord i skipet og seilte til Assos, hvor vi skulle hente Paulus, for slik hadde han bestemt seg, da han selv ville gå til fots.
14Da han møtte oss i Assos, tok vi ham med, og vi kom til Mitylene.
36Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.
37Og de gråt alle mye og falt Paulus om halsen og kysset ham.
38De var særlig bedrøvet over det ord han hadde sagt, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Og de fulgte ham til skipet.
28Men Paulus ropte med høy røst: 'Ikke gjør deg noe vondt! Vi er alle her.'
29Fangevokteren ba om lys, sprang inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas,
30deretter førte han dem ut og sa: 'Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?'
1Etter at uroen hadde stilnet, kalte Paulus til seg disiplene, hilste dem, og drog videre til Makedonia.
2Han reiste gjennom de områdene og talte mye oppmuntrende til dem, før han kom til Hellas.
10Da det ble stor strid, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, og befalte soldatene å gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen.
11Den følgende natten sto Herren foran ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
9Han lyttet til Paulus mens han talte. Paulus så på ham og merket at han hadde tro til å bli helbredet.
10Med høy røst sa han: 'Reis deg på dine føtter!' Og han sprang opp og begynte å gå.
21Etter lang tids avholdenhet sa Paulus endelig, stående blant dem: «Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta; da kunne dere ha spart dere for denne skaden og tapet.
22Men nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet. Bare skipet vil gå tapt.
26For han lengtet etter dere alle og var i uro fordi dere hadde hørt at han var syk.
27For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud barmhjertig ham, og ikke bare ham, men også meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
13Men Paulus svarte: «Hva gjør dere? Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er ikke bare villig til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn.»
19Da kom jøder fra Antiokia og Ikonium og overtalte folkemengden; de steinet Paulus og dro ham utenfor byen, fordi de trodde han var død.
20Men mens disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg og gikk inn i byen. Dagen etter dro han sammen med Barnabas til Derbe.
6De unge mennene reiste seg, svøpte ham inn, bar ham ut og begravde ham.
17Paulus kalte en av hundrelederne til seg og sa: «Før denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å rapportere til ham.»
18Så tok han ham med og førte ham til kommandanten og sa: «Den innsatte Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.»
34Så jeg oppfordrer dere til å spise noe. Det vil hjelpe dere å overleve, for ikke et hår på hodet deres skal gå tapt.»
35Etter at han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud foran dem alle, brøt det og begynte å spise.
30For på grunn av Kristi verk kom han nær døden, og risikerte livet for å gjøre opp for det som manglet i deres tjeneste til meg.
24Han sa: 'Ikke vær redd, Paulus! Du må stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.'
25Så vær ved godt mot, menn! For jeg tror på Gud at det vil gå nettopp som det er blitt sagt til meg.
32Han tok straks med seg soldater og offiserer og løp ned mot dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
15Brødrene der hadde hørt om oss og kom for å møte oss så langt som til Appius' Forum og Tre Vertshus. Da Paulus så dem, takket han Gud og tok mot til seg.
30Men Gud reiste ham opp fra de døde,
10Han som døde for oss, for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.
10og sa: «Menn, jeg forstår at denne reisen vil bringe skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
10Med det samme falt hun sammen ved hans føtter og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann.
14Han gikk bort og rørte ved båren, og bærerne stanset. Han sa: «Unge mann, jeg sier deg, stå opp!»
24Men jeg bekymrer meg ikke for dette, heller ikke anser jeg mitt eget liv som verdifullt for meg selv, for at jeg kan fullføre løpet med glede, og den tjeneste som jeg har fått fra Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium.
18Må Herren la ham finne barmhjertighet fra Herren på den dag. Og du vet bedre hvor mye han tjente meg i Efesus.
6De ventet og så etter at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om; men etter å ha ventet lenge og sett at ingenting uvanlig skjedde med ham, skiftet de mening og sa at han var en gud.
19De hadde noen spørsmål om deres egen religion og om en mann ved navn Jesus, som var død, men som Paulus påstod lever.
29For de hadde sett Trophimus, epheseren, sammen med ham i byen, og de antok at Paulus hadde ført ham inn i templet.
30Hele byen ble rystet, og folket strømmet sammen. De grep Paulus og dro ham utenfor templet, og straks ble dørene lukket.
39Han gikk inn og sa til dem: «Hvorfor er dere i oppstyr og gråter? Barnet er ikke død, men sover.»
9En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Frykt ikke, men tal og ti ikke still.
27Men Jesus tok ham i hånden og reiste ham opp, og han sto opp.